Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - les mer.
– Yngre barn kan ha vanskeligere for å sette ord på ting som er vanskelig, sier forsker Ane-Marthe Solheim Skar.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
Barn og voksne rapporterer ulikt om traumatiske hendelser
For å få et best mulig bilde av behandlingsbehovet hos barn som har hatt særlig vonde eller skremmende opplevelser, er det viktig at terapeuten snakker både med barnet og med den som har omsorgen.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress(NKVTS)
Det kan være store forskjeller mellom hva barn selv forteller at de har opplevd av potensielt traumatiserende opplevelser og hva som rapporteres av de som har omsorgen. Det viser en fersk studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
De som har omsorgen kan være foreldre, fosterforeldre, beredskapsforeldre eller andre foresatte. Potensielt traumatiserende hendelser kan være blant annet ulykker, alvorlig sykdom, naturkatastrofer, terror, mobbing, vold og seksuelle overgrep. Seksuelle overgrep kan omfatte både uønsket berøring, incest og voldtekt.
Vold kan både være den som skjer i og utenfor familien. Også det å være vitne til voldshandlinger kan være traumatiserende. Derfor trenger ikke barna å ha vært direkte utsatt selv.
Første norske studie
Forskningen er basert på omfattende data samlet inn fra barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) over hele landet. Forskerne har tatt utgangspunkt i mer enn 6500 tilfeller der barn og unge i alderen 6 til 18 år er henvist til behandling.
Både barna selv og den som har omsorgen, har gitt informasjon om barnets traumatiske hendelser og symptomer på posttraumatisk stress.
Studien er den første i Norge og trolig også en av de første i verden som har undersøkt samsvaret mellom barn og omsorgsgiveres traumerapportering, basert på et stort såkalt klinisk utvalg der barna er i en behandlingssituasjon.
Barna rapporterer flere traumehendelser
Barna rapporterer om mer eksponering for ulykker, sykdom, vold utenfor hjemmet og seksuelle overgrep enn det de som har omsorgen gjør. Det er ingen forskjeller for vold i hjemmet og det totale omfanget av mulige traumatiserende hendelser.
Det største spriket mellom barnas og omsorgsgivernes rapportering gjelder ulykker og sykdom, mens det er minst ved seksuelle overgrep.
Det er langt fra fullt samsvar for noen av traumetypene.
– Forskjellene viser at det er viktig at både barnet, og den som har omsorgen, er med på kartleggingen av traumatiske opplevelser og traumesymptomer. Det kan bidra til et mer komplett bilde av barnets situasjon og behandlingsbehov, sier forsker Ane-Marthe Solheim Skar.
– Det kan hende at barna rapporterer om hendelser de synes er svært skremmende, men som de voksne ikke har oppfattet som traumatiserende, eller at de forteller om hendelser som de voksne ikke har kjennskap til, sier Skar.
Hun forteller videre at på den annen side kan den som har omsorgen for barnet, fortelle om opplevelser barnet selv ikke identifiserer som traumer eller ikke vil snakke om.
Forskjell mellom gutter og jenter
Jenter rapporterer om mer eksponering for ulykker og sykdom, vold både i og utenfor hjemmet og seksuelle overgrep enn omsorgsgiverne gjør.
Gutter rapporterer i større grad enn omsorgsgiverne sine om opplevelser knyttet til vold utenfor hjemmet og seksuelle overgrep.
– Det er også verdt å legge merke til at det er generelt større samsvar i rapporteringen mellom jenter og omsorgsgiverne deres enn for gutter. Dette må terapeuter være obs på. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men det kan ha sammenheng med kjønnsroller og forventninger som gjør at jenter oftere blir spurt om hvordan de har det, og oftere forteller hvordan de har det, sier Skar.
Annonse
Økt samsvar med økende alder hos barna
Studien viser også at jo eldre barna blir, jo større blir samsvaret mellom hva de selv forteller om traumatiske opplevelser og hva omsorgsgiverne deres rapporterer. Denne tendensen gjelder på tvers av traumetyper.
– Dette står i en viss motstrid til tidligere forskning, som har tydet på lavere samsvar når barn blir ungdom og kanskje kommer mer i opposisjon til de voksne eller blir mindre tilbøyelige til å snakke om problemene sine, sier Skar.
En mulig forklaring kan ifølge forskeren være at deltakerne i studien er i en behandlingssituasjon, der helseproblemer er erkjent både av barnet og av den som har omsorgen.
– Da er det også sannsynlig at barnet og den voksne har snakket sammen og at den voksne kjenner barnets opplevelser og utfordringer, sier hun.
