Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Sintef - les mer.

Deltakerne kunne se for seg hvordan en bygning kan bli med ulike fasadematerialer med forskjellig klimafotavtrykk.

Kan en app få oss mer engasjert i miljøvennlig arkitektur?

Forskere tror at visualisering ved hjelp av utvidet virkelighet kan bidra.

Publisert

Alle innbyggere må kunne bli med på å utforme bærekraftige samfunn. Det slo FNs Agenda 21 fast allerede i 1992.

Forskere ved Sintef og NTNU vil bidra til dette målet. De har derfor utviklet en app som kan legge et ekstra, digitalt lag over den virkelige verden. Brukeren får en mer interaktiv og engasjerende opplevelse.

– Vi ville finne ut om dette kunne øke folks forståelse, interesse og engasjement for bærekraftig arkitektur. Vi tenkte at det hadde vært fantastisk, forteller forskningsleder Claudia Moscoso i Sintef.

Utvidet virkelighet, på engelsk kalt Augmented reality (AR), gir et digitalt lag med informasjon og illustrasjoner oppå den virkelige verdenen.

Den nye AR-appen kan vise hvordan ulike fasadematerialer på en idrettshall i Oslo kan påvirke CO2-utslippene.

Simulering av idretthall 

Studien, som er en del av EU-prosjektet ARV, ble gjennomført ved Voldsløkka skole og kulturstasjon. 

Voldsløkka skole åpnet i fjor og er den første plussenergiskolen i Oslo. En plussenergiskole er en skolebygning som produserer mer energi enn den forbruker, ofte ved hjelp av fornybare energikilder som solceller. Målet er redusert miljøavtrykk.

En idrettshall som ennå ikke er bygget, ble brukt som et simulert bygg i appen. På denne måten kunne deltakerne se hallen i sitt fremtidige miljø.

Den visuelle informasjonen hentet fra den virkelige, urbane bakgrunnen, sikret altså en bedre forståelse av bygningen i sin kontekst.

– På denne måten fikk deltakerne se hvordan bygningen kan bli med ulike fasadematerialer og hvordan materialvalg påvirker hvor bærekraftig den vil bli, forklarer Moscoso.

Skjermbilder av AR-appen som viser noen veggalternativer og to ulike plasseringer av solcellepaneler.

Både lekfolk og eksperter deltok 

27 kvinner og menn mellom 22 og 63 år tok del i studien. Ved hjelp av AR-appen kunne de utforske hvordan ulike fasadematerialer vil påvirke CO2-utslippene til idrettshallen. 

Her kunne de velge mellom fem typer utvendig kledning og to typer vindusglass. Ulik plassering av bygningsintegrerte solceller ble også utforsket.

Deltakerne evaluerte appen etter brukervennlighet, nytte og realisme. De svarte også på spørsmål om sin egen forståelse, interesse og engasjement for bærekraft.

Et effektivt verktøy 

Resultatene viste ingen store forskjeller mellom menn og kvinner eller mellom de som hadde forkunnskaper på feltet og de som ikke hadde det. Dette gjaldt både for vurderingen av appen og for interessen for miljø.

Et funn var tydelig: De som vurderte nytten av AR-appen som høy, mente samtidig at at teknologien bidrar til større engasjementet for bærekraftig arkitektur. 

Men selv om teknologi kan øke interessen for noe, er det bare et første steg på veien.

– For å omsette interesse til reelt engasjement og handling, må vi vite hva vi gjør. Teknologiske løsninger må være brukervennlige, nyttige og realistiske. De må innlemmes i en helhetlig strategi for innbyggerengasjement, understreker Moscoso.

Veien videre

Resultatene fra studien tas videre av forskere i Sintefs VR-lab. Her jobber forskere med både VR- og AR-teknologier for å skape økt engasjement blant innbyggerne både i Norge og utlandet.

– Våre forskere og utviklere arbeider nå med å lage et VR-verktøy for å vise frem de bærekraftige valgene som er tatt ved Voldsløkka skole. De utvikler en ny versjon av AR-verktøyet for å øke miljøengasjementet blant innbyggere i byen Palma på Mallorca, forteller Moscoso.

– Vi har stor tro at disse teknologiene vil bidra til at folk forstår og interesser seg mer for temaet bærekraftig arkitektur og byer, sier hun.

Referanse: 

Claudia Moscoso mfl.: Increasing citizen engagement in sustainable architecture using augmented reality: A pilot study. Computers in Human Behavior Reports, 2024. Doi.org/10.1016/j.chbr.2024.100498

Powered by Labrador CMS