Forskerne Morten Haugen og Karin Magnussen ved Sykehuset Innlandet er i gang med å undersøke helseeffektene av hyppig plasmatapping. I Norge i dag er det mangel på blodplasma. Det gjør at vi er avhengige av utenlandsk forsyning.

Plasma samles når man tapper vanlig blod. Det skjer enten ved at blodet sentrifugeres og komponentene deretter separeres eller ved det som kalles plasmaferese. Der tappes plasmaet på en maskin, og blodcellene blir ført tilbake til giveren.

Hvor ofte kan man tappes?

Det er tillatt å gi blod fire ganger per år og plasma inntil 33 ganger ifølge Europeisk retningslinjer. Denne forskjellen i tillatte frekvenser kommer av at det man mister med plasmaet, raskere blir fornyet.

Et av formålene med prosjektet er å kartlegge hva som er en trygg tappefrekvens for blodgiverne. Det vil si hvor ofte giverne kan tappes for plasma.

– Forskningen tyder på at de tappefrekvensene vi undersøker – tre ganger annenhver uke eller annenhver uke – nok er litt for hyppige. Etter fire ukers pause fra siste plasmatapping ser det ikke ut som at proteinnivåene i blodet er helt tilbake til normalen, sier Morten Haugen.

120 givere skal testes

– Dette blir et av de første såkalte randomiserte kontrollerte studiene som undersøker en så høy tappefrekvens. Vi skal ha 120 deltagere totalt, så det er en pågående studie.

I studien bruker forskerne mannlige blodgivere i alderen 18–65. De fordeles tilfeldig i to grupper. 

Den ene gruppen tapper plasma tre ganger over to uker og én gang hver andre uke i totalt 16 uker. Kontrollgruppen består av blodgivere som gir blod hver tredje måned.

Deltagerne tar blodprøver hver andre uke og forskerne følger med på proteinnivåer og andre verdier underveis og i fire uker etter at de er ferdige med å tappe.

Lite hensyn til givernes helse

Likevel tappes det i Norge betydelig mindre enn hos kommersielle utenlandske aktører.

– Den kommersielle industrien tapper veldig ofte og i store volum. De tar lite hensyn til givernes helse, sier Karin Magnussen.

Siden dette er en betydelig industri mange steder rundt om i verden, spesielt i USA, kan det være utfordrende å vurdere industriens egne studier. De har ikke økonomisk interesse av forskning som antyder en for høy tappefrekvens.

– Vi vil derfor finne ut hvor ofte det er mulig å tappe uten at det går ut over givers helse. Europarådet har sine retningslinjer som det anbefales å følge, men det er det ikke alle som gjør, sier Haugen.

En kommersiell industri 

En annen grunn til at det er så store variasjoner i tappefrekvens, er mangel på kunnskap.

– Det er ikke nok forskning på feltet til å fastslå at det ikke er trygt å tappe så ofte som det gjøres nå, sier Magnussen.

Hun forteller at det globalt sett er det en kommersiell industri som vil tappe så mye plasma som mulig for å tjene penger på det. Norske sykehus gjør seg avhengige av denne industrien så lenge vi tapper for lite plasma.

– I Norge baserer vi oss bare på frivillige og ubetalte givere. Vi ønsker å fokusere på blodgiveres helse, samtidig som det er mangel på plasma i Europa. Vi importerer mye plasma, blant annet fra USA, forklarer Haugen.

En etisk problemstilling

Prosjektet ved blodbanken i Sykehuset Innlandet ble nylig omtalt i magasinet Texas Monthly. De skrev om mexicanere som donerer plasma i USA i bytte mot kontanter.

Aktørene i USA tar i bruk givere fra Mexico som krysser grensen utelukkende for å gi plasma. Mange av dem har lav inntekt, en dårlig helsetilstand og er helt avhengige av pengene de mottar for blodet sitt.

– Blodgiverne tør ikke si fra om de føler seg dårlig eller blir syke i frykt for at de ikke skal få lov til å tappe, sier Haugen.