At det er noe mindre samsvar mellom de yngre barna og omsorgsgiverne deres forteller, kan ifølge Skar ha flere årsaker:
– Det kan for eksempel tenkes at yngre barn har vanskeligere for å sette ord på ting som er vanskelig. Det kan også hende at de forteller terapeuten om skumle opplevelser som ikke har blitt oppfattet som traumatiserende av den som har omsorgen for barnet. Det er derfor det er så viktig at begge kommer til orde.
Ubehandlede traumer kan gi kroniske lidelser
Å kartlegge traumatiske opplevelser og traumesymptomer er viktig for videre behandling av barn og unge som er henvist til BUP.
Traumer er en betydelig risikofaktor for utvikling av en rekke psykiske og sosiale problemer, inkludert angst, depresjon, alkoholmisbruk og atferdsproblemer.
Uten riktig behandling kan posttraumatiske stress-symptomer utvikle seg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som kan bli kronisk.
– Vi anbefaler såkalt traumekartlegging av alle som henvises til BUP. Det er ikke nødvendigvis traumer som gjør at barnet er henvist til behandling, men de kan likevel være underliggende årsaker til symptomene som barnet strever med. Derfor er det viktig å få potensielt traumatiserende opplevelser frem i lyset, sier Skar.
Annonse
Hun viser også til at tidligere forskning har pekt på et stort sprik mellom antallet henvisninger relatert til traumesymptomer og det faktiske antallet barn og unge som har behov for traumefokusert behandling.
– I 2017 var 10 prosent av henvisningene til BUP relatert til alvorlige traumereaksjoner. Likevel viste forskning fra NKVTS, der vi gjennomgikk 10 000 henviste saker, at det ble rapportert om potensielt traumatiserende hendelser i hele 79 prosent av tilfellene.
Ane-Marthe Solheim Skar og de andre forskerne anbefaler at terapeuter snakker med barnet og den som har omsorgen, hver for seg.(Foto: NKVTS)
Felles oppfatning har ingen forebyggende effekt
Man skulle kanskje tro at dersom barnet og den voksne hadde felles oppfatning av barnets traumeopplevelser, ville det påvirke barnets helse i positiv retning.
– Litt overraskende fant vi en motsatt sammenheng. Økt samsvar mellom barns- og omsorgsgivers traumerapportering var ofte forbundet med økt forekomst av symptomer på posttraumatisk stress og funksjonsnedsettelse, sier Skar.
Ifølge forskeren kan dette ha sammenheng med at traumehendelser som rapporteres av både barn og omsorgsgivere, kan ha en høyere alvorsgrad enn enkelte tilfeller der bare barnet eller den voksne rapporterer om potensielt traumatiserende hendelser.
Anbefaler å snakke med barna alene
Forskerne bak studien anbefaler at terapeuter som gjennomfører traumekartlegging så langt som mulig, snakker med barnet og den som har omsorgen, hver for seg.
– Vi må huske at en del traumer kan være skambelagte. I noen tilfeller kan det også være slik at traumatiserende opplevelser er direkte knyttet til den som har omsorgen for barnet. For å legge til rette for en åpen og ærlig respons bør terapeuten snakke med barnet alene, sier Skar.
Det viktigste er ifølge forskeren likevel at både barnet og omsorgsgiveren blir hørt:
– Da er det lettere å få en så god oversikt som mulig og dermed kunne gi en behandling som i størst mulig grad er tilpasset barnets behandlingsbehov. Traumefokusert behandling vil kunne redusere fremtidige negative helseeffekter av traumatiske opplevelser fra barne- og ungdomstiden, sier hun.
Ane-Marthe Solheim Skar mfl.: Reported Levels of Upset in Youth After Routine Trauma Screening at Mental Health Clinics. JAMA Netw Open, 2019. Sammendrag. Doi: 10.1001/jamanetworkopen.2019.4003.
Om forskningen
NKTVS har samlet inn data fra nesten 20 000 traumescreeninger ved ungdomspsykiatriske poliklinikker i perioden 2012–2017.
Denne studien er basert på 6653 tilfeller der både barnet selv om den som har omsorgen for barnet, har gitt informasjon om potensielt traumatiserende hendelser og symptomer på posttraumatisk stress.
Barna er fra 6–18 år og kjønnsfordelingen i studien er relativt jevn.
Ved screeningen er det brukt en sjekkliste på 15 punkter for potensielt traumatiserende hendelser. Tilsvarende er det brukt en sjekkliste på 20 punkter for å fange opp symptomer på posttraumatisk stress – som for eksempel gjenopplevelse eller «flashbacks», unnvikelsesatferd og søvnvansker – og fem punkter knyttet til funksjonsnedsettelse som problemer med å forholde seg til andre i familien, skole og fritidsaktiviteter.
