Denne artikkelen er produsert og finansiert av NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning - les mer.

Dette er ikke snømåking, men en arkeolog som kjører over et jorde med en georadar i front på kjøretøyet som sender signaler ned i bakken.
Dette er ikke snømåking, men en arkeolog som kjører over et jorde med en georadar i front på kjøretøyet som sender signaler ned i bakken.

Georadar er i ferd med å endre arkeologien

Funnet av et minst 1000 år gammelt skip på Edøy i Møre og Romsdal har vakt stor begeistring både nasjonalt og internasjonalt. I likhet med Gjellestadskipet ble Edøyskipet funnet ved hjelp av georadar – en teknologi i rasende utvikling.

Manuel Gabler, som sammen med Dag-Øyvind Engø-Solem fant skipet, har også skrevet doktorgrad om digitale metoder i arkeologi. Han forklarer hvordan undersøkelser med georadar fungerer.

– Georadaren er et system for å se hvilke strukturer som finnes under bakken. Den sender ut radarsignaler, som reagerer når de støter på noe, og disse signalene sendes tilbake til en mottaker. Ved å måle signalstyrke og tid på radarbølgene kan vi analysere hvor dypt strukturer befinner seg under bakken. Setter man avlesningene sammen kan vi identifisere hele former og strukturer– slik som skip.

Systemet som ble brukt på Edøy er en georadar med 16 kanaler. Hver kanal dekker et område på omtrent 8 ganger 8 centimeter. Radaren er koblet til et traktorlignende kjøretøy som forskere kjører frem og tilbake med på et område de undersøker.

– Radarsignaler fra ulike dybder blir visualisert i hvert sitt bilde. Under vanlige forhold kan vi se to-tre meter ned, forklarer Gabler.

Oversiktsbilder fra Edøy. De grå områdene viser bildene fra georadaren, med Edøyskipet markert i grønt, og bosetningene i nærheten i gult.
Oversiktsbilder fra Edøy. De grå områdene viser bildene fra georadaren, med Edøyskipet markert i grønt, og bosetningene i nærheten i gult.

Ikke overraskende å gjøre funn på Edøy

Georadarundersøkelsene som førte til funnet av Edøyskipet ble gjort i september 2019. Manuel Gabler og Dag-Øyvind Engø-Solem var da på Edøy på oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune og Smøla kommune. De gjorde undersøkelser med georadar rundt Kulisteinen og Edøy kirke som en del av prosjektet «Ein bit av historia».

– Edøy har en rik historie, og fra før av var det gjort mange arkeologiske funn i nærheten av kirken. Fylkesarkeologene var nesten sikre på at det fantes arkeologiske strukturer i området. Derfor var vi også veldig interessert i å få undersøke området med georadar, og gjorde en ekstra innsats for å kartlegge så mye som mulig. Det vi drømte om var å finne spor etter bosetning – noe vi også gjorde – men skipet var en fantastisk bonus, sier Gabler.

Skipet som ble funnet er enten fra merovinger- eller vikingtid, som vil si at det kan være enda eldre enn vikingtid. Dette får de ikke svar på før det utføres en eventuell arkeologisk utgravning av området.

Restene etter Edøyskipet ble funnet under dyrkningsjord der det tidligere har vært en gravhaug. I tillegg til skipet oppdaget de spor etter bosetning.

Manuel Gabler tror at georadar og andre former for geofysiske undersøkelser på sikt kommer til å bli et standardverktøy i arkeologiske registreringer.
Manuel Gabler tror at georadar og andre former for geofysiske undersøkelser på sikt kommer til å bli et standardverktøy i arkeologiske registreringer.

Tolkning av data krever arkeologisk kompetanse

Arkeologene bruker georadar blant annet for å lete etter avvik som tyder på menneskelig aktivitet. Ikke alle avvik er av kulturminnefaglig interesse. Mange avvik kan være moderne forstyrrelser som drenering, rør og annen infrastruktur, pløyelag og lignende.

Det er derfor nødvendig med arkeologisk kompetanse for å kunne tolke data riktig, forklarer Gabler.

– Når vi skal ned i arkeologisk materiale ser vi etter alle spor etter eldre menneskelig aktivitet. Vi leter etter stolpehull, bygningsstrukturer, kulturlag, gravplasser med mer. Moderne inngrep kan også gå ned i eldre lag, og en gjenkjennelse av strukturer typisk for ulike tidsperioder er dermed viktig, i tillegg til en sammenligning av lagene, sier han.

Dess dypere ned noe er, dess dårligere oppløsning blir det på bildene. Derfor kan man for eksempel se et stolpehull på 25 centimeter i diameter om det befinner seg 50 centimeter under bakken, men det vil vanskelig å identifisere på to meters dybde. I tolkningen skilles de ulike lagene fra hverandre, hvor lagene lengst nede også er de eldste.

– Kvaliteten av bildene avhenger blant annet av fuktighet i bakken, størrelsen på det man vil kartlegge og løsmasse, forteller Gabler videre.

Manuel Gabler er landskapsarkeolog og forsker på digital arkeologi ved Norsk institutt for kulturminneforskning.
Manuel Gabler er landskapsarkeolog og forsker på digital arkeologi ved Norsk institutt for kulturminneforskning.

