Bokstaver, ord og språk kan miste mening uten språkgenet FoxP2. Men hvordan spredde det seg blant de første snakkende menneskene? (Foto: Pathdoc, Shutterstock/NTB scanpix)
Språkgenet spredde seg ikke slik forskere har trodd i 15 år
Forskere tilbakeviser tidligere teori om at språkgenet FoxP2 bare sveipet seg inn i menneskeslekten. Men de kommer ikke med noen ny fasit.
Mennesket har et gen som heter FoxP2. Dette genet spiller en viktig rolle i utviklingen av språket, og det kalles ofte bare «språkgenet».
– Hvis dette genet ikke er som det skal, hvis det er defekt, så oppfører vi oss ikke som normale språkbrukere, sier professor emeritus Sylfest Lomheim ved Universitetet i Agder.
Vesentlige sider ved vår språkevne er medfødt, påpeker språkforskeren overfor forskning.no.
– Dette genet bestemmer vår språklige oppførsel, sier Lomheim.
– FoxP2 er den mest lovende kandidaten til en biologisk forklaring på hvorfor og hvordan språket oppsto blant mennesker, og bare hos mennesker, sier Andrea Bender.
Hun er professor ved Centre for Early Sapiens Behaviour ved Universitetet i Bergen.
Feide ikke over
Denne uka kom en ny studie med oppsiktsvekkende opplysninger om språkgenet. Ikke om viktigheten av det, men om hvordan det spredde seg.
– Vi setter ikke spørsmålstegn ved FoxP2s viktige rolle i fremveksten av språket, sier Elizabeth Atkinson ved Stony Brook University i USA.
Men hun og kollegaene har gjennomført en ny studie som fillerister en annen etablert sannhet om språkgenet.
En studie fra 2002 konkluderte med at dette genet var så fordelaktig at det nærmest feide gjennom hele den lille menneskeheten i løpet av kort tid en gang for mellom 50 000 og 100 000 år siden.
– Denne lærebokversjonen om FoxP2 holder seg ganske enkelt ikke når vi bruker store datasett, sier Atkinson i en e-post til forskning.no.
Mer nyansert
Studien fra 2002 tok bare for seg rundt 20 personer. Atkinson mener at et ubalansert utvalg, de fleste stammet nemlig fra Eurasia, forvrengte resultatene.
I dag har forskere tilgang til langt større mengder med genanalyser av tidlige mennesker og deres forgjengere. Dermed har de kunnet se på langt flere og langt mer differensierte gendata fra både mennesker og neandertalere.
– Vår studie viser at historien om FoxP2 og utviklingen av menneskers språk, er mye mer nyansert og komplisert enn det som har blitt hevdet de siste 15 årene, sier Atkinson.
Flere sider
Så hva nå? Må språkutviklingsforskerne begynne forfra?
– Selv om resultatene er overraskende, er de i tråd med en mer generelt nyere trend: At historien om menneskeheten blir mer mangesidig, snarere enn mer ryddig, jo nærmere vi studerer den, sier Andrea Bender fra Universitetet i Bergen.
Atkinson mener det er nødvendig å ta et skritt tilbake.
– Ideen om at det er ett enkelt gen med en eller to mutasjoner som alene er ansvarlig for noe så komplekst som språkutvikling, er litt urealistisk gitt vår nåværende forståelse av genetikken bak slike egenskaper, sier hun til forskning.no.
Hun mener resultatene er en advarsel til alle som studerer gener hos tidlige mennesker.
– Det er nødvendig å inkludere folk fra hele verden, ikke bare Europa. Det er også svært viktig å behandle hver populasjon på riktig måte, med tanke på de demografiske prosessene de har gjennomgått.
Referanser:
Elizabeth Grace Atkinson mfl: No evidence for recent selection at FOXP2 among diverse human populations. Cell, august 2018, doi: 10.1016/j.cell.2018.06.048.
Wolfgang Enard mfl: Molecular evolution of FOXP2, a gene involved in speech and language. Nature Letter, august 2002, doi: 10.1038/nature01025. Sammendrag
