Forbrukerne var skeptiske til kosmetikk med rester fra sjømatproduksjon. – Noen var redd for at det ville lukte fisk, forteller forsker. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)
Hvordan få forbrukere til å kjøpe kosttilskudd laget av rekeskall?
Avfall fra sjømatproduksjon kan brukes i kosmetikk, mat og kosttilskudd. Men hva skal til for å få forbrukerne til å kjøpe produktene?
Hvilke argumenter gjør at forbrukere blir mer positive til, og mer interesserte i, produkter som inneholder reststoffer fra sjømat, som rekeskall, krabbeskall og skjell? Det undersøker forskere i Blueshell-prosjektet.
Målet er at det skal lønne seg for produsentene å ivareta absolutt alle deler av sjømaten som hentes fra havet. Slik vil forskerne stimulere industrien til å utnytte ting som i dag kastes eller ikke utnyttes optimalt.
Selve undersøkelsen er gjort blant britiske forbrukere tidligere i år. Analysen av resultatene er ikke helt ferdig ennå, men foreløpig tyder mye på at ord som «matsvinn», «biprodukt» eller «restråstoff» ikke klinger spesielt godt i forbrukerens ører.
– Forbrukerens assosiasjon er da at de kjøper noe som vanligvis blir kastet, sier seniorforsker Themis Altintzoglou i Nofima.
Mat, kosttilskudd og kosmetikk med rester fra sjømat
Forskerne testet tre ulike typer produkt som inneholdt reststoffer fra sjømatproduksjon: prosessert mat, kosttilskudd og kosmetikk. Hver gruppe forbrukere fikk tre ulike produktomtaler av råstoffet.
Totalt 1867 briter ble delt i ni grupper med rundt 200 personer i hver. Forbrukerne ble intervjuet via spørreskjema.
– På markedssiden er vårt fokus å finne en måte å snakke om restråstoff på, som forbrukeren oppfatter positivt. Vi tester hvordan de reagerer på informasjon om produksjonsmetoden, når de får vite at absolutt hele råstoffet utnyttes, forklarer Altintzoglou.
Mest skeptisk til kosmetikk med biprodukter fra havet
Med prosessert mat menes i denne undersøkelsen mat som er ferdiglaget, i all hovedsak supper og sauser. Kosttilskudd har i all hovedsak dreid seg om proteinpulver, mens kosmetikk-gruppen fikk kremer som et eksempel.
De tre ulike produktomtalene forbrukerne har fått reagere på, er enten en nøytral beskrivelse av hva produktet inneholder, og hvordan det er produsert, eller en miljøvinklet omtale med hovedvekt på at produktet er produsert med fokus på å redusere matsvinn. Eller en tredje omtale som var vinklet på at produktet var positivt for helsa.
Spesielt for kosmetikk var forbrukerne noe skeptisk at kremen inneholdt biprodukter fra havet.
– Noen var redd for at det ville lukte fisk, smiler Altintzoglou.
Omtalen av kosmetikken som gikk på helseeffekt og redusert svinn, ble bedre mottatt av forbrukerne, men det var ikke nok til at de ble positive til reststoffet.
Mer opptatt av miljø
For prosessert mat fikk miljøbeskrivelsen litt bedre respons hos forbrukeren enn den nøytrale omtalen. Og de som kjøpte kosttilskudd, var betydelig mer opptatt av miljø enn det forskerne forventet.
– For de som kjøpte kosttilskudd trodde vi vel egentlig at helsefokuset ville være større, men disse forbrukerne tenkte også positivt rundt at produktet var naturlig og bærekraftig, sier seniorforskeren.
Konklusjonen var uansett at for både kosttilskudd og prosessert mat var det positivt å snakke om miljø og helse. Mens at disse budskapene ikke var nok for kosmetikken.
Ennå gjenstår mye forskning i prosjektet som er et samarbeid mellom flere land i Europa, deriblant Belgia, Sverige, Irland og Italia. Det hele er finansiert via EUs ERANET.
Protein, olje og kitin fra skall og skjell
Prosjektet handler ikke bare om hvordan produsentene bør kommunisere til kundene, men også om å optimalisere bruken av disse råstoffene.
Blant de mest kjente produktene som utvinnes av restene fra sjømaten er protein, olje og kitin. Disse produktene brukes allerede i dag som ingredienser i kosmetikk. Mye brukes også som smaksforsterkere i prosessert mat og kosttilskudd.
Nofima-forskerne vil finne ut hvordan produksjonen av disse produktene fra sjømatrester kan bli mest mulig bærekraftig og hvordan den kan skaleres opp til stor industriproduksjon.
– Vi gjør analyser for å finne ut hvordan prosessen med å bryte ned skall og restprodukt for å hente ut for eksempel proteiner, gjøres mest effektivt. Det handler om å forske fram den riktige metoden å gjøre dette på, som er kostnadskrevende, forklarer Nofima-forsker Runar Gjerp Solstad.
Han påpeker at gevinsten av dette er todelt.
– Produsenten kan tjene ekstra på et råstoff som allerede er tilgjengelig og reduserer samtidig mengden med avfall, forklarer Solstad.
Bruker bioteknologi for å frigjøre proteinene
Solstad har jobbet med bioteknologiske metoder i forskningsprosjektet og har hentet ut proteiner fra sjømatrestene ved hjelp av enzymer.
– Når vi tilsetter enzymer til råstoffet, fungerer de i praksis som en biologisk saks som «klipper» opp materialet og frigjør proteinene fra resten, sier forskeren.
