Hva er det som gjør at vanlige friske mennesker koser seg i sofaen med morbide drap på TV-en rett foran dem? Og kan det være bra?

– Det handler om adrenalinet. Normalt må vi være i en veldig farlig og kanskje livstruende situasjon for å oppleve så sterke følelser. En skikkelig skremmende film gir en fysisk opplevelse av frykt i trygge omgivelser, sier Thomas Wold.

Han er stipendiat på psykologisk institutt på NTNU, og har latt seg fascinere av at vi aldeles frivillig oppsøker grusomme voldsskildringer, og til og med ser på det som kos.

Utvider virkeligheten

Skrekkfilmopplevelsen er fysisk. Pulsen øker og nervetrådene sitrer. Men det er ikke bare for å oppleve frykt vi tyr til film, det gjør vi for å gjennomleve alle de store følelsene uten å møte dem i virkelige situasjoner.

– Nå ser vi en bølge av pinligheter på TV. Vi vrir oss i sofaen og ser vekk av rent ubehag, samtidig som vi er veldig glade for å slippe å oppleve pinlighetene selv.

– Medieopplevelsen er en utvidelse av vår opplevelse av virkeligheten. Vi trenger det for å gjøre de grå og trygge hverdagene litt mindre trauste, forklarer Wold.

Han vil ikke si noe på generell basis, men sier han har erfart at en del oppsøker skumle filmer når man har behov for å fylle livet med sterkere opplevelser, mens andre som har opplevd vold og traumer kan sky slike medieopplevelser som pesten

Kos med skrekk

Selv skal Wold kose seg med skrekkfilmer på Halloween. Han vet enda ikke hvilke. Filmen «Sinister» (se trailer) som har kinopremiere samme dag har han allerede sett på førpremiere.

Han sier den er behagelig virkelighetsfjern, og skikkelig skummel. Filmen handler om en demon som kidnapper barn. Selv satt Wold på nåler gjennom hele filmen og måtte innimellom holde seg fast i kinosetet.

– Folk kjenner ofte sin egen grense for hvor skremt de vil bli, og hva slags filmer og uttrykk de foretrekker. Noen vil ha blod og gørr mens andre vil ha et klassisk flakkende gjenferd. Uansett vil de oppsøke frykten med glede og kjenne den psykiske mestringen.

Hjernens frykt-o-meter

Fryktfølelsen har faktisk et eget sted i hjernen.

– Det heter amygdala, mandelkjernen. Mennesker og dyr som har skader eller sykdom i denne delen av hjernen er ikke redde, og klarer ikke å lære seg å frykte faresignal, forklarer hjerneforsker May-Britt Moser.

Hvis du får avbildet hjernen din med bestemte teknikker (fMRI) så er det godt synlig at fryktdelen av hjernen lyser opp ved synet av noe som oppfattes som skummelt. Aktiviteten i amygdala er nærmest en fryktmåler.

– Dersom en person som har frykt for noe, for eksempel edderkopper, og behandles for dette, så ser man en utvikling fra å ha mye aktivitet i amygdala til mindre aktivitet, men mer aktivitet i de fremre deler av hjernen.

– Det er fordi den såkalte prefrontal cortex kan overstyre redselen vår. Vi kan trene den opp, blant annet ved å gradvis eksponeres for det vi frykter sammen med en erfaren terapeut, forklarer Moser.

Fryktens funksjon

Evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair på NTNU forklarer at frykt og angst er evolvert, altså utviklet over veldig mange generasjoner, for at vi som art skal lære å beskytte oss.

Nå trenger vi kanskje ikke frykte de små i Halloween-drakter fra Nille, men det å møte det skumle har en funksjon.

– Gyset og den sitrende skrekkfølelsen er delvis med på å skape oppmerksomhet og fokus på farer, men koblet opp mot positive avslutninger. Først kommer skrekken, så kommer den deilige mestringsfølelsen.

Funksjonen til frykt er å igangsette artstypisk forsvarsatferd mot faktiske farer. Den mest typiske forsvarsatferden i alle arter er unnvikelse, altså at man unngår visse situasjoner eller stimuli.

Møte med det skumle handler om å overvinne frykt og lære av det. Og når vi lærer vil vi oppsøke flere spenningsopplevelser og gradvis avlære angst, forklarer Kennair.

– Fryktfølelsen brukes rett og slett til å overleve faktisk farlige situasjoner. I motsetning til frykt har vi angst, der samme følelsen gjør seg gjeldende, men der situasjonen eller stimulus faktisk ikke er farlig. Angst er altså en fryktreaksjon som er uhensiktsmessig og overdreven.

Fryktfølelsen kan også brukes aktivt. Kennair forklarer at pasienter utsetter seg kontrollert for et fryktet stimulus som ikke er faktisk farlig, i behandlingsøyemed, for å kurere angst- og tvangslidelser.

Dette kalles eksponeringsterapi. Men også friske mennesker oppsøker jo det skumle. Selv de yngste.

Frykt kan gi mestring

– Vi tror at barn gjør dette i lek for å oppøve mestring, og kjenne på den skummelartige følelsen. Og noen ganger må vi gjøre det for å mestre livet vårt, skaffe ressurser, partner, mat og slikt, sier Kennair.

Mange husker kanskje fra filmen om Ronja Røverdatter at hun måtte oppsøke den farlige elva og andre skumle situasjoner for å lære seg å håndtere dem.

Kennair har sammen med Ellen Beate Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole vist at risikofylt lek er nødvendig for at barn skal utvikle seg normalt.

Gjennom småskummel og spennende lek lærer barn å takle både angst og farer. Er leken alltid for trygg vil ikke barna lære seg å mestre fysiske og psykiske utfordringer godt nok.

Over grensen

– Bruk Halloween til å gjøre noe småskummelt, sier Kennair.

– Vi har utviklet mekanismer som driver oss til å oppsøke lek og spenning, og like det som er skummelartig. Denne indre driften er en slags læremester, den hjelper oss til både å oppsøke situasjoner vi kan lære av og utvikler mestring av det.

– Men ikke overdriv, sier Kennair.

– Dersom man opplever mestring og kontroll, og at det er skummelartig, så er det bra, men hvis man opplever at man blir redd, trenger trøst og ligger våken med lyset på så er så er det nok over grensen.