De kommer seg gjennom nåløyet og får plass på doktorgradprogrammet. Med gode karakterer i faget og med en nøye vurdert prosjektbeskrivelse går de løs på doktorgraden. De får lønn, faglig veiledning og de fremste fagfolkene i landet som kollegaer.

Allikevel feiler mange.

Humanistiske fag er ett av fagområdene der færrest fullfører doktorgraden. Én av tre kandidater gir opp i disse fagene landet sett under ett.

Humaniorafag er spesielle, pleier humanister å si. Det handler om kultur og tradisjoner, forklarer de, og vil slett ikke sammenlignes med medisin og matematisk-naturvitenskapelige fag.

Men noen universiteter er flinkere enn andre til å få sine kandidater gjennom til ferdig doktorgrad. Dermed handler det kanskje ikke om humaniora, men om hvordan de legger opp løpet?

100 menn og kvinner skulle bli doktorer

I alt 100 kvinner og menn begynte på humanistisk doktorgrad ved de fire største universitetene i 2006. Det skulle ha tatt tre-fire år. 

I dag burde de vært i starten av sin forskerkarriere eller brukt landets høyeste utdannelse i annen faglig arbeid. 

forskning.no har sett på hvordan det gikk med dem. Vi bestilte tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). 2006-kullet ble valgt for å få med etternølerne og for å ta høyde for ulike permisjoner.

Nå har det gått ni år.

35 av dem har aldri blitt ferdig. Bare 65 har fullført. 

Oddsen for å lykkes varierer kraftig mellom universitetene. 

Verst i Oslo

Lite ante nok de håpefulle som startet ved Det humanistiske fakultetet på Universitetet i Oslo at sjansen for å klare doktorgraden var langt større ved andre universiteter.

Nær halvparten klarte det ikke i Oslo. Forskerdrømmen gikk i grus.

I 2006 begynte 37 kandidater på doktorgraden ved et humanistisk fag i Oslo. Bare 20 av dem har fullført. 17 personer har ikke kommet i mål.

I Tromsø startet 14 kandidater opp, fem har ikke fullført. 

En større andel i samme årskull lyktes ved NTNU og Universitetet i Bergen.

I 2006 begynte 22 kandidater på humanistisk doktorgrad ved NTNU. 17 av dem har fullført. Det er en langt større andel som har fullført graden enn ved Universitetet i Oslo. Fem kandidater ved NTNU har ikke blitt ferdig. 

Universitetet i Bergen følger hakk i hæl. Av de 27 som startet på doktorgraden ved Det humanistiske fakultetet der, har 19 kandidater fullført. Åtte har ikke klart det. 

Noen fag gjør det dårligere enn andre

Det humanistiske fakultetet i Oslo har sju institutter. Flesteparten av dem som mislyktes, skulle tatt doktorgraden på Institutt for filosofi, idehistorie, kunsthistorie og klassiske fag.

Hele åtte av de elleve som i 2006 startet doktorgraden ved dette instituttet, kastet inn håndkleet.

Ikke mye bedre to år seinere

Det var 37 som startet på humanistisk doktorgrad i Oslo i 2006 og færre på de andre universitetene. Med så få folk kan tilfeldigheter gjøre store utslag.

Derfor har forskning.no også sett på hvordan det gikk med de 159 kandidatene som begynte på humanioradoktorgrad i 2008. I normal fart burde de vært ferdige i 2012.

Men hittil har bare 90 kandidater - 57 prosent - fullført doktorgraden. 69 av de som startet i 2008 har ikke levert.

Bedre, men ikke bra i Oslo

Av 62 som starter på doktorgraden i humanistiske fag i Oslo i 2008, har 23 ikke blitt ferdige.

I dette kullet ligger Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier dårligst an. Her har sju av 13 kandidater ikke blitt ferdige. På Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk står det fortsatt ikke bra til - fem av åtte kandidater har ikke fullført.

I Bergen har 12 av de 38 som begynte på humanistisk doktorgrad dette året, tilgode å levere.  

Det går dårligere med dette kullet av doktorgradskandidater på NTNU, enn det gjorde med de som startet to år før. 16 av de 37 som startet opp i 2008, har ikke blitt doktorer i et humanistisk fag.

