Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - les mer.

Forskningen viser at det å snu negative tankesett hos barna, reduserer symptomene på posttraumatisk stress.
Forskningen viser at det å snu negative tankesett hos barna, reduserer symptomene på posttraumatisk stress.

Barn med traumer kan få effektiv hjelp

– Uansett hvor mørkt det ser ut, så finnes det håp, sier professor. En behandlingsmetode virker godt for barn og unge.

«Traumefokusert kognitiv atferdsterapi» har god effekt på barn som sliter med traumer. Det slår forskerne fast ti år etter at metoden ble tatt i bruk i Norge.

– Jeg tror det er mange som har en oppfatning av at barn som har opplevd seksuelle overgrep eller vold i hjemmet, aldri kan få et godt liv igjen. Det er helt klart grusomt å bli utsatt for noe slikt, men det er simpelthen ikke sant at man blir ødelagt for livet. Det finnes gode behandlingsmetoder som kan hjelpe barn og unge inn på et godt utviklingsspor, sier Tine Jensen.

Jensen er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo og forsker II ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Hun vet dessuten mer enn de fleste om effektene av behandlingsmetoden traumefokusert kognitiv atferdsterapi.

Hun beskriver dette som en kunnskapsbasert behandlingsmetode for barn og unge som sliter med posttraumatisk stress.

– Det er nå over ti år siden de første barne- og ungdomspsykiatriske klinikkene tok metoden i bruk, og vi ser at behandlingen har god effekt på traumatiserte barn, sier Jensen.

Brukes på tre av fire klinikker

Metoden er utviklet av det amerikanske trekløveret Judith Cohen, Anthony Mannarino og Ester Deblinger. Jensen kan trygt beskrives som fødselshjelper for behandlingsmetoden i Norge, og NKVTS har ansvar for implementering av terapien i barne- og ungdomspsykiatriske klinikker (BUP).

NKVTS står for opplæring og oppfølging av terapeuter og driver også forskning der effektene av behandlingen studeres.

Så langt har rundt tre fjerdedeler av landets 84 BUP-klinikker tatt behandlingsmetoden i bruk, og om lag 600 terapeuter har fått opplæring i metoden.

I regi av NKVTS prøves metoden også ut på to av statens barnehus, som gir bistand til barn og unge som er i kontakt med rettsvesenet fordi de har vært utsatt for eller vært vitne til vold eller overgrep.

Hjelp til selvhjelp

Terapien består av tre faser. De handler kort fortalt om ferdighetstrening for å håndtere stress, bearbeiding for å plassere de traumatiske hendelsene i fortiden og konsolidering, som betyr å gjøre noe sterkere og mer solid.

Dette skal gjøre barna sterkere og i stand til å gjenkjenne og håndtere risikosituasjoner i fremtiden.

Både barn og omsorgsgiver – altså forelder, fosterforelder eller en annen foresatt – deltar i parallelle, ukentlige sesjoner. Terapien tar vanligvis 12-15 uker, men kan utvides i tilfeller der barna sliter med særlig komplekse traumer.

– Det vi prøver å få til, er egentlig hjelp til selvhjelp. Vi gir barna og foreldrene deres ferdigheter til å hjelpe seg selv, sier Jensen.

Viktig å normalisere reaksjonene

I den første fasen legger terapeutene stor vekt på å formidle håp. De formidler også faktabasert kunnskap om vanlige reaksjoner på traumatiske hendelser.

– Mange barn reagerer på traumer med kroppslig uro, stress og unnvikelsesatferd og tror gjerne at det er noe galt med dem fordi de reagerer slik de gjør. Da må vi forklare at nei, det er ikke noe galt med deg, men du har opplevd noe som er fryktelig vondt. Reaksjonene er altså helt naturlige og veldig vanlige, sier Jensen.

I den første fasen øves det også på mestringsteknikker for å håndter symptomer på posttraumatisk stress. Barna lærer blant annet å gjenkjenne det som kalles traumepåminnere og får øve på teknikker for å håndtere disse.