Han forteller at vi i Norge avviser givere som ikke er friske nok. Likevel er vi helt avhengig av en industri som ikke nødvendigvis tar hensyn til giveres helse.

 Å være avhengig av import har både praktiske og etiske problemstillinger.

– Norske pasienter har ingen garanti for tilgang til nødvendige medisiner, da USA kan velge hvem de ønsker å selge til. Vi har opplevd perioder med medisinmangel i Norge på grunn av begrensninger i tilgangen til innkjøp, sier Magnussen.

Manglende beredskap

Sykehusene legger stor vekt på beredskap, men plasmamedisin har ikke nødvendigvis fått tilstrekkelig prioritet.

Plasmabasert medisin er medisin som lages av biologisk materiale tappet fra blodgivere. 

– Vi burde ha en beredskapsplan for å kunne tappe det vi trenger selv. Har vi mangler, så går det utover pasienter. Noen pasienter er avhengig av denne medisinen for å overleve, sier Haugen.

Han forteller at siden vi er et rikt land, har vi stort sett hatt tilgang til denne medisinen, men ikke alltid. Når vi har mangel på plasmamedisin, må klinikerne prioritere hvem som skal få.

I dag er det økning i bruk av plasmamedisin. Den brukes til pasienter med koagulasjonsforstyrrelser, immundefekter, traumer/blødning, autoimmune og inflammatoriske sykdommer.

– Det er flere pasientgrupper som trenger medisinen, men tilgangen har ikke økt like mye, sier Magnussen.

– Vi lukker øynene

Aktørene som samler plasma i USA, plasserer seg gjerne strategisk for å få flest givere.

– De ligger primært i veldig fattige områder, for eksempel langs grensen til Mexico. Når det tappes plasma, mister man protein, så det er viktig å spise proteinrikt etterpå. Dette er ikke noe de følger opp, sier Haugen.

Når det kommer til de etiske problemene knyttet til plasmahandel er norske sykehus tause. 

– Sykehusene sier ingenting og lukker øynene, sier Magnussen.

Burde være selvforsynt

De to forskerne er enige om at det er både mulig og ønskelig å oppnå selvforsyning i Norge.

– Vi ønsker gjerne å være selvforsynte, men det er viktig at det gjøres på en måte som ikke går ut over givers helse. For å få til det kommer vi til å trenge flere blodgivere enn vi har i dag, sier Karin Magnussen.

Det blir ikke tappet tilstrekkelig med plasma i Europa. Det kan være en grunn til at det har vært liten interesse for å undersøke helseeffektene.

– I Norge er alle blodbankene tilknyttet sykehusene og styres av ledelsen, som prioriterer blodberedskap – noe som er viktig. Likevel er det nødvendig å også fokusere på å tappe plasma for å redusere avhengigheten av import fra USA, sier Morten Haugen.

Han mener det er nødvendig å sette av ressurser i driftsplanen for å øke plasmatappingen, inkludert tilgang på utstyr, flere givere, og tilstrekkelig tid for tapping.

Referanse:

Aaron Nelsen: Plasma Donation Is a Bloody Business at the Border. Artikkel i Texas Monthly, 2023.

Artikkelen er produsert og finansiert av Sykehuset Innlandet HF

Sykehuset Innlandet HF er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Sykehuset Innlandet HF?

• 

  Pasienter sliter med utmattelse etter hjerne­slag, og behandlerne vet ikke hva de skal gjøre

• 

  Pasienter og pårørende bør involveres mer ved langvarig sykdom

• 

  Slik kan traumatisert ungdom oppleve mening i livet

• 

  Slik kan bygdefolk med psykiske lidelser få bedre behandling

• 

  Tre ganger så mange døde under pandemien, men ikke av korona: – De ville ikke være en byrde

• 

  Forskere håper dette kan gjøre ryggkirurgi mer vellykket

Les flere saker fra Sykehuset Innlandet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER