Fiske mangler de delene av hjernen som gir mennesket bevissthet og andre avanserte funksjoner. Betyr det at den ikke kan oppleve smerte? Forskerne er sterkt uenige om dette. (Illustrasjon: www.colourbox.no)
Forskere uenige om fisk opplever smerte
Uenigheten er om fisk har bevissthet nok til å lide, og om hva bevissthet er.
Er fisk bare nerveautomater? Reagerer de uten å oppleve smerten? Eller er fisk i stand til å lide, å ha det vondt? To grupper forskere gir delvis motsatte svar.
Den ene gruppen kan vi kalle pro-leiren. De mener at fisk kan føle smerte. På Dyreetikkonferansen i Trondheim i sommer var temaet deres fiskelykke. Ordspillet var bevisst valgt. Deltakerne var ikke opptatt av lykken til fiskeren. De var opptatt av lykken til fisken.
To forskjellige syn
- Alt tyder på at fisk kan føle smerte, sa Tore Kristiansen. Han er leder for faggruppen dyrevelferd på Havforskningsinstituttet i Bergen. De andre deltakerne var enige.
De har også det norske lovverket på sin side. Dyrevelferdsloven har klare krav. Fisk er også dyr, selv om de ikke har høy bambifaktor, var omkvedet på konferansen.
Men det finnes også forskere med et annet syn. Vi kan kalle dem kontra-leiren. De mener at forsøkene som skal vise at fisk opplever smerte, ikke holder.
Derfor kunne vi også kalt dem vet ikke-leiren. Men de tror det er mer sannsynlig at fisk ikke kan oppleve smerte.
Fisk kan ikke snakke
Mange av de som har dette synet, finnes i USA og Canada. En frontfigur fra dette miljøet er amerikaneren James D. Rose, professor emeritus ved institutt for zoologi og fysiologi ved University of Wyoming.
Rose er førsteforfatter på en forskningsartikkel som stiller det grunnleggende spørsmålet i tittelen: Can fish really feel pain? Kan fisk virkelig føle smerte?
Er det i det hele tatt mulig å svare på et slikt spørsmål? Fisk kan jo ikke snakke. Vi kan ikke spørre dem om hva de føler.
- Vi må kanskje innse at forskningen aldri kan gi oss et svar med to streker under, sier Øyvind Aas-Hansen til forskning.no. Han er forsker ved Nofima i Tromsø, og har i flere år forsket blant annet på fisk og nervesignalene de reagerer med når de blir utsatt for smertefull påvirkning.
Det er nettopp slike konkrete forsøk som gir motsatte konklusjoner fra de stridende forskerne. Hvordan kan de konkludere så forskjellig?
For å finne ut av det, kan vi legge ut på en reise gjennom argumentene. I denne reisen skal vi følge fiskens nervesystem, fra smertekilden gjennom nervene opp til sentralnervesystemet til de ender i hjernen.
Slike forsøk kan fortelle noe om nervesignalene fra det som kalles nocireceptorer, for eksempel i huden. Dette er smertefølere som reagerer når vevet blir skadet, for eksempel av slag, etsende stoffer eller, som i dette forsøket, av elektriske støt.
Nervesignalene går videre til sentralnervesystemet og hjernen. Forskerne målte disse signalene i hjernen ved hjelp av elektroder under huden, oppå hodet til torsken.
Nervesignaler er ikke smerte
Slike forsøk kan blant annet si noe om nervesignalene og måten de forplanter seg på. Men slike nervesignaler er ikke det samme som smerte.
Hadde nervesignalene fra nocireseptorene vært det samme som smerte, ville bedøvelse vært uten virkning. Bedøvelsen bryter nerveforbindelsen fra nocireseptorene og videre til ryggmargen og hjernen.
Motsatt kan vi føle smerte uten signaler fra nocireseptorene. De voldsomme hodesmertene ved migrene oppstår inne i hjernen, mener de fleste forskere. Hjernen har ingen nocireseptorer.
Striden mellom forskerne oppstår også i hjernen – til fisken. Hva skjer når nervesignalene fra nocireseptorene når fram hit? Hva kreves for at signalene fra nocireseptorene skal oppleves som smerte?
En bedøvet torsk ligger i et kar, tilkoblet ledninger som gir den små strømstøt, og elektroder under huden som måler nervereaksjonene i sentralnervesystemet. Denne nye metoden er et første skritt mot å forstå hvordan smertesignaler forplanter seg opp til fiskehjernen. (Foto: NOFIMA)
Oppfører seg som mennesker
Forsøket med den bedøvede torsken viste at de sterkeste nervesignalene fra nocireseptorene ble forsinket. Dette kan tyde på at fiskehjernen gjør noe med signalene. Men hva?
