Denne artikkelen er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - les mer.
– Det skjedde noe etter splittelsen mellom neandertalere og det moderne mennesket, sier Marie Saitou.(Illustrasjonsfoto: Gorodenkoff / Shutterstock / NTB)
Neandertalere ble beskyttet mot sult av en genvariant som forsvant
Forskerne har nå testet om genvarianten har samme effekt på mus.
NMBU -Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Publisert
I en ny studie, publisert i tidsskriftet Science Advances, har forskere sett nærmere på et bestemt gen som de tror kan gjøre mennesker bedre rustet til å tåle perioder med lite tilgang på mat.
Ytterst på mange av cellene i kroppen sitter det såkalte veksthormonreseptorer. Disse tar imot veksthormoner, noe som setter i gang vekst og celledeling.
Det er dette som skjer når barn vokser og utvikler seg eller når musklene dine blir større etter trening.
Tidlige mennesker
Det finnes to varianter av genet for veksthormonreseptor. Den ene kalles GHRd3.
De siste årene har forskere funnet ut at denne varianten også fantes hos neandertalere.
– Vi tenkte det kanskje lå noe interessant der, som kunne si noe om menneskets evolusjonære historie, forteller forsker Marie Saitou ved Centre for Integrative Genetics på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Marie Saitou, forsker ved Centre for Integrative Genetics på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).(Foto: Håkon Sparre / NMBU)
For hvordan har det seg at det oppsto to varianter av genet? Og hvilke fordeler og ulemper kan ha vært knyttet til å ha de ulike variantene?
Varianten som forsvant
Ifølge Saitou var GHRd3 trolig den dominerende genvarianten hos neandertalere og denisovanere – forløperne til det moderne mennesket.
Så, for om lag 50.000 år siden, skjedde det en endring, og genvarianten ble mindre og mindre vanlig.
I den østasiatiske populasjonen forskerne har sett på, gikk den estimerte andelen av befolkningen med denne genvarianten ned fra om lag 85 prosent for rundt 30.000 år siden, til anslagsvis 15 prosent i dag.
– Det mest sannsynlige er at alle tidlige menneskearter hadde GHRd3-varianten. Så skjedde det noe etter splittelsen mellom neandertalere og det moderne mennesket, sier Saitou.
Forskerne undret seg over hvorfor genvarianten ble mindre og mindre vanlig i mennesker? Hadde tidligere mennesker en evolusjonær fordel av denne varianten som nå ikke var til stede lenger?
Ifølge Saitou kan svaret være at GHRd3 fungerte beskyttende mot underernæring. For på omtrent samme tid som GHRd3-varianten ble mindre vanlig, skjedde det også en utvikling i måten man samlet sammen og tilberedte mat på.
– For om lag 30.000 år siden var trolig starten på noe moderne kultur. Da begynte man også å tilberede mat på en annen måte. Vår hypotese er at det gjorde tilgang på mat mer stabil enn tidligere, sier hun.
– Vi tror derfor at denne varianten kan ha vært nyttig i en tid hvor tilgangen på ressurser var mer ustabil enn i dag.
Effekt hos mus
Annonse
For å teste hypotesen, tok forskerne i bruk forsøk på mus. Forskerne studerte mus som hadde enten den moderne eller den gamle genvarianten.
De kunne dermed sammenlikne hvordan du ulike variantene av GHRd3 reagerte på å bli satt på en lavkalori-diett, sammenliknet med hvordan de reagerte på å ha et normalt kosthold.
På en normal diett utviklet de to gruppene med mus seg omtrent likt.
Musene på lavkalori-diett viste ulikheter mellom gruppene. Hann-musene som hadde den gamle varianten, ble mye mindre enn de andre hannene. De endte opp med å være omtrent like små som hunn-mus.
– Vi tror dette kan ha en beskyttende effekt. Kanskje er det bedre å være liten i perioder med dårlig tilgang på næring, sier Saitou.
Effekt hos mennesker?
For å undersøke om de kunne finne samme effekt hos mennesker, studerte forskerne genene til 176 malawiske barn med alvorlig feilernæring.
Der så de at de barna som hadde genvarianten GHRd3, hadde mildere symptomer på alvorlig feilernæring enn de andre barna.
– Oppsummert fant vi ut at effekten av en bestemt genvariant kan avhenge av kjønn og miljømessige faktorer. Tilnærmingen vi brukte – en kombinasjon av statistisk genomikk og eksperimenter – kan brukes til å forstå hvordan nålevende og utryddede arter har tilpasset seg miljøet rundt, sier Saitou.
