I dag vet vi at villaksen beveger seg over enorme avstander. Likevel finner den veien tilbake til elva den kom fra. Vi vet at for å klare dette tar villaksen i bruk flere sanser og da spesielt synet og lukten.
Dette vet vi på grunn av forskningsmetoder som i stadig økende grad har grepet inn i villaksens og andre fiskers kropper, forteller sosialantropolog og tidligere forsker ved Senter for grunnforskning (CAS) Gro Ween:
– Mange fisker har ofret liv og blitt påført store smerter for å etablere hvordan laksen finner veien hjem.
Hun er en av redaktørene bak den nye boka Domestication Gone Wild: Politics and Practices of Multispecies Relations.
Et av kapitlene tar leseren med på en reise fra den gang man kun var i stand til å observere at laksen svømte opp og ned elva, til i dag der laksen er en nasjonal ressurs som overvåkes og forvaltes. Denne kunnskapen er i dag så detaljert at forskerne vet hvor, når og på hvilken dybde laksen svømmer i havet.
– Denne lange faktaproduksjonen er ekstremt viktig for vår kunnskap om fisk i dag, og den er også interessant som en generell historie om hvordan et dyr blir en statlig ressurs, sier Ween.
Plasserte mikro-tagger i laksens skalle
På 1700-tallet begynte forskere å undersøke om fuglene som fløy av gårde på høsten var de samme som kom på våren.
– De gjorde en veldig enkel ting, nemlig å feste en liten ring rundt foten på fuglen. Og så kunne de observere om fugl med ring kom tilbake. Det samme eksperimentet ble etter hvert også gjort med laks. Forskere festet en tråd rundt en finne, og om tråden kom tilbake kunne de etablere at fisken returnerte, forteller Ween.
Det neste spørsmålet var hvor laksen dro når den ikke var i elva. På 1930-tallet eksperimenterte forskerne på stor skala for å finne svaret.
– Istedenfor tråd klippet de finner av så mange som 300 000 laks om gangen i amerikanske elver (laks fra klekkerier red.anm.). Med litt tålmodighet kunne de så telle hvor mange fisk som kom tilbake. Dermed kunne de etablere at ikke bare én laks, men mange laks i en elv kommer tilbake.
Men hvor i havet svømte laksen? Ved å binde en ståltråd med en nummerert tag i finnen, og ved at fiskerne leverte tilbake tags med informasjon om hvor fisken hadde blitt plukket opp i havet, hadde forskerne oversikt over laksens bevegelse mellom to punkter. Men siden mange tagger falt av, ble de heller injisert i fiskens skalle.
– Alle disse formene for merking hadde også merkbare effekter på laksekroppen, som ikke bare førte til høyere dødelighet, men også kunne påvirke laksens oppførsel og dermed påvirke forskningen. Denne kunnskapen krevde også at man hadde store mengder laks å ta av, derfor brukte man først og fremst stillehavslaks, som kommer i større mengder, og som også ofte blir til i klekkerier, forklarer Ween.
– Fra dette fikk vi mye kunnskap. Ved hjelp av taggene fikk forskerne kunnskap om to punkter på laksens reiser. Dette var en stor vitenskapelig oppdagelse, fortsetter hun.
Hvordan finner laksen veien hjem?
Det neste steget i undersøkelsene gjaldt hvordan laksen faktisk finner veien hjem.
Noen av de tidligste eksperimentene skulle gi svar på om det kunne være strømmen i havet og elva som førte laksen ut, og hjem.
– Men forskerne observerte at laksen svømte best motstrøms i elva, så det stemte ikke. De gjorde eksperimenter hvor de imprintet laksebarn på kjemiske lukter, og så at de søkte tilbake til lukten som voksne, forteller Ween, og forklarer et vanlig eksperiment, som også ble gjort i Norge:
– Forskere tok smolt, fisk som er store nok til å forlate elva og som skal ut i havet, fra en elv, puttet dem i tanker, kjøre dem et stykke unna og så slapp dem ut et annet sted.
Laksen fant veien hjem. Spørsmålet var om de fant veien hjem på grunn av lukten av elva hjemme? Ved hjelp av synet sitt? Kanskje et innebygd kompass?
– Forskerne antok at laksen antakeligvis hadde flere orienteringssanser aktivert samtidig. Det virket ikke sannsynlig at laksen ville lukte elva hjemme fra andre siden av Atlanterhavet, forklarer Ween.
