Brunsnegl, mordersnegl, iberiasnegl, kannibalsnegl, drapssnegl og spansk vegsnegl. Kjært barn har mange navn, lyder ordtaket.

Den fryktede iberiaskogsneglen kan hete så mangt, men det gjør den ikke mer populær blant norske hageeiere.

– Iberiaskogsnegl er dagens mest brukte og korrekte norske navn på denne arten, forteller forsker Arild Andersen ved Bioforsk Plantehelse.

Opprinnelig trodde forskerne at den arten som plager norske hageeiere er den samme som forekommer naturlig på den iberiske halvøy.

Nå viser det seg imidlertid at dette sannsynligvis ikke er riktig. Fremtidige systematiske undersøkelser vil kunne avsløre at det i virkeligheten er snakk om en helt ny art.

Andersen har selv foreslått å bruke navnet brun skogsnegl. Dette navnet signaliserer at arten tilhører skogsneglene og er en nær slektning av både svart skogsnegl (Arion ater) og rød skogsnegl (Arion rufus).

Mediene elsker imidlertid å bruke navnet mordersnegl da dette navnet skaper ekstra interesse blant leserne.

Også det vitenskapelige navnet er egnet til å skape forvirring. Norske forskere har så langt valgt å benytte (Arion lusitanicus), men nylig har Artsdatabanken bestemt seg for å bruke (Arion vulgaris) i stedet.

Navn endrer seg med tiden

Navn på levende organismer har aldri vært statiske. Ny kunnskap om artenes systematiske slektskap, levevis og geografiske utbredelse har gjort det nødvendig å endre både norske og vitenskapelige navn.

Leppefisken blåstål (Labrus bimaculatus) har for eksempel hatt en rekke forskjellige navn. Hannen og hunnen har så ulike farger at de lenge ble regnet som to selvstendige arter.

Hannen kaltes blåstål og hunnen kaltes rødnebb. Allerede i 1758 beskrev Carl von Linné arten under tre forskjellige navn på tre påfølgende sider i sin “Systemae Naturae”. Senere har forskerne beskrevet arten under hele fjorten ulike navn!

Det finnes også utallige eksempler på fuglearter som har fått endret navn. Tårnsvale skiftet navn til tårnseiler (Apus apus) da man fant ut at den egentlig ikke var noen svale, men en seiler.

Gulsanger (Hippolais icterina) kaltes tidligere bastardnattergal, til tross for at nattergalen er en trost mens gulsangeren tilhører sangerne. Da man fant ut at snøugla var i nær slekt med hubro (Bubo bubo) valgte man å endre førstnevntes vitenskapelige av navn fra Nyctea scandiaca til Bubo scandiacus.

Av språklige årsaker endret fjellrypa nylig vitenskapelig navn fra Lagopus mutus til Lagopus muta. Slektsnavnet Lagopus, som betyr harefot, ble tidligere antatt å være et latinisert hannkjønnsord fra gammelgresk, men da det i stedet viste seg å være et hunnkjønnsord måtte artsnavnet få ny endelse.

Navnet skjemmer noen

– Den truede elvemuslingen ble tidligere kalt elveperlemusling, men også flodperlemusling, forteller forsker Paul Eric Aspholm ved Bioforsk Jord og miljø Svanhovd.

Navnet ble endret på slutten av 1990-tallet for å unngå ulovlig etterstrebelse av denne rødlistearten som i dag er totalfredet i Norge og truet i mange europeiske land. I middelalderen var perlefiske etter elvemusling utbredt over hele Europa, og i Norge er slikt fiske kjent fra 1500-tallet.

Det vitenskapelige navnet Margaritifera margaritifera ble gitt av Linné i 1758 og betyr perlebærer.

Noen arter har også fått nytt navn på grunn av et ufortjent dårlig rykte. Bisamrotta fikk nytt norsk navn da det viste seg at arten overhodet ikke var i slekt med rotter.

I dag kalles denne planteetende nykommeren i norsk fauna ganske enkelt bisam (Ondatra zibethicus).

Autoriserte norske fuglenavn

Behovet for autoriserte norske navn på ulike dyregrupper har økt de siste tiårene, blanta nnet på grunn av økt reisevirksomhet, diverse naturprogrammer på TV og norskspråklige naturbøker fra ulike deler av verden.

Siden 1950 har Norsk Navnekomité for Fugl (NNKF) på oppdrag for Norsk Zoologisk Forening (NZF) og senere Norsk Ornitologisk Forening (NOF), arbeidet for å foreslå og autorisere norske fuglenavn.

Etter mer enn femti års arbeid nådde komiteen en viktig milepæl i 2008 da samtlige av verdens om lag 10 000 ulike fuglearter hadde fått autoriserte norske navn.

