Den norske filmklassikeren «De dødes tjern» fra 1958 gjorde mange i sin generasjon småskjelvne hvis de skulle befinne seg i nærheten av skogstjern når mørket kom krypende. Da kunne det lett dukke opp bilder på netthinna av mennesker som på uforklarlig vis forsvant i tjernets mørke dyp, akkompagnert av et grøssende ubehag raslende nedover ryggen.

Etter filmsuksessen «De dødes tjern» ble det ikke laget særlig flere norske skrekkfilmer på nesten 50 år.

Så kommer «Villmark» i 2003. Den starter en markant bølge av ny norsk skrekkfilm i Norge, og i denne sjangerbølgen blir norsk natur et viktig skrekkens element. Som den jo også var det i «De dødes tjern».

– I den norske grøsserbølgen skal nesten all skrekk og gru ut i skogen og opp på fjellet. Norsk natur som kilde til skrekk er et tydelig kjennetegn ved det norske grøsserfenomenet, sier Christer Bakke Andresen ved NTNU som har skrevet doktorgrad om norsk skrekkfilm i perioden 2003 til 2015.

Påskefjellet blir aldri det samme

I disse filmene får norsk natur og friluftsliv en helt ny funksjon. For eksempel er vann og snø blant de essensielle naturelementene som blir brukt for å skape skikkelig uhygge:

– Vannet renner gjennom norske skrekkfilmer, og det er alltid noe nifst og dødt som kommer strømmende med dette vannet. Vann i form av snø er også mye brukt som grøssergrep, sier Andresen.

Han trekker fram flere eksempler, blant annet «Villmark» hvor en død kvinne blir funnet fanget i et garn i et tjern og «Villmark II» hvor vannet renner slik som blodet gjennom et gammelt asyl.

– Og i «Fritt vilt» har du fjellmannen som framstår som en ondskap født rett ut av påskefjellet, der han taust går rundt og dreper, sier Andresen.

• Les også: Den nødvendige frykten

Ny filmpolitikk

Det flere grunner til at den norske skrekkfilmbølger skyllet inn over det norske kinopublikummet etter 2003. Flere momenter har gjort at «Villmark» ble en publikumssuksess med mer enn 150 000 solgte kinobilletter. 

– Med Villmark skjedde det en voldsom forandring, og grøsserne kommer som perler på en snor etter denne, sier Andresen.

En av grunnene til at vi fikk en norsk grøsserbølge, er at den statlige filmforvaltningen og filmpolitikken ble endret rundt årtusenskiftet. Myndighetene ga støtte til mer publikumsvennlige filmer og Stoltenberg-regjeringen hadde en ambisjon om at 25 prosent av besøket på norske kinoer skulle være på norske filmer.

–  Finansieringsordningen ble mer markedsorientert for å hjelpe frem norsk populær film, og veksten i sjangerfilm ble et resultat av dette. Først og fremst vokste antall grøssere og romantiske komedier, sier Andresen.

Mindre filmsensur

Det andre som skjedde omkring årtusenskiftet, var at sensurreglene ble liberalisert. Ytringsfrihetskommisjonen i Bondevik-regjeringen lettet blant annet på filmsensuren.

–  Dette innebar at man i filmsammenheng fikk mulighet til å vise sterkere sex- og voldsskildringer, noe som også banet vei for bølgen av en ny type filmer. På 2000-tallet fikk vi kinogrøssere som tidligere ville blitt stoppet eller klippet ned.

Et tredje element som Andresen tar for seg i doktorgraden sin, er at både filmskapere og publikum er blitt mer bevisste på og kompetente på ulike filmsjangere.

– De siste tiårene har film blitt mer tilgjengelig, først gjennom VHS-kassettene, så DVD og så internett med Netflix og andre som gjør film tilgjengelig. Publikum konsumerer mer og mer film, og vi har fått bedre og bredere sjangerkompetanse, understreker han.

• Les også: Kan «Bølgen» bli virkelighet?

Slasherfilmer og psykologiske grøssere

Og så var det altså suksessen til den første nye norske skrekkfilmen «Villmark», som bygger på de tre første forutsetningene, som ble den utløsende faktoren.

– Filmen er en relativt lavbudsjettfilm og det at den ble en slik publikumssuksess, beviser at dette er en filmsjanger folk vil se og at det lønner seg å lage slike filmer.

I rask rekkefølge kommer så filmene:

• Villmark (2003)
• Naboer (2005)
• Fritt vilt (2006),
• Rovdyr (2008)
• Fritt vilt II (2008)
• Død snø (2009)
• Skjult (2009)
• Snarveien (20009)
• Fritt vilt III (2010)
• Trolljegeren (2010)
• Mørke sjeler (2011)
• Babycall (2011)
• Thale (2012)
• Gåten Ragnarok (2013)
• Død snø 2 (2014)
• Utburd (2014)
• Villmark 2 (2015)

Det finnes også noen flere, men dette er de 17 filmene som har hatt bred kinodistribusjon i perioden 2003 til 2015 og som Christer Bakke Andresen har tatt for seg i sin doktorgradsavhandling.

Han deler filmene inn i to undersjangere: psykologiske grøssere som «Naboer», «Babycall» og slashersjangeren som «Fritt vilt» og «Villmark». I tillegg kommer det han betegner som randsonefilmer. Det er filmer som henter elementer fra grøssersjangeren, men som ikke er rendyrkede grøssere, for eksempel «Trolljegeren» og «Thale».

Og i alle tre kategoriene spiller naturen en viktig rolle som grøsseringrediens for å skape skikkelig skrekk og gru. Men Andersen undrer seg over hva som hadde skjedd dersom den første nye skrekkfilmen hadde vært en urban spøkelsesthriller fra Oslo. 

– Hadde vi da fått denne bølgen av filmer med den skumle norsk naturen som skrekkelement? avslutter han.

• Les også: Påvirker røyking på film norske ungdommer?

Referanse: 

Christer Bakke Andresen disputerer 3. november 2016 ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Doktorgradsavhandlingen har tittelen «Åpen kropp og lukket sinn. Den norske grøsserfilmen fra 2003 til 2015.»