Pro-leiren viser til flere forsøk når de mener at fiskehjernen gir opplevelse av smerte. Fisk oppfører seg på samme måte som mennesker når nocireseptorene får seg en støyt. Fisken prøver å unngå smertekilden, oppfører seg urolig eller gnir smertestedet. Men kontra-leiren advarer mot å overtolke slike tegn.
- Vi hevder at det er vitenskapelige svakheter i måten slike forsøk utformes, gjennomføres og tolkes på, skriver Steven Cooke i en epost til forskning.no.
Reagerte på samme måte med amputert hjerne
Cooke er førsteamanuensis ved institutt for biologi på Carleton University i Canada, og medforfatter på forskningsartikkelen som Rose fronter. Artikkelen viser til forsøk med rotter der blant annet hjernebarken var fjernet. Hjernebarken er den mest avanserte delen av hjernen.
- Da rottene fikk en injeksjon, reagerte de på samme måte som en normal rotte. De laget lyder, forsøkte å bite kanylen eller hånden til den som gjennomførte eksperimentet, og slikket injeksjonsstedet, heter det i artikkelen.
Derfor viser ikke uro, unnvikelse og gnikking av smertestedet nødvendigvis at dyrene opplever smerte, mener kontra-folkene.
- Dyrene kan reagere på smerte med oppførsel som virker avansert og kompleks, men hvis de ikke har en avansert hjerne med høyere funksjoner, vil de ikke oppleve smerten som ubehag, sier Aas-Hansen.
Hvor sitter bevisstheten?
- Det er en enorm forskjell på en fiskehjerne og en menneskehjerne, sier Owe Landström til forskning.no. Han er overlege på smerteklinikken ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og på Smärtcentrum ved Karolinska sykhuset i Stockholm.
- Vår hjerne er et evolusjonært luksusprodukt, ekstremt energikrevende. Den er det absolutt mest avanserte nevrologiske system vi kjenner til. Om den ikke er koblet til bevissthet, hva er da dens funksjon? Hvilke funksjonelle forskjeller finnes mellom fiskehjernen og menneskehjernen? Det bør være fokus for forskningen, mener Landström.
Forskerne i pro-leiren og kontra-leiren er enige i at smerteopplevelse trenger bevissthet. Uenigheten oppstår rundt spørsmålet: Har fisk bevissthet?
Kontra-forskerne kobler bevisstheten til hjernebarken. Mennesker og andre pattedyr har hjernebark. Fisk har ikke hjernebark. Derfor kan de neppe ha bevissthet, mener de.
Hjernebarken (mørk fiolett på bildet) hos mennesker og andre pattedyr gir evne til oppmerksomhet, oppfatning, tanke, språk og bevissthet. Fisk har ikke hjernebark. (Foto: (Bilde: brainmaps.org, Creative Commons Attribution 3.0 License))
Lidelsesdimensjonen i smerte hos mennesker avhenger av funksjonene i de delene av hjernebarken som frambringer bevissthet, heter det i artikkelen som Rose fronter. Blant disse delene av hjernebarken er det som kalles neocortex.
- Fisker har ikke neocortex, også kalt assosiasjonsområdet, som gir oss mulighet til bevissthet. Smerte er en opplevelse, en bevissthet, og det er ingen tegn til at fisker har bevissthet, bekrefter Landström.
- Det er vel ingen som mener at det er i hjernebarken bevisstheten ligger. Bevisstheten er vel noe som oppstår i hele nervesystemet. Det er vel ingen som har lokalisert den til noe bestemt sted, sa derimot Kristiansen.
- Emosjonelle sentre ligger i det vi kaller det limbiske systemet. Det har vi jo til felles med fisk og alle andre dyr, påpekte han overfor forskning.no.
Det limbiske systemet består blant annet av midthjernen, som de hjerneamputerte rottene fortsatt hadde. Altså kan de, selv uten hjernebark, ha en slags opplevelse av smerte.
- Noen forskere mener at bevissthet kan ha utviklet seg gradvis, og at fisk kan ha en enkel form for bevissthet. I så fall kan det tenkes at fisk kan oppleve smerte, men at opplevelsen vil være noe helt annet en det vi mennesker forbinder med smerte, sier Aas-Hansen.