Noen av dem er riktig så kreative, for eksempel grynterikse, kvistsamler, brubru, plommepløsøye, oahuaamakihi, nymfebladdanser og ikke minst: duskdoradito.

Fram og tilbake

Mange fuglearter har skiftet navn underveis og arbeidet har ikke alltid gått like rolig for seg.

Mest bråk ble det i 1976 da det velbrukte navnet svarthvit fluesnapper ble endret til hagefluesnapper. Etter tre år med diskusjoner, avstemninger og høringer valgte man til slutt å endre tilbake til svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca).

Det er ikke alltid like lett å endre godt innarbeidede navn. Komiteen har derfor valgt å beholde en del gamle navn som er mye brukt, selv om de faglig sett kan være misvisende:

Brushanen (Philomachus pugnax) er ingen hønsefugl, men en snipe. Havsvala (Hydrobates pelagicus) er ingen svale, men en stormsvale.

Også storlommen (Gavia arctica) har fått beholde sitt opprinnelige navn, selv om dette også kan virke litt underlig: Fire av verdens fem lomarter forekommer regelmessig i Norge og av disse er storlommen faktisk den nest minste!

Mulighet for internasjonal navneforvirring

Internasjonalt er det ikke gjort noen tilsvarende standardisering av engelske fuglenavn og en del arter kan derfor ha ulike navn i for eksempel Storbritannia og USA. Vår havelle (Clangula hyemalis) kalles for eksempel “Long-tailed Duck” i Europa og “Oldsquaw” i Nord-Amerika.

Forvirrende er det også at skogsnipe (Tringa ochropus) kalles “Green Sandpiper” på engelsk, mens den nærstående grønnstilken (Tringa glareola) kalles “Wood Sandpiper”.

Det er heller ikke gjort noe forsøk på å samordne nordiske fuglenavn. Dermed er det fortsatt mulighet for misforståelser når norske fuglekikkere besøker Sverige eller Danmark.

Vår sjøorre (Melanitta fusca) heter for eksempel “svärta” på svensk, mens vår svartand (Melanitta nigra) heter “sjöorre”.

Vår enkeltbekkasin (Gallinago gallinago) heter “dobbeltbekkasin” på dansk, mens vår dobbeltbekkasin (Gallinago media) heter “tredækker” og vår kvartbekkasin (Lymnocryptes minimus) heter “enkeltbekkasin”.

Vår gråmåke (Larus argentatus) heter “sølvmåge” på dansk, mens polarmåke (Larus hyperboreus) kalles “gråmåge”.

Tilsvarende utfordringer er det innenfor pattedyrnavn. Vår elg (Alces alces) kalles “European Elk” i Storbritannia og på New Zealand, mens amerikanerne bruker navnet “Moose” om denne arten. I Nord-Amerika brukes “Elk” om wapiti (Cervus canadensis) – en slektning av vår kronhjort (Cervus elaphus).

Vår vanligste småhval, nise (Phocoena phocoena), kalles “marsvin” på dansk og “tumlare” på svensk, mens tumler er det offisielle norske navnet på delfinarten (Tursiops truncatus).

Artsdatabanken samler navn på alle norske arter

På sikt har Artsdatabanken satt seg som mål å samle norske navn på alle kjente arter i Norge og arter i nærliggende geografiske områder som over tid kan forventes å finnes i Norge.

På nettsiden Artsnavnebasen er det mulig å hente informasjon om gyldige vitenskapelige navn og anbefalte norske navn på bokmål og nynorsk.

Artsnavnene er samlet inn, kvalitetssikret og tilrettelagt av en rekke navnekomiteer fra norske vitenskapelige institusjoner.

For noen år siden ble det for eksempel opprettet en egen komité med det ambisiøse mål å bli enige om norske navn på alle verdens pattedyr.

Dette arbeidet har allerede gitt seg utslag i flere nye navn som for eksempel småskogmus (tidligere liten skogmus), gulflankedelfin (delfin) og fjellmarkmus (fjellrotte).

Dialektnavn

Parallelt med de offisielle navnene som har blitt brukt i vitenskapelige kretser har mange arter alltid hatt en rekke ulike dialektnavn.

Lokalt er ravnen blant annet kjent som ramn, korp, kromp og krompus; mens ulven mange steder kalles varg, gråbein eller skrubb.

Mindre kjente dialektnavn er kanskje Per Drekkar (teist), mjølrakk (fjellrev), vasstrost (fossekall), lyngbobb, skaubjønn (flått) og felefrans (jerv).

Det er så visst ikke bare kjært barn (og mordersnegler) som har mange navn…

Lenker:

Artsdatabanken

Artsnavnebasen

Norske navn på verdens fugler