Slitasjegikt, tannproblemer og tuberkulose – og til slutt pest. Den anonyme middelaldermannen hadde mye å stri med. (Foto: Reidar Meyer, NIKU)
Slitasjegikt, tannproblemer og tuberkulose – og til slutt pest. Den anonyme middelaldermannen hadde mye å stri med. (Foto: Reidar Meyer, NIKU)

Bakterien bak Svartedauden er påvist i norsk skjelett for første gang

Pestofferet var en mann på mellom tretti og førti år som levde i middelalderen. Den grunne graven hans tyder på en rask begravelse.

Published

Rett under dagens jordoverflate - bare 34 centimeter ned - lå pestofferet gravlagt. Han er den første nordmannen som har fått påvist bakterien bak selveste svartedauen.

Selv om folk i middelalderen ikke viste hvordan pesten smittet, skjønte de at det var lurt å kvitte seg med de døde raskt.

I ny studie legger forskere frem resultatene fra analyser av historisk DNA fra pestgraver rundt om i Europa, blant annet fra tennene til vår mann i gamle Oslo.

Arbeidskar med mange plager

Skjelettet hans ble funnet av arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) da de gjorde utgravninger i forbindelse med utbyggingen av Follobanen i 2014 og 2015.

Analyser av skjelettets bein gir arkeologene en god del informasjon om den ellers anonyme middelaldermannen. Blant annet viser beina at han led av flere plager før han ble syk av pesten.

‒ Mannen hadde både slitasjegikt og hull i tennene. Dessuten ser det ut til at han har hatt tuberkulose, en infeksjonssykdom som også kan gi forandringer i beinvevet, sier arkeolog og utgravingsleder Michael Derrick fra NIKU.

Mannen hadde dessuten sterke armer, noe som tyder på at han var vant til hardt fysisk arbeid.

Steiner viser omsorg

Gravstedet hans hinter om lav status i samfunnet:

‒ Han ble begravet i utkanten av kirkegården, i et område der det også var et fostergravsted. Udøpte fostre ble ofte gravlagt på utsiden av kirkegården, altså utenfor det som ble regnet som vigslet jord, forklarer Derrick.

Stedet skjelettet ble funnet på, kan derfor tyde på avdøde var uønsket.

‒ Likevel har noen tatt seg bryet med å legge steiner rundt ham i graven, så noe omsorg ble tydeligvis gitt da liket ble begravet.

Etter et liv som neppe har vært noen dans på roser, var det altså svartedauden som tok ham til slutt.

Mulig pestkirkegård i Oslo?

Forskerne vet mye fra flere kilder om svartedaudens herjinger i Norge. Men det har ikke tidligere blitt brukt analyser av historisk DNA i pestforskningen her til lands.

Skjelettet av vår mann ble funnet på en kirkegård som hørte til Nikolaikirken eller Klemenskirken i middelalderens Oslo. Dette gravområdet var i bruk fra rundt slutten av 1000-tallet og frem til 1400-tallet.

Arkeologene var tidlig inne på tanken om at det kunne befinne seg pestgraver her.

Kirkegården til Nikolaikirken ble utvidet i den siste perioden den var i bruk, altså i tiden rundt og etter svartedauden. Sannsynligvis var det flere årsaker til dette, som befolkningsvekst, krig, sult og sykdom – muligens pest.

‒ Rundt 1400 så vi at gravene lå ved de tidligere grensene til kirkegården igjen. Dette kan tyde på at det har vært et fall i befolkningstallet, forteller Derrick.

- Endringene vi så i kirkegårdsarealet, gjorde at vi allerede under utgravingen lanserte teorien om at utvidelsen av kirkegården kunne være relatert til pest, utdyper NIKUs prosjektleder for Follobaneutgravingen Egil Lindhart Bauer.

DNA fra pestbakterien funnet i ett av ni skjeletter

CEES (Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis) ved Universitetet i Oslo ble kontaktet, og det er disse forskerne som nå står i spissen for den nye studien.

