Hårfeller avslører bjørnen

Grenseområdene i Pasvikdalen er kjent for å ha en livskraftig bjørnebestand. Eksakt hvor stor bestanden er har lenge vært usikkert, men nå har Bioforsk Jord og miljø Svanhovd tatt nye metoder i bruk for å forsøke å finne svaret.

Publisert
"To bjørner har latt seg lokke til hårfella. (Foto: Bioforsk)"
"To bjørner har latt seg lokke til hårfella. (Foto: Bioforsk)"

Grundige undersøkelser av bjørnebestanden i Pasvikdalen har pågått i mer enn 30 år.

Gjennom registreringer på sporsnø, skadedokumentasjon og systematisk innsamling av bjørneobservasjoner har man forsøkt å danne seg et bilde av bestandens størrelse.

Så sent som i 2004 mente man at den lokale bjørnebestanden besto av 18-25 bjørner.

DNA-analyse av bjørneekskrementer

For fire år siden startet man med innsamling av biologisk materiale fra brunbjørn i området, hovedsakelig ekskrementer. Ekskrementene inneholdt blant annet tarmceller som senere ble brukt til å isolere DNA.

Analyse av spesifikke områder på DNA-kjeden (mikrosatelliter) gir viktig informasjon om bjørnenes kjønn, identitet og genetiske slektskap.

Etter tre år med DNA-analyse av biologisk materiale hadde forskerne i 2006 identifisert 42 ulike bjørner som hadde vært innom Sør-Varanger kommune i løpet av perioden.

Dette kunne tyde på at et større antall bjørner besøker Pasvikdalen enn det man tidligere hadde antatt, men fordi bjørnene kan vandre over store områder, var det vanskelig å si noe om den lokale bestandens størrelse.

Hårfeller med luktåte

- For å supplere resultatene fra ekskrementprøvene har vi nå tatt i bruk enda en ny metode, forteller seniorforsker Martin E. Smith ved Bioforsk Jord og miljø Svanhovd.

Foran fjorårssesongen etablerte vi et studieområde bestående av 56 kvadratiske ruter på 5x5 kilometer i Øvre Pasvik. 23 av disse lå på norsk side, 10 på russisk side og 23 på finsk side.

Innenfor hver rute ble det satt opp en kvadratisk hårfelle bestående av rundt 30 meter piggtråd som var strukket mellom trærne i om lag en halv meters høyde over bakken. Inni fella helte vi ut noen liter luktåte som skulle virke tiltrekkende på bjørnene.

Piggtråd

"Hår i fella. (Foto: Bioforsk)"
"Hår i fella. (Foto: Bioforsk)"

Tanken var at bjørnene skulle avsette en hårtust på piggtråden når de forsøkte å åle seg fram til luktåtet.

- Bjørnen har veldig tykk hud og skades ikke av piggtråden, forsikrer Smith.

Dette er først gang hårfeller er benyttet i Norge, men metoden har vist seg svært effektiv og er velprøvd i en rekke land, blant annet i USA.

Det er ingen tegn til skader, verken på bjørn eller andre dyr, som følge av hårfellene. Dette er også en svært kostnadseffektiv metode for innsamling av DNA.

- For å dokumentere bjørnenes adferd ved fellene, gjorde vi også forsøk med bruk av digitale kamera og automatiske bevegelsessensorer. Noen av kameraene klarte å levere bilder, men flere ble til slutt tygd i stykker av bjørnene. Dermed ble dette en kostbar erfaring.

11 nye bjørner

- I løpet av juni og juli 2007 ble det samlet inn 196 hårprøver. Om lag 67 prosent av prøvene lot seg analysere.

De øvrige måtte forkastes da prøvene manglet essensielle deler av hårroten. Resultatene fra innsamlingen og analysene i 2007 viste funn av 10 binner og 14 hannbjørner, forteller Smith.

13 av bjørnene var ”gamle kjente”, mens de resterende 11 var nye for området. Det vil si at man ikke hadde funnet DNA fra dem under ekskrementanalysen i 2004-2006.

Nesten halvparten av bjørnene hadde vært innom mer enn en hårfelle i løpet av sesongen. To av bjørnene ble registrert både i Norge og Finland, mens tre av bjørnene ble registrert både i Norge og Russland.

Disse resultatene viser at bjørnene kan vandre fritt over store områder, og at bjørnen i Pasvik kun er en liten del av en større bjørnestamme som også er hjemmehørende i våre naboland.

Hårfeller mer effektivt enn tilfeldig innsamling

Smith understreker at det er vanskelig å si noe eksakt om bjørnebestandens størrelse så lenge man ikke vet hvor store områder bjørnene bruker.

Hårfellemetoden viser seg å gi bedre resultater enn tilfeldig ekskrementinnsamling, fordi større områder kan dekkes mer jevnt. Fordi fellene sjekkes regelmessig får forskerne også bedre kunnskap om når prøvene er avsatt.

Dessuten er det lettere å hente ut DNA fra hår enn ekskrementer.

Studieområdet i Pasvik-Inari har ingen fysiske grenser, og man kan derfor ikke utelukke at streifbjørner fra andre bjørneområder kan besøke området.

For å få bedre kunnskap om bjørnenes vandringsmønster kan det være aktuelt å radiomerke et mindre antall bjørner, men Bioforsk vil også søke å videreføre hårfelleprosjektet over flere år.

Øker analysekapasiteten

Bioforsk Jord og miljø Svanhovd investerte nylig i en 16 kapillær DNA-sekvensator som kommer til å øke analysekapasiteten betraktelig.

"Siv Grete Bjervamoen med den nye DNA-sekvensatoren. (Foto: Espen Aarnes)"
"Siv Grete Bjervamoen med den nye DNA-sekvensatoren. (Foto: Espen Aarnes)"

– Analyser som tidligere tok 48 timer gjør vi nå unna på bare tre timer, forteller avdelingsingeniør Siv Grete Bjervamoen fornøyd. Dette gir oss nye muligheter både innenfor forskning og metodeutvikling.

- Hårfelleprosjektet er en del av Pasvik-Inari Trilateral Park Project – et samarbeidsprosjekt som blant annet involverer Fylkesmannen i Finnmark.

Gjennom det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt har Bioforsk Jord og miljø Svanhovd fått ansvaret for å analysere innsamlede biologiske prøver av brunbjørn fra hele Norge.

I tillegg analyserer vi prøver fra Sverige og Russland, forteller en fornøyd Martin E. Smith som gleder seg til at de første bjørnene om kort tid forlater hiet.