Når torsken vokser til og blir større, flytter den fra Lofoten og Vesterålen og drar nordover og lever sitt voksne liv i Barentshavet. Her er de som voksne langt mer robuste. (Foto: Elisabeth Tønnessen)
Tålegrensene:
Iris-forskere har etablert tålegrenser for nøkkelarter i Barentshavet som torsk, sild, kveite, dypvannsreker og haneskjell. Nå gjør de det samme for krill.
Forskerne har funnet at sildas tålegrense er ved 0,02 milligram olje (totale hydrokarboner) per liter sjøvann (milligram THC/L).
For torsk, basert på forsøk gjort ved Havforskningsinstituttet, og kveite basert på forsøk gjort ved Iris, er de noe høyere; henholdsvis 0,08 og 0,26 milligram olje per liter sjøvann. For dyphavsreke er tålegrensen på 0,01 milligram olje per liter sjøvann.
Blåskjell er i yttergrensen av sitt utbredelsesområde i disse nordlige havområdene, så derfor er forskerne interessert i tålegrenser for en mer typisk art, som for eksempel haneskjell.
– Vi er ikke helt i mål med haneskjell. Disse organismene er ikke alltid like samarbeidsvillige i laboratoriet, så her bruker vi foreløpig tålegrensen som vi har funnet for blåskjell: 0,15 milligram THC/L.
– Vi antar at den virkelige verdien for haneskjell ligger litt lavere, men vi har grunn til å tro at den er i samme størrelsesorden, sier forsker Steinar Sanni.
– Hva som skiller tålegrensene mellom disse artene vet vi ikke sikkert, men det er kanskje mer viktig å legge merke til at de faktisk er ganske like. Fra den laveste til den høyeste målte tålegrensen i de undersøkte artene, er det ikke større sprang enn fra 0,01 til 0,26 milligram THC/L, påpeker biologen.
Forskernes foreløpige data for krill indikerer også at denne tålegrensen vil ligge i nærheten.
Det er også bestemt noen tålegrenser på voksne individer av enkelte arter, og da har disse som forventet vært på et høyere nivå.
– Dette er selvsagt også nyttig å kjenne til, men ved å måle på larvestadiene kan vi være mer trygge på at de er egnet som grunnlag for bestandsvern, legger Sanni til.
– Selvsagt kan flere arter vise seg å ligge utenfor det området vi hittil har funnet, men dataene gir et rimelig godt grunnlag til å angi praktiske og rimelig sikre grenseverdier for tillatelig oljekonsentrasjon, sier Sanni.
I løpet av de siste ti årene har forskere målt hvor mye oljeforurensning noen av artene i Barentshavet tåler.
Artene er målt da de var på larvestadiet. Da er de aller mest sårbare overfor olje.
– Når vi måler, ser vi etter dødelighet, vekst og utviklingstrekk. For eksempel går larver av både virvelløse dyr og fisk gjennom forskjellige utviklingsstadier, og vi kan da undersøke om testorganismene kommer seg gjennom disse stadiene på en normal måte, forklarer førsteamanuensis Steinar Sanni ved forskningsinstituttet Iris og Universitetet i Stavanger (UiS).
Sanni er en av tre forskere som har skrevet rapporten “Langtidsvirkninger av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten” på oppdrag fra Forskningsrådet. Den ble ferdigstilt tidligere i år. Her er ti års forskning på langtidseffekter av utslipp samlet.
I rapporten konkluderes det blant annet med at tålegrensen for arter som sild, torsk, kveite, dyphavsreke og blåskjell er ganske like, og alle ligger mellom 0,01 til 0,26 totale hydrokarboner (olje) per liter sjøvann. (se faktaboksen til høyre)
Tålegrensene til en art er den oljekonsentrasjonen der negative effekter begynner å inntre.
Barents ikke mindre robust
Tidligere i år kunne forskerne konkludere med at artene i Arktis ikke synes å være mer sårbare overfor olje enn det artene lenger sør er.
– Vi har gjort forsøk på flere arter, og det virker heller som det går litt mer den andre veien: Noen arter i nord synes å være noe mer robuste for oljeutslipp enn i sør. Det er altså ikke slik at organismene i seg selv blir mer sårbare jo lenger nord man kommer, sier Sanni.
Han presiserer at miljøutfordringene i nord avhenger av hvor vi befinner oss. Det er kjent at Lofoten og Vesterålen er viktige gyteområder for torsk, hyse, sei og sild og at dette er et økosystem som er viktig å verne om.
– Et oljeutslipp her i en gyteperiode vil være en trussel for fiskebestandene, også i Barentshavet, forklarer han.
For når silda, torsken, hysa og seien vokser til og blir større, så flytter de nordover og lever sitt voksne liv i det sørvestlige og sentrale Barentshavet. Her er de som voksne langt mer robuste, og det er også her oljefeltene som myndighetene har åpnet for ligger, for eksempel Skrugard-feltet.
