For snart hundre år siden viste studier at isbreer i Arktis smeltet. Var smeltingen et gryende tegn på global oppvarming?

Forskerne ville til bunns i saken og rettet blikket sørover til Antarktis.

– Kontroversielt

Men disse forskerne var ikke de første som spekulerte rundt lignende temaer. Den svenske kjemikeren og fysikeren Svante Arrhenius regnes som en banebryter i klimaforskningen. I 1903 fikk han Nobelprisen i kjemi. Det var ikke uten grunn.

– Arrhenius var virkelig forut sin tid. Han studerte oppvarming og økt CO₂ allerede på slutten av 1800-tallet. Alt arbeidet utførte han med datidens hjelpemidler og perspektiver. Likevel har han etterlatt seg veldig mye som forskere etter han, har bygget videre på. 

Havforsker Agneta Fransson fra Norsk Polarinstitutt sparer ikke på godordene når hun skal beskrive en av sine aller største faglige forbilder. 

Allerede i 1896 hevdet Arrhenius at fossil brensler, som kull, gass og olje, kunne resultere i økt global oppvarming. Han ble den første til å beskrive sammenhengen mellom atmosfærens CO2-innhold og drivhuseffekten. Han forutså at menneskelige aktiviteter ville påvirke fremtidens klima.

– Han mente at ved 50 prosent økning av CO₂ så skulle jordens temperaturer øke 5-6 grader. Skandinavia skulle få et mer «behagelig klima». Det var kontroversielt å mene noe slikt den gangen.

Svante Arrhenius beregnet at denne temperaturøkningen skulle skje om 3.000 år. Det vet vi i dag var optimistisk.

– Men han var på rett spor. Det er ingen tvil om at han har bidratt til dagens klimaforskning både i polarområdene og andre steder på kloden. Hans tankesett brukes i dag for å forstå den viktige rollen som havet spiller for å bremse oppvarmingen. Havet har tatt opp cirka 30 prosent av menneskeskapt CO₂. Det bidrar sterkt til reduksjon av klimagassen i atmosfæren, sier Fransson. 

Isbreene krympet 

Det var den svenske glasiologen Hans W. Ahlmann som ivret for å dra til Antarktis for å finne klimasvar. I motsetning til landsmannen Arrhenius mente han at oppvarmingen ville gå raskere.

I mellomkrigsårene beviste Ahlmann at isbreene i Norge, Nord-Sverige, Svalbard, Grønland og Island krympet. Han mente at bresmeltingen kunne tyde på at klimaet i nord ville bli varmere.

 «Ahlmann brukte uttrykket «klimatförbättringen», skriver Robert Marc Friedman i bokverket Norsk polarhistorie. Det vil si han hadde «en nordbos perspektiv på det positive i mildere vintre og lengre vekstsesong». 

Men Ahlmann pekte også på at klimaendringene kunne bety problemer andre steder på kloden, understreker Friedman.

Globalt fenomen? 

Ahlmann ville undersøke om oppvarmingen var et globalt fenomen. 

I Antarktis finnes storparten av klodens isbreer, etterfulgt av Grønland. 

Nå hadde han isbretall fra nord, men det var nødvendig å supplere med fakta fra sør. Først da kunne forskere konkludere om tilstanden til klodens isbreer – og trekke slutninger om global klimautvikling.

Store deler av 1930-tallet brukte den engasjerte isbreforskeren til å planlegge en flernasjonal ekspedisjon til Antarktis. Men så kom andre verdenskrig i veien, og planene ble lagt på is.

På slutten av krigen fikk Ahlmann via omveier se fotografier av uutforskede landområder i det mektige Dronning Maud Land i Antarktis. 

Bildene var tatt fra tyske rekognoseringsfly på slutten av trettitallet. Han så hvite fjelltopper stikke opp av massive lag av isbre. Han hentet frem de avlagte planene og startet med ny giv i det små. 

Han ville fotografere de samme breene som han så på bildene for å se om de hadde gått tilbake. Da ville han bli sikrere på at global oppvarming var et faktum.

Men først måtte den forbaskede krigen ta slutt.

To år i isødet 

Da krigen endelig gikk over, ble det fart i planene. Da den ombygde selskuta «Norsel» vendte baugen sørover høsten 1949, var den lastet med mannskap, deltakere, forsyninger og utstyr for to år i isødet. 