I Tromsø står det enda verre til. Der startet 22 kandidater på en doktorgrad på HSL-fakultetet, men bare fire har fullført så langt.

2008-kullet hadde «bare» holdt på i seks år da statistikken ble laget. Tall fra Norges samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD) viser at det er få som fullfører det syvende året. Og sjansene synker dramatisk for hvert år som går. Bare to prosent leverer etter ti år.

Historikeren Torleif Hamre er unntaket. Han er en av de få som klarte å holde liv i avhandlingen sin etter at stipendet tok slutt. Han brukte 20 år på doktorgraden.  

• Les historien til Torleif Hamre

Hva har gått galt?

Hva gikk galt med alle de som ikke klarte å fullføre doktorgraden?

Kunnskapsdepartementet pleier å peke på fordelen med å ha mange doktorgradskandidater i store forskningsmiljøer.

Det stemmer ikke med tallene forskning.no har fått fra NSD. Det var flest kandidater som startet i Oslo, både i 2006 og 2008.

I Bergen var det færre som startet, men allikevel fullførte flere der.

Vet ikke hvorfor i Tromsø

Bare 4 av 22 som startet på doktorgraden ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved UiT i 2008, har fullført. Fakultetsledelsen innrømmer at dette er dårlig gjennomstrømming, men vet ikke hvorfor det skjer.

– Vi diskuterer hvorfor vi har så lav gjennomstrømming, men vet ikke årsaken. Vi arbeider nå med å finne ut hvorfor de bruker så lang tid, sier dekan Sonni Olsen.

De har noen hypoteser.

UiT har økt antallet nye doktorgradsavtaler kraftig de siste årene. Prorektor for forskning og utvikling, Kenneth Ruud, tror det kan være noe av årsaken. 

Mange permisjoner forsinker

– Vi har en høy andel kvinner blant kandidatene i 30-årene, og mange av dem tar flere permisjoner i stipendiatperioden, sier Sonni Olsen til forskning.no.

Men hun vet ikke om det er flere fødselspermisjoner ved UiT enn hos de andre universitetene. UiT har også høy sykemeldingsfrekvens blant kandidatene.

Dessuten ber mange av kandidatene om permisjon for å jobbe i undervisningsstillinger, enten ved UiT eller andre steder, og legger dermed doktorgraden på is.

– Det gjør de for å sikre seg jobb. Det er vanskelig å få fast jobb her selv med doktorgrad. Ledelsen har nå strammet inn å godkjenne slike permisjoner, sier dekanen.

For å finne årsakene til den svake gjennomføringsandelen, skal de nå igang med å intervjue veiledere og tidligere doktorgradskandidater.

Artikler, ikke store verk

Og de har satt i verk tiltak som de håper vil virke.

– Humanistiske doktorgrader har tradisjonelt bestått av lange avhandlinger, hvor kandidatene sitter ensomme og skriver. Flere går nå over til å skrive artikler i stedet, og vi håper det hjelper, sier Sonni Olsen.

– Vi har innført evalueringer og gir tilbud om flere veiledere. Vi forsøker å følge opp kandidatene tettere, sier hun.

Etterslep av gammel kultur og tradisjon

Flere av de forskning.no har snakket med på de fire universitetene, mener at forklaringen ligger i at doktorgraden i humaniora har blitt ansett som spesielt omfattende.

I Oslo mener prodekan for forskning, Ellen Rees på Det humanistiske fakultetet (HF), at det store frafallet kan forklares med tradisjon.

– Generelt har HF hatt stor frafallsprosent og lang gjennomføringstid. Årsaken til det høye frafallet er sammensatt. Den viktigste årsaken er nok etterslepet av gammel kultur og tradisjon, sier prodekanen.

– HF ved UiO har gjennomgått en kultur- og tradisjonsendring, der synet på hvor omfattende en avhandling skal være, har forandret seg vesentlig, sier Rees.

De har også kommet fram til at kvaliteten ikke har vært god nok på de som starter doktorgraden, og har derfor endret rutinene for opptak.

Dessuten ble forskerutdanningen omorganisert i 2013, der målet var å bedre kvaliteten og øke relevansen for kandidatene, sier Rees.

