Når et barn blir plassert i fosterhjem knytter barna seg ganske raskt til hverandre som søsken, på godt og vondt.

Familiens egne barn tar oppdraget med å få et nytt søsken på største alvor, og investerer gjerne mye av seg selv i forholdet. Når det oppstår en gjensidig varm relasjon, er de egne barna en stor ressurs i fosterhjemsomsorgen.

Men, når relasjonen ikke utvikler seg som forventet, kan hverdagen bli tung for familiens egne barn. Det kan dreie seg om alt fra aggresjon til mobbing og avvisning.

– Det aller såreste er når fosterbarnet ikke vil ta imot omsorgen eller søskenrelasjonen. Det at fosterbarn kan avvise den nye familien, er en kjent problematikk, men det har i mindre grad vært fokusert på hva det gjør med de andre barna i familien, sier Cecilie Revheim, førsteamanuensis på Universitetet i Agder (UiA).

Hun disputerte nylig for doktorgrad med den vitenskapelige avhandlingen Hva med oss andre som bor her? Profesjonsetiske utfordringer i møte med fosterforeldrenes egne barn.

Avhandlingen gir et innblikk i fosterfamiliens indre liv, sett fra perspektivet til fosterforeldrenes egne barn. I arbeidet har hun blant annet intervjuet ti barn av fosterforeldre i alderen 8-21 år og en gruppe av fosterforeldre.

Ikke nevnt i barnevernsloven

Livssituasjonen til barn som vokser opp i familier som tar til seg fosterbarn, er et område som ikke er forsket mye på i Norge. Revheim trekker frem spredte studier de siste førti årene fra USA, Storbritannia og Australia.

– Det som går igjen er at det er en gruppe barn som blir berørt av å ha fostersøsken, men som i liten grad blir innlemmet i det profesjonelle støtteapparatet, sier Revheim.

Til en viss grad er dette naturlig. Sosialarbeiderens hovedansvar er fosterbarna, og Revheim sier at det profesjonelle blikket vil være preget av lovpålagte oppgaver.

– Fosterforeldrenes egne barn er ikke nevnt i barnevernsloven. De er en del av fosterhjemmet og bor i sitt eget hjem hos sine egne foreldre, sier hun.

I Norge har barn sterke rettigheter gjennom FNs barnekonvensjon og grunnlovens paragraf 104, som gir barn rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. «Ved alle handlinger som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn», sier loven.

– Man kan argumentere for at disse rettighetene ikke blir innfridd i dag, i og med at barnevernsarbeidere i alt for liten grad snakker med fosterfamiliens egne barn om hva de trenger hjelp til, sier Revheim.

Anerkjennelse er viktig

I forskningen har Revheim tatt utgangspunkt i den tyske sosialfilosofen Axel Honneths teori om anerkjennelse, og at det å bli anerkjent er en viktig drivkraft.

– Gjensidig anerkjennelse gjør at vi bryr oss om hverandre, og at vi tåler veldig mye. Anerkjennelse barna imellom er viktig for å komme seg gjennom vanskelige perioder, men det er vel så viktig at fosterfamiliens egne barn blir anerkjent av profesjonelle. Det er viktig at barnevernsarbeideren ser og bekrefter den innsatsen de gjør, sier Revheim.

Hun har flere gode eksempler på at mye kan løses med gode samtaler og veiledning i konflikthåndtering, hvor sosialarbeideren tar en aktiv rolle overfor fosterfamiliens egne barn. Men hun har også eksempler hvor sosialarbeideren aldri har snakket med disse barna.

– Når saksbehandleren tenker på familien som en helhet, og på fosterfamiliens egne barn som pårørende, blir det lettere å løse konflikter og jobbe med relasjonene, sier hun.

Ønsker retningslinjer

Barnevernet er et presset område, og mange saksbehandlere har for mange barn å følge opp. Knapphet på tid og ressurser gjør at mange fokuserer på lovpålagte oppgaver.

I 2015-2016 kom det en stortingsmelding som sa at fosterforeldrenes egne barn skal følges opp, og at det er kommunenes og Bufetats ansvar. Men ifølge Revheim står det lite konkret om hva denne oppfølgingen skal bestå i.

– Lover og retningslinjer er ikke en garanti i seg selv for at barns rettigheter kommer til anvendelse. Fosterforeldres egne barn er avhengige av at voksne informerer og involverer dem i det som skjer, og gir dem den støtten og hjelpen de har behov for, sier Revheim.

Hun tror mange sosialarbeidere allerede er flinke til å trekke familiens egne barn aktivt inn i arbeidet i fosterfamilien, men at feltet er overmodent for mer kunnskap og forskning.

Referanse:

Cecilie Revheim: Hva med oss andre som bor her? Profesjonsetiske utfordringer i møte med fosterforeldrenes egne barn. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Agder, 2019.

Forskning på barn av fosterforeldre

Cecilie Revheim har intervjuet ti barn av fosterforeldre i alderen 8-21 år. Hun har møtt barna til intervju tre ganger.

Hun har også deltatt på kurs for fosterforeldre, gjort intervju med en fokusgruppe av fosterforeldre, og foretatt en systematisk litteraturstudie.

Hennes stipendiat var en del av prosjektet INNOS, Innovasjon og tjenesteutvikling gjennom nye former for samarbeid, finansiert av Norges forskningsråd over PraksisVel-programmet for perioden 2013 til 2016.

Målet er å få økt kunnskap om nye samarbeidsrelasjoner i velferdsfeltet og om forutsetningene for å utvikle kunnskapsbaserte og bedre tjenester.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder

Universitetet i Agder er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Agder?

Helsearbeidere finner styrke i fellesskap

– Foreldre bør ikkje drikke seg fulle når dei er saman med barna

Terapi i naturen hjelper unge å finne ro