Traumepåminnere gir gjenopplevelse

– Traumepåminnere er inntrykk og tanker som gjør at barna gjenopplever traumet. Gjenopplevelsen kan i en del tilfeller være ekstremt sterk og gi en tilstand av fullstendig redsel som nærmest lammer barnet og gir en følelse av at «nå skjer det igjen», forklarer Jensen.

Traumepåminnere kan for eksempel være spesielle lyder, lukter eller synsinntrykk som barnet forbinder med traumet.

– Et eksempel kan være et barn som ikke vil gå til timen i et bestemt fag, fordi hånden til læreren minner om hånden til mannen som utsatte barnet for seksuelle overgrep.

– Vi kan også snakke om traumepåminnere på et indre plan. En ungdom som har løpt for livet for å unnslippe en gjerningsmann, kan bli helt satt ut av å få hjertebank når hun løper etter bussen. Da kan voldsomme og vonde minner komme veltende igjen, forteller Jensen.

Lager en fortelling om traumet

I neste fase bearbeides traumene. Målet er å plassere de vonde hendelsene i fortiden som noe som har skjedd, slik at det ikke skaper frykt i dag.

– Barnet eksponeres gradvis for det vonde og får opparbeide seg erfaring i å snakke om traumet i trygge omgivelser. Vi bruker et traumenarrativ, der barnet skriver eller får hjelp til å skrive en fortelling om det som har skjedd. For mange er det første gang de klarer å sette ord på det de har opplevd, sier Jensen.

Konfronterer unyttige og skadelige tanker

I denne fasen identifiseres også uhensiktsmessige tanker barnet har om seg selv og om verden.

– Mange føler skyld og skam. De skammer seg over å ha blitt voldtatt eller føler skyld for at pappa slår. Slike tanker må barna få hjelp til å rydde vekk. De trenger også hjelp til å fjerne overdrevne generaliseringer av typen «alle skjeggete menn er overgripere» eller «en naturkatastrofe kan skje når som helst», sier professoren.

Styrker barnas motstandskraft

I den siste fasen fokuseres det på fremtidig sikkerhet.

– Det handler mye om å gjøre barnet motstandsdyktig overfor nye risikoer. Barnet skal blant annet kunne gjenkjenne og ha strategier for å unngå risikosituasjoner. Barnet skal også vite at det er et verdifullt menneske og at det selv bestemmer over sin egen kropp, sier Jensen.

God effekt på kort tid

Både i Norge og internasjonalt er det gjort omfattende forskning på effektene av traumefokusert kognitiv atferdsterapi. Det er gjennomført rundt tretti undersøkelser av behandlingsmetoden.

Slike studier tillegges stor vekt i medisinsk forskning, fordi det brukes tilfeldige og ofte ganske store utvalg der bedringen hos de som får behandling, kan sammenlignes direkte med de som ikke får.

– Forskningen forteller oss at behandlingen gir ganske store positive endringer for traumatiserte barn på kort tid. Og tidsaspektet er viktig her, for i et utviklingspsykologisk perspektiv er ett år i et barns liv en liten evighet. Er du «off track» i forhold til venner, skole, familie og fritidsaktiviteter i et helt år, er ikke det noe godt utviklingsspor å være i, sier Jensen.

Samspill med omsorgspersoner står sentralt

Forskningen forteller også tydelig at det er et godt grep å inkludere barnets omsorgsgiver slik denne behandlingsmetoden gjør.

– I terapirommet er man bare én time i uka. Resten av uka kan foreldrene være aktive og positive medspillere for barna sine, sier Jensen.

Viktig å utfordre negative tanker

Forskningen viser også at det å snu negative tankesett hos barna, reduserer symptomene på posttraumatisk stress.

– Dette er svært interessant, for tidligere trodde man at reduksjonen i posttraumatiske stresssymptomer kom før endringene i tankesettet. Nå har vi forskningsmessig belegg for å si at det er omvendt. Positive endringer i tankesettet fører til at symptomtrykket blir mindre, sier Jensen.

