Vårens feiteste eventyr

Vårens feiteste eventyr - sildegytingen utenfor norskekysten i februar og mars - går nå mot slutten. Den norske vårgytende silda frakter hvert år enorme mengder fett fra Norskehavet inn til norskekysten, og avslutter med å legge igjen mer enn 1 million tonn fettholdig egg og melke på havbunnen.

Publisert

Den blanke og glinsende norske silda har vært kalt “Havets sølv”, men kjemisk sett er det riktigere å snakke om “Havets fett”.

- Sildas beitevandring kan beskrives som del av et kretsløp som transporterer energi, stort sett i form av fett, fra Norskehavet og inn til norskekysten, forklarer cand.scient Øystein Varpe ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen (UiB).

Studerer silda

Sammen med førsteamanuensis Øyvind Fiksen ved UiB og forsker Aril Slotte ved Havforskningsinstituttet har han studert sildas beitevandring. Arbeidet er finanisert av Forskningsrådets program Havet og kysten (tidligere Mare).

Fett-kretsløpet begynner ute i Norskehavet, mellom Norge og Island, hvor den norske vårgytende sildestammen oppholder seg i perioden fra april til august for å gjøre seg fet. Deretter svømmer silda til overvintringsområdene i Nord-Norge, hvor den oppholder seg omtrent fra september til januar. I februar-mars svømmer silda sørover for å gyte, og i mars-april setter silda kursen utover i havet igjen for å fullføre sirkelen.

Sildas vandringsmønster er for øvrig i stadig endring, men de siste 10-15 årene har nordnorske fjorder vært det populære overvintringsområdet, særlig Tysfjorden, Vestfjorden og Ofotfjorden.

Fett-konvoi fra Oslo til Ålesund

"Silda spiser ca 1,5 millioner tonn fett i Norskehavet om våren og sommeren. Fettet blir med inn til overvintringsområdene ved Norskekysten og ender som egg og melke på bunnen i gyteområdene. Illustrasjon UiB"
"Silda spiser ca 1,5 millioner tonn fett i Norskehavet om våren og sommeren. Fettet blir med inn til overvintringsområdene ved Norskekysten og ender som egg og melke på bunnen i gyteområdene. Illustrasjon UiB"

Øystein Varpe og kollegene har beregnet at en norsk sildebestand, slik gjennomsnittet var på 1990-tallet, spiser cirka 38 millioner tonn mat i løpet av noen hektiske vår- og sommermåneder i Norskehavet. Det er nok til å dekke energibehovet hos innbyggerne i London i seks år! Om lag 60 prosent av sildematen i Norskehavet består av det lille krepsdyret rauåte, mens resten er krill og fiskelarver og slikt.

Forskerne har regnet på hvor mye fett dette egentlig handler om, tatt i betraktning at rauåte-kroppen også består av rundt 80-90 prosent vann samt proteiner og karbohydrater.

- Det betyr at silda legger i seg cirka 1,5 millioner tonn rauåte-fett hvert år. Det tilsvarer en konvoi med 30.000 breddfulle vogntog, hver med en tillatt maksimalvekt på 50 tonn. Ett slikt vogntog er 18,75 meter langt, så en konvoi med 30 000 av dem ville strekke seg fra Oslo til Ålesund - omtrent 562 km - hvis de kjørte støtfanger ved støtfanger, forteller Varpe.

Den lange fasten

Når høsten kommer svømmer rauåta i Norskehavet ned i dypet for å gå i dvale, mens silda altså svømmer inn til norskekysten for å overvintre. Silda spiser absolutt ingen ting under selve overvintringen og går følgelig en del ned i vekt, men ikke veldig mye. Silda spiser heller ingenting i januar/februar mens den svømmer fra overvintringsplassene og sørover til gyteområdene. Til gjengjeld er vårgytingen i februar/mars en virkelig stor slankekur.

- Vi har beregnet at silda taper omtrent 20 prosent av kroppsvekten under gyting. En gjennomsnittlig norsk sildebestand sprøyter til sammen omtrent 1,3 millioner tonn egg og melke ut på havbunnen i forbindelse med vårgytingen, sier Varpe.

Gytebestanden i 2007 er ganske stor, kanskje opp mot 10 millioner tonn sild. Havforskningsinstituttet har nylig estimert bestanden til 6 millioner tonn sild, men dette er et konservativt estimat basert på et gytetokt med forskningsskipet MS “Gardar”.

Omega-3 fra Ålesund til Åndalsnes

Beiteområdene mellom Norge og Island utgjør for øvrig en gigantisk og naturlig helsekost-fabrikk. Professor Otto Grahl-Nilsen ved Kjemisk institutt ved UiB har undersøkt hvor mye av sildefettet om utgjøres av omega 3-fettsyrer, og svaret er at variasjonene er store etter både populasjon, alder, kjønn, årstid, kondisjon og så videre. Det er funnet rauåte med ned til 13 prosent og opp til 40 prosent omega-3, og sild med fra 12-13 prosent og helt opp til 32 prosent omega-3.

Med andre ord: Det blir fort nok fett til å fylle den delen av lastebilkonvoien som strekker seg fra Ålesund og et stykke forbi Åndalsnes.

- Ellers i naturen er det stort sett havstrømmer eller elver som fører til at så store mengder organisk materiale blir flyttet på. Dette er ett av svært få tilfeller hvor en fiskebestand utfører en så stor transportjobb. Vi synes dette er interessant fordi sildas vandringsmønster er i stadig endring. Fettet er jo en energiressurs som fraktes rundt av silda, og vandringsmønsteret kan ha mange effekter både til havs og langs kysten, påpeker Varpe, kommenterer Varpe.