En varm junidag i 2010 klatret insektforskeren Arne Fjellberg opp på en tørr åsrygg i Gudbrandsdalen like sør for Dombås. Mens han nøt utsikten over dalen snudde han på en flat stein.

Under steinen satt en liten brun edderkopp og voktet eggene sine. Det var starten på en intens edderkoppjakt som avslørte en rekke arter som ingen trodde fantes i Norge.

Det ble raskt slått fast at den ukjente edderkoppen tilhørte samme familie som de beryktede sorte enkene (Theridiidae). Mens enkene er i slekten Latrodectus, tilhørte nykommeren slekten Enoplognatha.

Forskeren kunne imidlertid ikke se at dette var en av de fem kjente nordiske artene i slekten. Hadde han funnet en ny art?

Fra puszta’n til Dovre

Etter diskusjoner i fagmiljøet var konklusjonen entydig. Fjellberg hadde funnet Enoplognatha serratosignata på Dombås, en art som har sitt kjerneområde på pusztaen, de vidstrakte steppene i Ungarn, og videre østover inn i Asia.

I 2012 ble også flere hanner av arten funnet, denne gangen i Skjåk, og artsbestemmelsen kunne derfor slås fast med sikkerhet.

- Det er kjent at tørrbakkene i Gudbrandsdalen og Ottadalen har flere arter med østlig og sentral europeisk utbredelse, både blant insekter, sopp og lav, forklarer forsker Arne Fjellberg, og fortsetter:

- I 2009 ble det funnet flere individer av en to millimeter lang, hvit, blind og trådsmal spretthale i familien Isotomidae. Etter nærmere under-søkelser viste det seg å være arten Martynovella nana, beskrevet fra fjellstrøk i Kirgisistan og Tadsjikistan i 1967. Siden er den ikke funnet noe sted før den dukket opp ved Dombås.

Kommet hit, eller alltid vært her?

Det kontinentale klimaet med lite nedbør, tynt snødekke, varme somre og kalde vintre er nok årsaken til at arter som er tilpasset steppene i øst trives i Gudbrandsdalen og Ottadalen. Men hvordan har disse artene havnet akkurat her?

Én teori er de har spredd seg over lange avstander til Norge ved hjelp av sporer, frø og vinger (insekter).

For edderkopper er det mest naturlig å tenke på ”ballooning”, det vil si at dyret lar seg løfte og føre avsted med vinden ved hjelp av en lang silketråd som den lager spesielt til dette formålet.

- Det antas at edderkoppen Enoplognatha serratosignata bruker svevetråder for kortere eller lengre luftreiser. Slike svevende edderkopper er funnet 1600 km til havs, og 5 km oppe i atmosfæren. Potensialet for langdistansespredning er med andre ord så absolutt tilstede, fastslår Fjellberg.

- Mange mener også at populasjonene av østlige steppearter i Norge er såkalte relikte forekomster. Det vil si at artene tidligere hadde en mye større utbredelse i perioden etter siste istid der store landarealer var skogfrie.

- Det vi finner i dag er i følge denne teorien små, restpopulasjoner som har overlevd på lokaliteter der miljøforholdene fremdeles er gunstig, sier edderkoppforskeren.

Fant huldra i Ringebu

Gudbrandsdalen kan by på flere biologiske spesialiteter. ”Huldrearter” er en betegnelse botanikere bruker om en gruppe planter som har sin eneste norske forekomster i fuktige, skyggefulle bekkekløfter i Gudbrandsdalen.

Hovedutbredelsen for disse artene er i barskogene (taigaen) lengre øst i Europa og Asia. I de fleste tilfeller må man langt østover i Sverige og Finland før de dukker opp igjen.

Det har lenge vært antatt at man på lokalitetene der man finner huldrearter, også kan finne arter av småkryp med samme type utbredelse.

I april 2012 fant Fjellberg en ukjent og mystisk edderkopp ved Søråa i Ringebu. Den var kulerund, 2-3 mm lang, med markerte svart-hvite tegninger. Vel hjemme kunne han identifisere arten til Thymoites bellissimus.

Nærmeste kjente forekomster ligger 350 km mot nordøst i Jämtlands skogtrakter, og videre gjennom Nord Sverige, Finnland og Russland.

- Thymoites bellissimus har en helt klar ”huldreutbredelse”. Bestanden i Ringebu er nok en vestlig utløper av artens utbredelsesområde. Det er et generelt fenomen at utbredelsen av arter blir fragmentert mot ytterkantene av utbredelsesområdet, avslutter Fjellberg.