Å snu negative og unyttige tanker som barna har om seg selv og om verden, bidrar også til å dempe angst og depresjon.

– Effekten er særlig tydelig når det gjelder depresjon, sier professoren.

Traumer kan gi både psykiske og fysiske plager

Ubehandlede traumer hos barn kan føre til en rekke lidelser også i voksen alder. Det er ikke bare snakk om psykiske lidelser, som posttraumatisk stresslidelse, angst og depresjon, men også en rekke fysiske lidelser.

Dette bekreftes blant annet i den ferske doktoravhandlingen til NKVTS-forsker Janne Rueness. Forskningen hennes viser at en oppvekst preget av fysisk eller psykisk vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt, kan sette fysiske spor i kroppen senere i livet.

Traumekartlegging er viktig

Første steg for å kunne gi effektiv behandling er selvsagt å identifisere de barna som trenger hjelp. Der har det skjedd viktige endringer i de barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene de siste årene.

– En NKVTS-studie for et par år siden viste at få barn som ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, ble screenet for traumer. Det viste seg også at mange barn som ble henvist av andre årsaker, hadde underliggende traumer, sier Jensen.

I dag er traumescreening, som innebærer å spørre barn og unge direkte om de har vært utsatt for konkrete, navngitte opplevelser, rutine ved de fleste poliklinikkene.

Dette er viktig, fordi det kan være mange årsaker til at barna selv – eller de foresatte – ikke tar opp traumatiske opplevelser. Det kan blant annet handle om skam, eller om at man ikke ser sammenhengen mellom traumatiske opplevelser og barnets vansker.

Forskning fjerner misoppfatninger

Professoren forteller at det har vært en viss skepsis hos terapeutene mot å spørre barn om traumer.

– Noen var bekymret for at det å bli spurt om vonde og vanskelige ting, for eksempel om seksuelle overgrep, kunne skape nye problemer hos barn som allerede var i sårbare situasjoner, forteller Jensen.

NKVTS gjorde da en undersøkelse av rundt 10 000 barn som hadde vært gjennom traumescreening, og studien viste ifølge Jensen at veldig få ble opprørt av å bli spurt om vold og overgrep.

– Jeg synes det er fint at forskning kan brukes til å rydde vekk misoppfatninger som står i veien for at barn som sliter med traumer, kan identifiseres og få behandling vi vet hjelper. For akkurat det poenget vil jeg gjerne gjenta: Det er hjelp å få, og uansett hvor mørkt det ser ut, så finnes det håp, sier hun.

Referanser:

Tonje Holt mfl.: The change and the mediating role of parental emotional reactions and depression in the treatment of traumatized youth: results from a randomized controlled study. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health, 2014. Doi: 10.1186/1753-2000-8-11

Tine K. Jensen mfl.: A Randomized Effectiveness Study Comparing Trauma-Focused Cognitive Behavioral Therapy With Therapy as Usual for Youth. Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology, 2014. Doi: 10.1080/15374416.2013.822307

Tine K. Jensen mfl.: Change in post-traumatic cognitions mediates treatment effects for traumatized youth—A randomized controlled trial. Journal of Counseling Psychology, 2018. (Sammendrag) DOI: 10.1037/cou0000258

Ane-Marthe Solheim Skar mfl. : Reported Levels of Upset in Youth After Routine Trauma Screening at Mental Health Clinics. JAMA Network Open, 2019. DOI: 10.1001/jamanetworkopen.2019.4003

Eline Aas mfl.: Cost-Effectiveness Analysis of Trauma-Focused Cognitive Behavioral Therapy: A Randomized Control Trial among Norwegian Youth. Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology, 2019. (Sammendrag) DOI: 10.1080/15374416.2018.1463535

Janne Rueness mfl.: The mediating role of posttraumatic stress reactions in the relationship between child abuse and physical health complaints in adolescence and young adulthood. European Journal of Psychotraumatology, 2019. Doi:10.1080/20008198.2019.1608719

Powered by Labrador CMS