Men pro-leiren stanser heller ikke her. Fisken har også andre tricks oppunder finnen, som tyder på at fiskehjernen er avansert nok til å være bevisst og oppleve smerte på høyere nivåer.
Som for eksempel læring. Fisk kan lære å holde seg unna slikt som gir smerte. Riktignok trenger du ikke hjerne for å lære. Også rundormer og andre primitive organismer lærer, på den måten at de endrer oppførsel etter tidligere erfaringer. Fisken er mer avansert enn som så, ifølge Kristiansen. Han viste til egne forsøk.
Ett av dem går ut på det som kalles trace-kondisjonering. Ett eksempel er at et lydsignal varsler noe som skal skje. Hvis dyret kan lære med trace-kondisjonering, er det nok å sende lydsignalet, så reagerer dyret.
- Både torsk og kveite kan assosiere hendelser atskilt med mer enn ett minutt, for eksempel et lyd- eller lyssignal som etterfølges av en godbit ett minutt senere. Hos menneske er det vist at en må være bevisst signalet for at assosiasjonen kan dannes, skriver Kristiansen i en epost til forskning.no.
- Læring og smerte er forskjellige fenomener, kontrer Cooke. – Det har lenge vært kjent at fisk kan lære, og det er gode studier av dette emnet. Men hvis fisk var i stand til å lære, og huske tilsynelatende smertefulle episoder, hvorfor kan jeg da fange den samme fisken med den samme fiskeredskapen flere ganger på samme dag?
Kristiansen mener derimot at det er en myte at fisk biter gjentatte ganger på kroken. - Forsøk ved Havforskningsinstituttet har vist at for eksempel lange blir langt mer forsiktig overfor lineagn etter å ha stukket seg kun én gang, skriver Kristiansen i eposten.
Han har også gjort forsøk som viser at fisk har en hensikt med det de gjør. I ett forsøk tok torsk i bruk plastperler som var festet til ryggen som et redskap for å hekte seg fast i en utløsersnor på en fôrautomat, istedenfor bare å bite i snora. Trolig brukte de perlen fordi de da både kunne dra i snora og se hvor fôret landet, ifølge Kristiansen.
- De perfeksjonerte etter hvert denne atferden og hadde tydelig en intensjon med det de gjorde, en atferd som vanskelig kan forklares som en ubevisst handling. Fisk er avanserte dyr med avanserte handlinger, skriver Kristiansen i eposten til forskning.no.
På konferansen Fiskelykke i Trondheim deltok også filosofen Morten Tønnessen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag på Universitetet i Stavanger og opptatt av dyrevelferd som leder av den norske avdelingen av Minding Animals International. Han mente at det er viktig å skille mellom forskjellige typer bevissthet.
- Den mest avanserte bevisstheten er menneskets selvbevissthet. Men en slik selvbevissthet er ikke nødvendig for å oppleve smerte, sa han til forskning.no.
- Det er ingen biologer i dag som vil si at det eneste viktige skillet på forskjellige typer bevissthet går mellom menneskets selvbevissthet og andre dyrs bevissthet. Det finnes viktige forskjeller på langt lavere nivåer, fortsatte Tønnessen.
Ett eksempel er evnen til å ha andreordens oppfatninger, altså sette seg inn i hvilke ønsker og oppfatninger andre har. Noen dyr kan ha denne evnen, mens noen mennesker kan mangle den helt eller delvis, for eksempel autister.
- Autister er likevel fullverdige mennesker, men dette viser at skillelinjene ikke nødvendigvis går mellom menneske og andre dyr. Slike konkrete spørsmål tror jeg en må gå inn på når en skal snakke meningsfullt om bevissthet, som da selvfølgelig er knyttet til diskusjonen om evnen til blant annet å føle smerte, sa Tønnesen.
Nevrologi eller filosofi?
Vil forskerne noensinne finne ut hva bevissthet er? Ja, mener Owe Landström.
- Dette er ikke et filosofisk spørsmål. Det er nevrologi. Det er nervesystemer som opplever smerte. Vi kommer til å få mer og mer innsikt i hvordan de fungerer. Vi kommer til å kunne bestemme hvilke dyr som er rene nevrologiske automater og hvilke som har bevissthet, sier han til forskning.no.
Naturvitenskapen nærmer seg bevissthet ved å måle den som et avgrenset fenomen, for eksempel ved å ta bilder av hjernen med magnetresonans (MR). Men en slik tilnærming er problematisk, mener Svein Anders Noer Lie. Han er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier på Norges Arktiske Universitet i Tromsø.