Målet var å utforske og kartlegge store deler av det vestlige Dronning Maud land. 

Den første flernasjonale vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis var blitt en realitet.

Deltakerne var norske, britiske og svenske vitenskapsmenn og andre fageksperter, til sammen 18 menn. 

De hadde forskerkompetanse innen glasiologi, fysikk, meteorologi og geologi. I tillegg deltok topografer, mekanikere radioekspertise, stuert, lege og fotograf. 

Ekspedisjonen var ledet av Norsk Polarinstitutt under direktør og professor Harald Ulrik Sverdrup. Ekspedisjonsleder var John Giæver. 

Ahlmann begynte å trekke på årene. Han ble ikke med selv, men han fulgte ekspedisjonen tett. Han må likevel ha følt seg tilfredsstilt. Påpekningene hans om oppvarming av kloden var tatt på alvor. 

Til og med avisen New York Times skrev om hans studier om krympende isbreer og om den kommende ekspedisjonen til Antarktis, som skulle munne ut i global klimakunnskap.

Fakta på bordet 

I Antarktis etablerte ekspedisjonen en base som de kalte Maudheim. Den bestod av ulike hytter og tunneler i isen. Herfra gikk utallige turer ut i isødet. Den lengste på åtti dager.

Det vitenskapelige arbeidet som ble utført ble i ettertid, ble regnet som vellykket. Aldri før hadde landskapet i Antarktis blitt så grundig utforsket. 

Med seismiske undersøkelser ble det slått fast at bakken under isen hadde store likhetstrekk med norske fjorder og fjell. Et stykke inn på isplatået ble det konstatert at isen var 2.400 meter tykk og at landet under isen lå cirka 300 meter over havet.

Tidligere var det gjort noen spede forsøk på å bore i isen i andre deler av Antarktis, men det fantes generelt lite kunnskap om naturen på klodens sørligste kontinent. 

Antakelsen om at den vestlige og østlige delen av Antarktis ikke hang sammen, var en av flere feilaktige teorier som verserte. 

Etablerte nye metoder 

Det aller meste av Antarktis er dekket av en kappe av is, innlandsis. 

Maudheim-ekspedisjonen brukte mye tid på å undersøke innlandsisens tykkelse og kartlegge store deler av det vestlige Dronning Maud Land. 

De konkluderte med at isen i denne delen av Antarktis hadde vært stabil i lang tid. Det ble nemlig funnet at det vokste lav svært nær isen på noen av de mindre fjellene som stakk opp fra isen.

Funnene som medlemmene av ekspedisjonen gjorde, ble viktig for utviklingen av den nordiske isbreforskningen, forteller glasiolog Elisabeth Isaksson fra Norsk Polarinstitutt. 

Hun omtaler seg som et vitenskapelig produkt av den svenske forskningstradisjonen i Antarktis, anført av Ahlmann og hans doktorstudent, glasiologen Valter Schytt, som deltok på Maudheim-ekspedisjonen.

– Min forskning har tyngdepunkt på forendringer i snø og temperatur i Antarktis. Den bygger videre på tidligere observasjoner og studier som ble gjort under Maudheim-ekspedisjonen, sier Isaksson.

Maudheim-ekspedisjonen boret opp iskjerner, og de etablerte metoder som dannet grunnlaget for dagens iskjerneforskning. De studerte krystallene i isen med mikroskop og fikk innsyn i opphavet til isen.

Siden den gang har mye skjedd i vitenskapen. Med dagens teknologi kan man få innsikt i tidligere tiders temperaturer og drivhusgasser. 

– Nyere studier av iskjerner fra innlandsisen i Antarktis har vist at klima har vært i stadig forandring. Grunnen er endringer i solinnstrålingen og at det er en sterk kobling mellom nivået av drivhusgasser og lufttemperatur, forteller Isaksson.

Smelter fra undersiden 

Den totale ismengden i Antaktis er bestemt av balansen mellom snøen som faller på bakken og isen som strømmer ut i havet. Jo mer is som ender i havet – desto høyere vil klodens havnivå bli.

I dag vet vi at Antarktis har mistet ismasse de siste to tiårene grunnet global oppvarming. Disse tapene er i stor grad fra et avgrenset til Vest-Antarktis. 

Isbremmene rundt Antarktishalvøya gjennomgår store forandringer. Isen har trukket seg tilbake og slått sprekker. Store deler har kollapset på begge sider av halvøya. 