Bak sykdommen vi kaller pest, står bakterien Yersinia pestis.

Forskere fra CEES analyserte prøver fra tennene til ni skjeletter, men det var bare det ene skjelettet som testet positivt for pestbakterien Y. pestis.

‒ Dette er første gang at forskere har påvist Y. pestis i et middelalderskjelett i Norge, og det er i seg selv interessant, sier Bauer.

‒ Men det var ikke mange skjeletter vi tok prøver av i denne omgangen, så det ville vært spennende å finne ut mer om flere av de over 500 år gamle Oslo-borgene som ligger her.

Med tanke på de enorme dødstallene pesten brakte med seg, er det nærliggende å tro at det finnes flere pestgraver i eller rundt gamlebyen.

Pest står bak tre historiske pandemier

Pestbakterien fikk navnet sitt etter legen Alexandre Yersin, som oppdaget den skyldige mikroben i 1894 under en større pestepidemi i Hongkong.

Utbruddet i Hongkong var del av den siste av tre store pandemier forårsaket av pest som vi vet om.

Den første kjente pandemien var den såkalte justinianske pesten som brøt ut på 540-tallet e.Kr. og varte i rundt to hundre år.

Pest

Pest er i utgangspunktet en sykdom hos gnagere, vanligvis rotter ‒ og loppene deres. Bakterien overlever i gnagerbestander som er store nok til ikke å bli utryddet av en slik sykdom. Slike pestreservoarer finnes også i dag, på de fleste kontinentene.

Når vertsgnagerne dør, kan loppene flytte seg over på andre pattedyr og mennesker og overføre smitte. Hvis bakteriene infiserer luftveiene, kan man utvikle lungepest, som også smitter direkte mellom mennesker. Nyere forskning indikerer også at menneskers egne lus og lopper kan bære bakteriene, og dermed bidra til at sykdommen sprer seg svært raskt.

Svartedauden, som utslettet opptil 60 prosent av Europas befolkning i årene 1346‒1353, var starten på nummer to. Også i denne pandemien skyllet pesten frem og tilbake i bølger over flere hundre år.

Forskerne har tidligere vært uenige om det faktisk var den samme bakterien som stod bak alle tre pandemiene. Men i det siste har analyser av historisk DNA fra tenner fra middelalderske pestgraver kunnet bekrefte at Yersinia pestis stod bak også de to første pandemiene.

Etter å ha startet i det sørlige Europa nådde pesten Norge i 1349 ‒ muligens så tidlig som i 1348 i Oslo.

Forskerne vil undersøke flere skjeletter

Arkeologene forteller at potensialet for videre forskning er stort.

Etter de store utgravingene i gamle Oslo de senere årene finnes det nå et omfattende arkeologisk materiale som kan gi oss mer kunnskap om livet i middelalderbyen.

‒ Det er gravd ut skjeletter fra hundrevis av individer. Mange er godt bevarte, for eksempel skjelettet til denne mannen som døde av pest. Til tross for at han ikke lå langt under bakken, var det mulig å få gode resultater av DNA-analysene, sier Egil Lindhart Bauer.

‒ Dermed håper vi at det er gode muligheter for videre analyser og undersøkelser av dette materialet, sier han.

Her er forskningen på skjelettene fra middelalderen:

A. Namouchi med flere: Integrative approach using Yersinia pestis genomes to revisit the historical landscape of plague during the Medieval Period. Proceedings of the National Academy of Sciences, 26.11.2018, DOI: 10.1073/pnas.1812865115

M. Derrick: Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst og Saxegaardsgata 15. Arkeologisk utgravning mellom Bispegata og Loenga. Middelalderparken og Saxegaardsgata 15 & 17, Oslo. NIKU Oppdragsrapport 2015.

A. Ø. Jensen: Osteologisk analyse av skjelettmaterialet fra Nikolaikirkens kirkegård. Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst/Saxegaardsgata 15. NIKU Oppdragsrapport 2016.