De skulle blitt de høyst utdannede økonomene i landet. De skulle ha frambrakt ny kunnskap om finans, lønnsomhet, offentlige budsjetter og forbruk. De fikk stipend i sterk konkurranse med andre økonomer, og fikk tre-fire år på seg til å ta doktorgraden. Men klarte det ikke. 

55 av 148 personene som startet på en doktorgrad i økonomiske fag i 2006 og 2008 har ikke fullført. Det gjør økonomi til et av fagfeltene der flest avbryter. 

Men selv om tallene fra NSD er dystre, er situasjonen ikke like ille over hele landet. På Universitetet i Oslo og Universitetet i Nordland klarer de å få sine kandidater gjennom doktorgradsløpet med langt mindre frafall enn andre læresteder i økonomi. 

Disse forskjellene innenfor samme fagfelt har forskning.no sett nærmere på. Vi gikk tilbake til 2006- og 2008-kullene av doktorgradskandidater. Selv med en permisjon eller to, skulle de i dag vært i gang med en forskerkarriere eller gjort annen nyttig bruk av den høye økonomiutdanningen. Men 55 av dem har brukt tid og krefter på en grad de ikke fikk, og institusjonene har brukt tid, penger og ressurser på forskning som aldri kom i mål. 

Verst i Agder

På Universitetet i Agder startet 23 håpefulle kandidater på en doktorgrad i økonomi de to årskullene forskning.no har undersøkt. Det er nå gått over normert tid for begge kullene. Bare ni har klart å avlegge doktorgraden. 14 har aldri fullført.

Like ille gikk det med de som skulle ta økonomi-doktorgraden ved UiT. Bare seks av 12 har fullført i ishavsbyen.

I den andre enden av skalaen finner vi Universitet i Oslo. 15 av 20 kandidater har fullført. På Universitetet i Nordland fullførte alle åtte som startet i 2006, og fire av åtte som gikk i gang i 2008.

Norges Handelshøyskole - NHH er kjent for sitt store og tunge fagmiljø i økonomiske fag. De befinner seg midt på treet når det gjelder frafall: 14 av 40 kandidater har aldri kommet i mål. Også Handelshøyskolen BI har stort frafall. Der er det 7 av 24 som ikke har kommet i mål.

forskning.no har vært i kontakt med mange av de økonomiske instituttene vi har hentet ut tall for. De har ingen forklaring på hvorfor de gjør det bedre eller dårligere enn andre. De har aldri sett tallene for andre enn seg selv.

Men alle instituttene, både de med mye og lite frafall, er bekymret for egen gjennomstrømming av kandidater og har satt i gang tiltak på flere fronter.

Strammer opp

– Det er en utfordring at det er såpass lang gjennomføringstid hos oss, innrømmer Helge Thorbjørnsen. Han er professor i markedsføring og viserektor for forskning ved NHH.

– Noen velger å avslutte studiet underveis og vi har flere som ikke har levert etter seks år. Dette er en belastning for høyskolen. Jo flere som bruker for lang tid eller avslutter underveis, jo mindre penger får vi tildelt. Og det er et problem - ikke minst for kandidatene selv, sier Thorbjørnsen.

NHH har i flere år slitt med fullføringsandelen, men har hatt en bedring de siste årene.

Det er farlig for doktorgradsstipendiater å bli usynlig, mener Frode Steen som leder Institutt for samfunnsøkonomi på NHH.

– Derfor har ledelsen innført strengere rammer de siste årene. Stipendiatene følges opp tettere og vi har innført et milepælsystem og medarbeidersamtaler, som avdekker om de er etter skjema. Vi hjelper dem å endre fokus hvis de står fast, sier han.

Kan ikke jobbe helt alene

Professor Frode Sættem fra Institutt for foretaksøkonomi mener det er viktig at kandidatene ikke går alene for egen maskin i fire år.

– Det er svært utfordrende å ta en doktorgrad. Noen kandidater får skrivetørke, er ikke selvstendige nok, blir for isolert og for lite integrert.

Derfor har Sættems institutt intensivert oppfølgingen og overvåkningen.

– Vi har innført mer struktur. Hvis arbeidet ikke er fruktbart og har en forskbar problemstilling, så er det bedre å ta diskusjonen tidlig og få faset mennesker ut, sier han.

Handelshøyskolen BI innrømmer også at de tidligere hadde en altfor slapp holdning overfor kandidatene. 

– Vi lot dem beholde studieretten i årevis. Men vi kan ikke la dem seile sin egen sjø, og la dem kjempe med seg selv om å bli ferdig, sier professor Gabriel Robertstad Garcia Benito på Handelshøyskolen BI. Han var dekan da de endret på hvordan doktorgradskandidatene blir fulgt opp for syv-åtte år siden.

– Vi må geleide dem gjennom og sørge for skikkelig veiledning, sier Benito.

Strammere grep om veilederne

Flere av institusjonene har strammet opp veilederne sine. Dette er erfarne forskere som skal bistå de grønne doktorgradskandidatene med faglige råd og støtte til å komme seg gjennom.

– Vi har satt strengere krav til veilederne. De får nå kontrakter med klare plikter og ansvar. Instituttene må våge å bytte ut veiledere som ikke fungerer, for det er ingen rettighet å være veileder. Det har skjedd at vi har gitt rødt kort, sier Benito på BI.

Også på NHH har de blitt tøffere mot veilederne. De må nå levere årlige rapporter, og kandidatene kan få bytte veileder tidlig i løpet.

– Vi har satt strengere rammer, men vi har ikke avskiltet noen, sier Frode Steen.

På Universitetet i Oslo har de fleste mer enn en veileder, noen har to, andre tre. Til sammen får en kandidat 180 timer, spredt over telefon, epost og møter, forteller PhD-konsulent Tone Enger på Økonomisk institutt.

Universitetet i Agder, som hadde dårligst gjennomføringsandel, har også tatt grep om veiledningen.

– Vi har satt i gang en egen opplæring, som i første omgang tilbys til alle nye veiledere. Dette skjer i samarbeid med Universitetet i Nordland og Universitetet i Stavanger og går over tre uker. De får opplæring i skriveprosessen, juridiske forhold og organisering av veilederoppgaven, sier seniorrådgiver Øyvind Nystøl ved forskningssekretariatet på UiA.

Ikke alle passer til å ta doktorgraden

En forklaring på at så mange feiler i å ta doktorgraden, kan være at de aldri skulle ha begynt. Det har flere av forskningsinstitusjonene vurdert.

– De beste studentene våre er attraktive for næringslivet. De går rett ut i bedre betalte jobber etter mastergraden, enn veilederne våre får i lønn. Derfor må vi utlyse internasjonalt for å få flere gode kandidater å velge blant, sier viserektor Thorbjørnsen ved NHH.

Det er rundt 300 søkere på de 17-18 plassene handelshøyskolen tilbyr hvert år. Viserektoren mener at rekruttering av de beste hodene vil øke gjennomstrømmingen. 

– Vi har grundigere og strengere vurderinger av kandidatene. Det er jevnere og bedre kvalitet på de som nå tas opp i programmet enn enkelte tidligere år.

– Å ta en doktorgrad er ikke for alle. Det krever et sett med egenskaper, mer enn å være skoleflink. Noen vil ha uflaks. Men vi tror endringene vi har gjennomført vil hjelpe, sier Frode Steen på NHH.

Møteplikt i Oslo

Forskere har mye frihet i arbeidsdagen. Mange jobber hjemmefra. Denne friheten kan ramme nybakte doktorgradskandidater hardt.

– Vi oppfordrer sterkt til at de er i miljøet. Forskningsarbeid er ekstra tøft hvis man sitter alene, sier Jøril Mæland ved Institutt for finans på NHH.

Der tror de at gjennomstrømmingen vil øke når de nå får kandidatene inn i aktive forskningsgrupper.

På Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo er det innført møteplikt. Alle nye får en kontorplass på instituttet, og må sitte der det første året. Kandidatene sitter sammen to og to og de får en mentor.

– Dermed blir de dratt med i miljøet og av hverandre. De skal komme i gang med avhandlingen første halvår, selv om vinklingen kan endre seg etter hvert, sier Tone Enger.

Arbeidsmiljøet er årsaken til suksessen på Universitetet i Nordland, mener Grete Knudsen, som har administrativt ansvar for PhD.

– Det er nok en viss fordel at vi ikke er så store. Vi kjenner alle, og det gjør det lett å følge opp hver enkelt, sier hun til forskning.no.

Trenger oppfølging

I arbeidslivet blir de fleste av oss fulgt opp tett, gjennom krav, oppfølging og rapportering. Forskere var lenge unntatt fra innsyn og ettersyn. Men nå følges doktorgradskandidatene opp med flere tiltak: medarbeidersamtaler, planer, milepælsrapportering, delleveringer og møter.

Både gamle og nye forskere kan slite med selve skrivingen. Det har flere av institusjonene gjort noe med.

I Bodø må de skrive en paper allerede etter første samling. Også på BI er de opptatt av å få kandidatene i gang med å skrive.

– Mange av kursene avsluttes med innlevering av papers. Det er en god trening i skriving av vitenskapelige arbeider, sier Dora S. Sigurdadottir, som er administrativ sjef for doktorgradsprogrammene på BI.

Er fire år for kort?

En doktorgradskandidat får lønn i tre eller fire år, avhengig av om de har undervisningsplikt. Noen av instituttene mener at dette er for kort tid.

– Innenfor finans vurderes det som umulig å fullføre på kortere tid enn fem år, og dette er i tråd med finansmiljøer internasjonalt, sier Øyvind Norli, ansvarlig for BIs doktorgradsprogram og selv professor i finans.

Allikevel må tidsrammen overholdes, og etter seks år mister de forsinkede kandidatene på NHH studieretten. Disse har som regel gått ut i jobb i næringslivet, og må fullføre doktorgraden på fritiden.

NHH har nå begynt å aktivt kontakte og informere dem som er forsinket om at de mister studieretten hvis de ikke leverer i tide.

– Noen får da fart på seg, fordi de kan bruke dette som brekkstang overfor arbeidsgiveren hvis de ikke får permisjon eller frigjort tid for å bli ferdig, sier viserektor Helge Thorbjørnsen.