– De fiskeartene vi er bekymret for i Lofoten og Vesterålen er mer motstandsdyktige i Barentshavet, og de er mer mobile og kan lettere redde seg unna et eventuelt oljeutslipp der. Det bidrar til at det er et mindre sårbart økosystem her enn hva tilfellet er lenger sør, sier Sanni.
Trenger mer kunnskap
Hva tåler krillen av mindre mengder planlagt oljeutslipp over tid? (Foto: Kjartan Mæstad)
Det betyr likevel ikke at det er fritt fram i Barentshavet. Her finner vi også nøkkelorganismer på et lavere nivå enn fisk, som krill og raudåte.
Om det kan være risiko for bestandsskader på disse, og hvilke effekter dette vil kunne ha videre på økosystemet trenger vi mer presis kunnskap om, ifølge Sanni.
– Dessuten kan det ikke utelukkes at en utblåsning av olje sentralt i Barentshavet vil kunne drive nordover og inn i iskanten. Da har vi et alvorlig problem som vi i dag ikke har gode nok løsninger for, sier biologen.
Annonse
Utslipp i små mengder er ok
I fjor åpnet myndighetene for at selskaper kan slippe ut produsert vann i feltene i Barentshavet, altså det vannet som er i reservoarene, og som kommer ut sammen med olja. I praksis er dette planlagte, små oljeutslipp.
Forskerne kjenner ganske godt til hvilke konsekvenser slike utslipp har i Nordsjøen.
– Vi har nylig konkludert med at det ikke er særlig stor usikkerhet eller grunn til bekymring rundt utslipp av produsert vann slik det foregår på norsk sokkel i Nordsjøen i dag, selv om usikkerheten ikke er helt eliminert.
– Det er samtidig utviklet både risiko- og overvåkingsverktøy som gir en langt sikrere miljøstyring, og det regner vi jo med blir brukt videre for å sikre miljøet, påpeker Sanni.
Nå forsker han og kollegene på slike planlagte oljeutslipp i Barentshavet, og de arbeider med å tilpasse verktøyene til forholdene der.
Miljøovervåkingen flyttes nordover
Forskerne ved Iris har de siste årene undersøkt om det går an å overføre miljøovervåkningsmetodene som brukes i Nordsjøen til Barentshavet.
– Det viser seg at vi kan bruke den samme metodikken og noenlunde samme tolkningen som brukes i Nordsjøen, konkluderer Sanni.
I mange tilfeller er det snakk om å overføre kjent kunnskap til nye felt. Men ny kunnskap må også til, ikke minst når det gjelder de forholdene som skiller seg mest fra dem lenger sør.
En ting som er annerledes i Barentshavet enn i Nordsjøen, er årtidsvariasjonene, for eksempel daglengden. Nå legger forskerne vekt på å få undersøkt nærmere om giftigheten av oljekomponenter kan øke når man har lys hele døgnet.
De har tidligere vist at det kan gjelde for organismer som er typiske for Barentshavet.
Annonse
– Dette er en potensiell miljøfare for nordområdene som vanligvis neppe vil innebære noen stor skade eller risiko, men vi ønsker å undersøke nærmere om denne effekten i noen bestemte scenarier vil kunne forårsake populasjonsskade på nøkkelarter i Barentshavet, for eksempel ved produsert vann i sommersesongen, sier Sanni.
Automatisert miljøovervåking
Skjell er svært følsomme når det gjelder å reagere på oljeforurensning i havet. Derfor brukes skjell i miljøovervåkingssystemer. Nå er teknologien i ferd med å overføres til skjell som er vanlige i Barentshavet, for eksempel haneskjell. (Foto: Elisabeth Tønnessen)
Forskerne må hele tiden omstille seg og utvikle ny teknologi for miljøovervåking.
Behovet for automatiserte miljøovervåkingssystemer blir større, for eksempel for områder som ligger langt ute i Barentshavet.
– Foreløpig brukes organismer som er vanlige lenger sør, for eksempel blåskjell, i disse systemene, men nå er teknologien i ferd med å overføres til skjell som er vanligere i Barentshavet, for eksempel haneskjell, kuskjell og oskjell, og til andre arktiske sjødyr, sier Sanni.
Sanni er overbevist om at denne utviklingen vil resultere i ny teknologi som gjør at framtidens miljøovervåking vil bli gjort ganske annerledes enn slik vi gjør det i dag.
– Miljøovervåkingsteknologien er i en rivende utvikling. Oljeindustrien er en motor i denne utviklingen. Det er viktig, for disse nye systemene er relativt kostbare i dag, og det er ikke mange næringer som kan være med å drive dette fram.
– Kostnadseffektiviteten vil øke betraktelig basert på brukserfaringene som høstes offshore, forklarer Steinar Sanni som regner med at resultatene og teknologien etter hvert også vil komme andre sektorer og myndigheter til gode.