Fakultetet i Oslo jobber nå for å hindre frafallet og få kandidatene fortere gjennom. Blant annet får veilederne belønning. Det gjør også kandidatene, som får et års ansettelse i undervisningen om de klarer å levere i tide.

– I 2006-kullet har åtte av ti fullført doktorgraden i medisin ved UiO, mens bare halvparten har klart det i humanistiske fag. Hva skyldes denne forskjellen?

– Når opptakstallene er små, og det er små miljøer med få kandidater, kan frafall av noen få få stor betydning, sier prodekanen.

Har manglet veiledningskultur

Institutt for filosofi, ide- og kulturhistoriske og klassiske fag ved UiO har det største frafallet.

Instituttleder Mathilde Skoie sier hun ikke er overrasket over den dårlige fullføringsandelen:

– Dette skyldes en kombinasjon av to ting: tradisjonen om at doktorgraden skulle være kronen på livsverket og manglende kultur for veiledning, sier hun. 

Tusen sider alene på et kontor

Ideen om at kandidatene skal sitte på et kontor uten hjelp og at avhandlingen skulle være på tusen sider, har sittet i veggene, ifølge Skoie.

Mangelfull kultur for veiledning skyldes at mange av veilederne selv aldri har fått veiledning, forklarer hun.

– Det har tatt tid å snu innstillingen til kandidatene og veilederne, og få dem til å forstå at doktorgraden er en del av forskeropplæringen snarere enn toppen av en karriere, sier hun.

Skoie startet derfor opp et veiledningsseminar da hun overtok som leder av instituttet.

Mangel på skrivetrening er også noe av problemet. Mange har fått skrivesperre, mener Skoie.

For å få flere gjennom doktorgradsløpet har de også endret på opptaket.

– Vi vurderer nå ikke bare prosjektet, men også om vi har relevant veilederkompetanse og fagmiljø for prosjektet, sier hun.

Tettere oppfølging i Bergen

Det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Bergen oppnådde best fullføringsandel i 2008 og nest best i 2006 av de fire største universitetene. Ved UiB har de i en årrekke jobbet målrettet med tettere oppfølging av doktorgradskandidatene.

– Mye tyder på at det er sammenheng mellom tett oppfølging og gjennomføringsgrad, sier seniorrådgiver Unni K. Utvik som er tidligere doktorgradskoordinator ved HF-fakultetet.

Alle instituttene her fikk fra 2007 en faglig og en administrativ ansatt med spesielt ansvar for oppfølging av doktorgradskandidatene.

En årlig framdriftsrapport som hovedveilederne og doktorgradskandidatene fyller ut, har vært obligatorisk i flere år.

– Forskningskoordinatorene gjennomfører så medarbeidersamtaler med utgangspunkt i den. Dermed kan vi avdekke hindringer for framdriften underveis og gjøre noe med dem tidlig, sier Utvik til forskning.no.

Kandidatene og veilederne må også gjøre opp status midtveis. Den rapporteres til instituttledelsen, som setter inn tiltak for å forhindre forsinkelser og frafall.

– Noe av det interessante både ved evaluering og framdriftsrapport, er om veilederen og kandidaten har samme oppfatning av hvor langt kandidaten har kommet, og hva som er eventuelle problemer, sier Utvik. 

NTNU: Skaffet ekstra veileder 

Ifølge prorektor for forskning Ragnhild Lofthus har NTNU hatt økt fokus på veilederrollen de siste årene. To veiledere sikrer også tettere oppfølging.

– Det har vært et generasjonsskifte blant professorene, hvor de yngre veilederne tar jobben på største alvor, sier hun. 

Prorektor Kari Melby ved NTNU startet et systematisk arbeid med doktorgradskandidatene da hun var forskningsdekan på HF-fakultetet.

– Vi plukket opp eventuelle behov for veilederbytte eller tettere oppfølging en periode.

Kandidaten ble også spurt om hvordan egentlig veiledningen fungerte. 

– Hvis kandidaten uttrykte litt misnøye, kunne jeg si til veilederen at kandidaten har behov for en biveileder eller litt ekstraveiledning i en periode, sier Kari Melby.