Peker ut over seg selv
- Bevisstheten er rettet ut over seg selv. Den befinner seg på mange måter ikke inne i hjernen. Det er vanskelig å si til noen at de skal tømme bevisstheten sin. Bevissthet har et innhold, og det innholdet befinner seg utenfor bevisstheten, sier Lie til forskning.no. Dette kan høres selvmotsigende ut, men Lie klargjør med en katt som eksempel.
- Hvis jeg tenker på en katt, kan ikke analyser av nervecellene fortelle meg hva innholdet i bevisstheten, altså en katt, er, sier han. For å finne ut det, må vi ut i virkeligheten og studere en katt.
- Bevisstheten er altså kjennetegnet av at den kan inneholde det vi er relatert til. Den forbinder oss til den verden vi uansett er en del av. Vi er relasjonelle vesener, sier Lie.
Samspill med virkeligheten utenfor
Ut fra denne tankegangen mener han at smerte må sees i et videre perspektiv. Årsaken til smerten er ikke bare direkte fysisk påvirkning. Den finnes ofte i samspillet mellom dyret og virkeligheten rundt, eller mennesket og virkeligheten rundt.
- Hvis jeg går til legen og klager over vondt i ryggen, kan den konkrete årsaken være et tungt løft. Men den videre årsaken er manglende fysisk aktivitet, kombinert med stress, sier Lie. Et slikt liv har ikke evolusjonen laget oss for.
- Både mennesker og dyr har en naturlig levemåte. Hvis de hindres i å utfolde denne levemåten, kan det oppstå mer subtile former for smerte, sier Lie.
Også en pensjonert snurpenotfisker på Dyreetikkonferansen argumenterte for at smerte er mer enn nervesignaler og konkret fysisk smerte.
- Noe av poenget med villfisk har med velferd å gjøre. De kan søke lykken, leve naturlig i overenstemmelse med sitt opprinnelige miljø, sa han.
Smerte er mer enn fysisk, konkret smerte. Samspillet mellom dyret og virkeligheten rundt er også viktig for dyrevelferden, mente både en filosof og en snurpenotfisker på Dyreetikkonferansen. (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))
Alle vil ha fiskevelferd
Annonse
Kontra-leiren er mer opptatt av den fysiske konkrete smerteopplevelsen, men angriper den fra mange naturvitenskapelige vinkler.
- For å studere smerte hos fisk på en skikkelig måte, må man kunne forstå dyrefysiologi og medisinsk biokjemi og farmakinetikk ordentlig, skriver Cooke til forskning.no.
Men selv om han kritiserer pro-siden for skråsikkert å påstå at fisk kan føle smerte, er han ikke mot dyrevelferd. Men begrunnelsen er rent nytteorientert.
- Å vedlikeholde velferden for fisk er viktig fra et pragmatisk perspektiv. Vi vet at stress og skader kan påvirke vekst, oppførsel og helse. Så det å gjøre hva man kan for å opprettholde velferden er fornuftig, skriver han.
- Dyrevelferd gir økt kvalitet på produktet. Det er noe forbrukere er villige til å betale for, bekreftet også Susanna Lybæk, vitenskapelig rådgiver i Dyrevernalliansen på Dyreetikkonferansen.
Forskning – ikke religion
Dette tyder på at striden mellom pro-leiren og kontra-leiren ikke står om dyrevelferden i seg selv, men om hvordan den skal begrunnes. Skal den begrunnes både i hensynet til fisken og hensynet til menneskene som skal spise fisken, eller bare i det siste?
- Ett problem er antropomorfisme, at vi tolker inn menneskelige følelser og tanker i dyr, kommenterer Landström.
- Så finnes den etiske siden av problemet. Når vi ikke vet noe sikkert, skal vi likevel behandle den som om den kan føle smerte. Likevel vil jeg ha mer vitenskapelig stringens i diskusjonen, fortsetter han. Også Aas-Hansen stiller seg bak et slikt krav.
- Forskning skal jo ikke være vår tids religion. Det er svært viktig at man har et edruelig forhold til hva forskning er og at forskning kan ta feil og ikke svare på alt. Det viktige er jo at forskningen er åpen og hele tiden etterprøves. Slik får vi ny kunnskap, sier han.
Noen sitater og meningsreferanser til Tore Kristiansen er endret 1.9.2014.
