Den polske forskningsstasjonen Isbjørnhamna ved Hansbreen i Hornsund ligger isolert til i midten av Sør-Spitsbergen nasjonalpark, men nabolaget er langt fra stille og rolig.

Foruten reinsdyr, seler og en og annen isbjørn, hekker over en million alkekonger her om sommeren. Fuglefjellet ligger en kort vandretur unna Isbjørnhamna, og lyden er overdøvende.

Alkekongen blir kalt Tromsøværingen på folkemunne. Visstnok fordi den skravler så fælt.

– De er utrolig bråkete, bekrefter Katarzyna Wojczulanis-Jakubas, ornitolog ved universitetet i Gdansk.

Sammen med forskerektemannen Dariusz Jakubas har hun tilbrakt hele ti sesonger på Svalbard for å finne ut mer om den lille fuglen med den store stemmen.

– Alkekongen er antakeligvis den mest tallrike sjøfuglen i verden. Det er vanskelig å estimere det nøyaktige antallet, fordi de ofte har redene sine skjult i bergsprekker og andre steder det er vanskelig å se dem, forteller hun.

Næringsrik skit

Og alkekongen er ikke bare bemerkelsesverdig fordi det er så mange av dem, men også fordi den som art, er så utrolig viktig. At den hovedsakelig bidrar med skit, det får nå være så.

Det er nemlig alkekongens avføring som er alfa og omega for mange arter på Svalbard.

På Svalbard er økosystemet på land relativt næringsfattig. Det omkringliggende havet er derimot svært rikt på næringsstoffer, og det er her alkekongene skaffer seg mat.

• Se også: Dyreliv på Svalbard under klimapisken

Etter å ha spist enorme mengder kaloririke hoppekreps, gjør fuglene fra seg på landjorda, som dermed gjødsles. Denne næringsrike avføringen er grobunn for en lang rekke plantearter, som igjen er mat for større dyr.

– Uten alkekongen ville nok Svalbard sett annerledes ut ja, kanskje som et månelandskap, ler Wojczulanis-Jakubas.

Det spøkes med at du kan finne Svalbards alkekongekolonier bare ved å kikke på et satellittbilde. Der det er store grønne flekker, finner du dem.

– Dette er ikke helt korrekt i og med at det også finnes andre fugler her. Men mange av disse har fiskebaserte dietter, som er grobunn for andre typer planter som foretrekker mer fosforrik jord.

– Det finnes også grønne flekker der det har vært oppsamlinger av vann, men det er veldig grønt rundt alkekongekoloniene, det stemmer, sier forskeren.

Flyr langt etter mat

Det kaloririke zooplanktonet som alkekongen foretrekker, finnes i kaldt, arktisk vann. Klimaforandringene vi nå er vitne til i Arktis påvirker vanntemperaturen, og en del områder opplever at havvannet blir varmere.

Det varmere vannet inneholder også zooplankton, men det er ikke like næringsrikt som i de kalde havområdene.

– Dermed har alkekongen et dilemma. Enten kan de fly over utrolige avstander for å komme til det kalde vannet, eller så kan de spare på kreftene og spise mer av den mindre næringsrike maten i nærmiljøet.

– Alkekongen har utrolig høy forbrenning, en av de høyeste blant sjøfugl som vi kjenner til, forklarer Wojczulanis-Jakubas.

Hun har de siste årene forsket på hvordan alkekongen forholder seg til forandringene i mattilgangen.

– Det vi ser er at de benytter seg av begge metodene for å få i seg nok mat. Noen ganger flyr de så langt som 150 kilometer for å finne det energirike zooplanktonet, og da er det klart at mye av vinninga går opp i spinninga.

– Alkekonger er ikke flygeeksperter, så de bruker mye energi på å fly så langt. De er mer skapt for å dykke, forteller hun.

Likestilte parforhold

Allikevel ser det foreløpig ut som om alkekongen takler de nye utfordringene bra.

– Vi har foreløpig ikke funnet noen store forskjeller i vekt eller stressnivå mellom de koloniene som fortsatt ligger nært kalde havområder og de som nå opplever oppvarming.

– Det var heller ingen forskjell i vekstutviklingen hos ungene, men fugleforeldrene nær de varmere havområdene måtte jobbe hardere.

• Se også: Klimaendret sjøfugl på Svalbard

– Men vi frykter at det kun er snakk om å nå et visst punkt, før fuglene ikke klarer å kompensere for mangelen på energirik kost. Vi håper vi aldri vil nå dette punktet, men om havet blir mindre og mindre energirikt, blir det et problem for alkekongen, påpeker Wojczulanis-Jakubas.

Det er nemlig hardt arbeid å oppfostre fugleunger så langt mot nord. Alkekonger holder sammen i monogame par, og får én unge i året.

De lave temperaturene og den omfattende jobben der er å få tak i nok mat, gjør at fuglene har funnet ut at likestilling er svaret.

– Begge foreldrene ligger på egget i hver sine 12-timersskift, mens den andre er ute på havet for å finne mat. Denne skiftordningen fortsetter til cirka en uke før ungene er klare til å forlate redet. Det arktiske klimaet er så utfordrende at en enslig fugl ikke klarer det alene, sier Wojczulanis-Jakubas.

Trofaste hunner

Alkekongen har også en streng nulltoleranse for utroskap, takket være viljesterke hunner.

– Utroskap er ganske vanlig i fugleverden, men vi finner ingen bevis på slikt blant alkekonger. Det kan hende hannene prøver seg, men hunnene sier nei til andre enn sin egen make.

– Dette for å hindre at det blir tvil om hvem som er faren til avkommet, rett og slett for å sikre at de får hjelp med oppfostringen, sier Wojczulanis-Jakubas.

Til gjengjeld stikker hunnene til sjøs en uke før ungene er klare til å greie seg selv. Den siste uken er det bare hannen som er tilbake for å passe på, og det er også han som følger ungene ned til havet der de skilles ad.

– Vi vet ikke hvorfor det er sånn, men vi tror det kan ha noe med fuglenes stemmeleie å gjøre. Det må jo være en grunn til at de er så høylytte, ler hun.

– Det er mulig at hannene har et nærmere forhold til ungene enn hunnene. Forsøk gjort hos alkene viser at moren ikke reagerer like mye på ungenes stemme som faren gjør. Vi vet ikke om dette gjelder for alkekongen enda, men vi har en hypotese om at det gjør det.

Forskerne vet også svært lite om hva alkekongen driver med utenom hekkesesongen.

– Vi mister kontakten med dem når de drar fra hekkeplassen. Vi vet hvor de overvintrer, men ikke hvilken koloni som drar til hvilken overvintringsplass.

– Vi vet ikke om de tilbringer vinteren sammen med maken, eller om de bare er i parforhold gjennom sommeren, sier Wojczulanis-Jakubas.