På 1970-tallet gjorde forskere store eksperimenter med mange typer fisk for å finne ut av om anadrom fisk finner veien hjem.
– Dette testet man ved å gjøre dem blinde. De helte bensin i øynene deres, kutta nervene på innsiden av øynene, putta ting oppi nesa for å ødelegge luktesansen. Det var veldig stor kreativitet her. Så sendte de dem ut for å se hvordan de orienterte seg, sier Ween.
På den måten fikk forskerne en forståelse av at ulike fiskeslag på havet brukte litt forskjellige orienteringsstrategier, men at synet var viktig for å orientere seg på havet, mens i elva er det luktesansen som gjelder, forklarer hun. Slike eksperimenter ble gjennomført på mindre grupper fisk, og forskerne måtte visuelt følge fisken for å finne ut hvordan de bevegde seg. Fiskene fikk flytende tagger festet til finnene, eller de fikk batteriopererte ultralydsendere operert inn i magen.
– Siden har slike sendere blitt mye mindre, og de kan kobles opp til satellitt. De har også blitt mer følsomme og kan registrere mye mer. Ikke bare hvor laksen er i havet, men hvilken dybde den svømmer på, temperaturen i havet der den svømmer, og når i løpet av sesongen den enkelte laksestammen beveger seg opp kysten og inn i fjorden.
Endret måten vi nasjonaliserer laksen på
Denne kunnskapen har ikke bare gitt oss innsikt i fiskens liv, men også dramatisk endret grensene for hvordan man nasjonaliserer en fisk, mener Ween.
– For 20 år siden tenkte man på fisken som svømte langs kysten i Finnmark som norsk. Nå kan den like godt være russisk.
Hun mener denne kunnskapsproduksjonen har gjort havet til et slags akvarium:
– Havet har blitt en begrenset masse som vi tenker vi har kontroll over. Den handler ikke bare om laks, men om mange arter. Denne utviklingen, som begynte med vitenskapelig nysgjerrighet, har blitt en historie som tar over alt, som utfordrer vår forståelse om hva som er et hjem og nasjonal tilhørighet og hvordan en nasjon blir synlig og til å regne med for en statsmakt.
Forhold mellom mennesker, planter og dyr
Ifølge Store norske leksikons definisjon er å domestisere å «gjøre til husdyr, temme; tilpasse (villdyr, vill plante) til menneskets miljø eller til et nytt miljø».
Men forskerne bak den nye boka kritiserer måten domestisering har blitt forstått på.
Slik kolonistene mente under sine erobringer, har domestisering populært formidlet at det er én levemåte som er den riktige, at samfunn følger en lineær utvikling, fra sanker- til jordbrukssamfunn.
– Man tenkte på domestisering som en måte å gjøre landskapet, dyr og planter til noe mennesker erobrer, sier Marianne Elisabeth Lien.
Dette er en utdatert og feil måte å forstå verden på der mennesker tror de har kontroll og kan forutse effektene av sin utøvelse av makt, forklarer hun.
– Dette er en ganske dårlig tilnærming for å forstå reelle forhold mellom menneskene, planter, dyr og landskap, sier Lien.
Domestiseringsbegrepet er midlertidig ikke helt klar for skraphaugen, forklarer forskerne og sier de introduserer mer nyanserte måter å forstå begrepet.
Historien om villaksen er en god illustrasjon på at mennesker ikke kontrollerer dyrene, sier Ween:
– Laksen er vill. Den mates ikke og avles ikke på, og den er et fritt dyr som beveger seg over enorme avstander. Samtidig illustrerer denne historien viktige prinsipper i vitenskapelig domestisering av dyr.
I jakten på kunnskap ble store mengder forskningsfisk lemlestet, og lokalbefolkningers forståelser og samspill med villaksen er noe som gikk under radaren, sier en engasjert Ween og beskriver til slutt dette som en historie om makt i kunnskapsproduksjon.
Referanse:
Swanson, H.A., Lien, M.E. og Ween, G.B. (red.): Domestication Gone Wild: Politics and Practices of Multispecies Relations. Duke University Press. (2018)
Boka er resultat av blant annet forskningsprosjektet Arctic Domestication in the Era of the Anthropocene ledet av professor Marianne Lien ved CAS i 2015-16.
