Rett før jeg gikk hjem fra kontoret her en dag, hørte jeg ei sangstrofe som jeg ikke hører så ofte og derfor måtte jeg tenke meg om et par sekunder.

Jo, sjølsagt, det var stillits (Carduelis carduelis), denne arten som har blitt vanligere og vanligere her på Østlandet.

Og hvilken fargeklatt dette er!

Når man ser en stillits for første gang, lurer man på om det er en rømt burfugl man har med å gjøre. Den passer liksom ikke inn i den norske fuglefaunaen med sine spektakulære farger. Men her holder den til.

I områdene rundt Oslofjorden har den blitt ganske vanlig, og nå blir den også observert med jevne mellomrom lenger innover på Østlandet. Men kommer vi lenger sør vil vi se at den er en svært vanlig fugl over det meste av Europa.

Stillitsen er en finkefugl i nær slekt med grønnfink og grønnsisik og liker seg godt i det menneskeskapte kulturlandskapet. Reiret legges ofte høyt oppe i trekronene og er derfor ikke så lett å finne.

Den har en forkjærlighet for tistler, og særlig på høsten kan du se små flokker med stillits som sitter på avblomstra tistler eller borrer og forsyner seg av frøene der.

I finkefamilien finnes det cirka 175 arter, og i slekta Carduelis er det 25 arter, med blant annet både grønnsisik og gråsisik, som begge er vanlige norske hekkefugler.

Lydkuttet, som jeg tok opp i 2005, er ikke så bra, men dere kan høre en stillits som synger ved Årungen i Ås.