Georadar og magnetometer utfyller hverandre

Gabler er utdannet både elektroingeniør og arkeolog. I 2018 leverte han en doktorgradsavhandling om bruk av georadar og magnetometer for arkeologiske formål.

Magnetometer er en av de andre mye brukte geofysiske metodene innen arkeologi. Magnetometeret måler små variasjoner i magnetismen i bakken. Steiner, bålrester, redskap og jerngjenstander er som små magneter i bakken, og de synes ved bruk av magnetometer.

Når et område undersøkes ved hjelp av både magnetometer og georadar er det enkelte ting man kun finner ved bruk av en av metodene, men mye finner man med begge.

– Konklusjonen var at de to metodene utfyller hverandre, men vurderingen av hvilken metode som brukes må tas ut fra hva slags område man jobber på og hvilke arkeologiske spor man leter etter. Georadar er likevel mest treffsikkert i skandinaviske forhold, fordi det ofte er vanskelig å skille mellom magnetisme i grunnfjell og magnetisme i anomalier, sier Gabler.

Georadar fungerer best når det er en stor kontrast mellom arkeologiske spor og materialet rundt, og da kanskje kan gi detaljerte bilder av hva som finnes under bakken, mens magnetometer for eksempel er best egnet hvis det man leter etter er aktivitet spesifikt knyttet til bruk av jern.

Inngrepsfri arkeologi

Gabler har undersøkt jernalderbosetningene i Uppåkra i Sverige. Disse bosetningene strekker seg over et cirka 35 hektar stort areal som i dag hovedsakelig er åker. Dermed er det perfekt egnet for motoriserte geofysiske undersøkelser.

Den østerrikske utvikleren av georadarmetoder, LBI ArchPro, har i løpet av tre år undersøkt nesten hele bosetningsområdet og landskapet rundt med georadar og magnetometer. Dataene gir oversikt over arkeologiske strukturer i Uppråka. Dette materialet var også utgangspunkt for Gablers forskning.

Noen utvalgte digitale funn ble også bekreftet med arkeologiske utgravninger fra Universitetet i Lund og Riksantikvarieämbetet i Sverige i etterkant, kan Gabler fortelle.

– Siden 1996 har det vært utført arkeologiske undersøkelser på Uppåkra og området brukes også til opplæring av arkeologistudenter fra Universitetet i Lund. Resultatene fra studentenes utgravninger de siste årene viste at dataene fra georadaren og magnetometeret er veldig presise.

En av de store fordelene med geofysiske metoder er muligheten til å få oversikt over arkeologiske spor i et område uten å måtte utføre en tradisjonell utgravning. Basert på datainnsamlingen og tolkningen kan man både vurdere hvor det er interessant å gjøre arkeologiske undersøkelser – og hvor man kan spare tid og penger på å la være.

De digitale arkeologiske metodene erstatter dermed ikke klassisk arkeologi, men er snarere utfyllende. Geofysiske kartlegginger kan på ingen måte gi samme detaljkunnskap som man får gjennom arkeologiske utgravninger.

– Geofysikk er ett av verktøyene i en stor verktøykasse arkeologer benytter seg av. Men ved å bruke georadar og målrettete gravninger få man sammen et helhetsbilde av et område som er mer presist enn det man får til med kun bruk av en av metodene, sier Gabler.

Arkeologisk bruk av georadar

Georadarsystemet som NIKU bruker er utviklet av selskapet Guideline Geo. Metoden for bruk av radaren i arkeologiske undersøkelser og programvaren som brukes i etterkant, er utviklet av i samarbeid med flere internasjonale partnere, deriblant NIKU, som er organisert i The Ludwig Boltzmann Institute for Archaeological Prospection and Virtual Archaeology (LBI ArchPro).

Håper å undersøke flere deler av Edøy

Gabler påpeker at geofysiske metoder nå er langt mer akseptert i arkeologien enn for få år tilbake. Med denne aksepten kommer også satsinger som gjør det mulig å videreutvikle teknologien. Han tror at georadar og andre former for geofysiske undersøkelser på sikt kommer til å bli et standardverktøy i arkeologiske registreringer.

Når det kommer til funnene på Edøy er det enda ikke bestemt hva som skjer videre, men Gabler drømmer om å få undersøk større deler av Edøy.

– Dette ville gitt oss mulighet å identifisere boplasser og gravplasser, og andre strukturer som naust og veier. Kanskje finner vi spor etter annen type aktivitet på øya enn det vi kjente til fra før?

Selve Edøyskipet mener han vil være interessant å undersøke med andre geofysiske metoder, som blant annet magnetometer, resistivitet og elektromagnetisk survey – og ikke minst en arkeologisk utgravning.

Referanser:

Manuel Gabler mfl.: Archaeological Prospection with Motorised Multichannel Ground-Penetrating Radar Arrays on Snow-Covered Areas in Norway. Remote Sensing 2019. (Sammendrag)

Nettside om Edøyskipet, et prosjekt innen digital arkeologi ved Norsk institutt for kulturminneforskning. Startet i 2019. Manuel Gabler er prosjektleder.

Powered by Labrador CMS