Vil du bli med hjem og se på språkgenet mitt? (Illustrasjonsfoto: Pathdoc, Shutterstock/NTB scanpix)
Vil du bli med hjem og se på språkgenet mitt? (Illustrasjonsfoto: Pathdoc, Shutterstock/NTB scanpix)

Stakkars det første mennesket med et språkgen

JEG BARE ELSKER FORSKNING: Må ha vært den ensomste i hele verden.

Published

iI 15 år har forskere trodd at språkgenet FoxP2 spredde seg som en vind da det i mutert form ga en av våre fjerne forfedre evnen til å tenke i språklige baner.

Jeg er ingen forsker, men det høres jo rimelig ut. Å snakke sammen må være en så enorm fordel at evolusjonen feide bort de ikke-språklige FoxP2-genene i rekordfart.

For en drøy uke siden kan det se ut som om denne hypotesen fikk et dødelig banesår. En ny, og mye grundigere genanalyse fant ingen tegn til denne stille stormen av språk i det tusenvis av år gamle genmaterialet.

Jeg er ingen forsker og kan ikke ta stilling til hva som er rett. Men som de fleste mennesker er jeg utstyrt med den empatiske evnen til å sette meg inn i situasjonen til andre mennesker.

Og da sto det plutselig helt klart for meg. Selvfølgelig vil ikke en enkelt mutasjon som gir bæreren et språkgen spre seg spesielt fort.

Det er jo ingen fordel i det hele tatt.

I begynnelsen var ordet

Jeg ser for meg at jeg er den første innehaveren av den i dag så språkmektige FoxP2-mutasjonen. Jeg sitter rundt leirbålet med mine stammefrender.

– Stein, sier jeg. Og peker på en stein.

De andre ser på meg et sekund eller to før de vender tilbake til sine egentlige gjøremål.

– Tre, sier jeg. Og peker på akasien i bakgrunnen.

De andre ser på meg et sekund eller to før de vender tilbake til sine egentlige gjøremål. Denne gangen rister de på hodet på vei tilbake.

– Flamme, sier jeg og peker på bålet.

Jeg ser at det er nok nå og reiser meg opp og går min vei før en ordløs knyttneve eller klubbe stopper meg.

Det er jo ingen fordel å være den eneste som er i besittelse av et språkgen.

I begynnelsen var det best å holde kjeft

Jeg må sørge for å spre det dyrebare genet mitt. Den mest effektive måten er å finne noen å pare seg med. Da er det i hvert fall 50 prosent sjanse for at hvert avkom kan bli en samtalepartner.

Det er bare ett stort problem: For hvem vil pare seg med en som går rundt og snakker med seg selv. Kvinnene i flokken kan velge og vrake. En bablende sullik står neppe øverst på lista.

Språkgenet mitt vil dø ut før det har fått mulighet til å starte den fantastiske ferden fram mot biblioteker fulle av ord og mot de nå allestedsnærværende samtalene.

Jeg må bare bite det i meg. Holde kjeft og oppføre meg på en måte damene liker. Trøste meg med at flerfoldige generasjoner senere vil kanskje to av etterkommerne mine sitte rundt et annet leirbål.

– Stein? sier den ene.

– Stein! sier den andre.

Og så har vi det gående.

Men det var kanskje ikke så rart at det tok litt tid.

Jeg bare elsker forskning

Vitenskapen har gitt oss svar på noen av livets store spørsmål. Takket være forskningen lever vi lenger, kommuniserer over enorme avstander, reiser ut i rommet og vet mye mer om oss selv og det andre livet på jorda.

Men forskningen er også gøy, rar, sprø, teit og morsom. På vår jakt etter de viktige forskningssakene gjennom tidsskrifter, pressemeldinger og tips snubler vi over mye rart.

Vi skriver kanskje en liten nyhet om det, eller dykker dypt ned i stoffet med kritiske journalistbriller. Men noen ganger har vi bare lyst til å vise frem hvor utrolig rar, spennende og fjollete forskningen kan være. Fordi vi bare elsker forskning.

Her finner du alle sammen: Jeg bare elsker forskning.