I Øst-Antarktis er endringene i innlandsisen mindre dramatiske. Størst endring er det nært kysten. Iskappens masse øker moderat i innlandet på grunn av økt nedbør.

Forskere dokumenterer likevel potensielt dramatiske endringer i øst. En markant forandring av isbremmen Fimbulisen i Dronning Maud Land skjedde rundt 2016, forteller havforsker Tore Hattermann fra Norsk Polarinstitutt.

– Innstrømming av varmt vann har økt siden den gangen. Det varme vannet nede i havet utenfor kysten, har i større grad komme inn under isbremmen. Det har ført til at isen smelter fra undersida.

Kan få fatale konsekvenser

I 2009/2010 satte forskere ut måleinstrumenter på Fimbulisen. 13 år etter kunne de legge fram resultatene fra det som er en av de lengste måleseriene som er gjennomført langs kysten i Antarktis.

Dette «skiftet» til økt varm innstrømming kan knyttes til sterkere vestavinder rundt kontinentet og redusert sjøis. Det svekker kyststrømmen og øker tilgang av varmt vann til isen, forteller Hattermann.

– Det forventes at denne trenden vil øke under global oppvarming, sier Hattermann.

Om vannet blir varmere, også inne under isen, kan det føre til at isbremmene blir tynnere. Da vil de gi mindre motstand. Innlandsisen kan da strømme raskere ut i havet. Det kan få fatale konsekvenser. Omtrent 98 prosent av Antarktis er dekket av en iskappe.

Det forventes at tapet av is langs kysten av Antarktis gjennom kalving og smelting den neste tida vil være større enn økningen på innlandsisen forårsaket av økt nedbør. Slik vil Antarktis totalt fortsette å bidra til stigningen av havnivå. Det igjen vil påvirke mennesker som bor langs kysten.

Viet til fred og frihet 

Da skipet «Norsel» forlot Antarktis den 15. januar 1952, var det fylt med et lite fjell av geologiske materiale, haugevis av notatbøker med meteorologiske, magnetiske og annen vitenskapelige observasjoner, i tillegg til naturprøver. 

Vel hjemme startet Maudheim-forskerne med å publisere de vitenskapelige resultatene. Artikler dukket opp i ulike tidsskrifter. Det ble også laget kart over regionen.

I dag regnes Maudheim-ekspedisjonen som startskuddet for den vitenskapelige utforskningen av Antarktis.

– Maudheim-ekspedisjonen fikk stor betydning som forløper for ekspedisjonene som kom senere. Ikke minst under Det geofysiske år i 1957-58, sier historiker Harald Dag Jølle ved Norsk Polarinstitutt.

Antarktistraktaten er et direkte resultat av det internasjonale samarbeidet som oppstod med økt styrke etter Maudheim-ekspedisjonen. 

Norge var et av de tolv landene som signerte traktaten i 1959. I traktaten står det blant annet at «Antarktis kan berre verte utnytta til fredlege føremål. All militær aktivitet er forbode, sjølv om bruken av militært personell eller utstyr for vitskapelege undersøkingar eller anna fredeleg aktivitet er tillate.»

Verden fikk ingen tydelige svar fra medlemmene på Maudheim om isbreene i Antarktis var utsatt for global oppvarming, selv om spørsmålet var en sentral drivkraft. 

Men ekspedisjonen satte fart i den vitenskapelige utforskningen av Antarktis. Det bidro til at kontinentet ble viet til fred og vitenskap. Det er da noe.

Referanser:

Julius Lauber mfl.: Warming beneath an East Antarctic ice shelf due to increased subpolar westerlies and reduced sea ice. Nature Geoscience, 2023.

Einar Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (redaktører): Norsk polarhistorie, bind 2. Gyldendal, 2004. 

Maudheim-ekspedisjonen (1949–1952)

• Norsk-britisk-svensk ekspedisjon til Dronning Maud Land.
• Den første virkelig internasjonale vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis.
• Ekspedisjonen foretok en rekke ulike vitenskapelige observasjoner og utforsket og kartla store deler av det vestlige Dronning Maud land.
• Sentral ambisjonen var å undersøke om oppvarmingen som var påpekt i Arktis, også foregikk i Antarktis.
• Ekspedisjonen opprettet overvintringsstasjonen Maudheim i Dronning Maud land i 1950.
• Maudheim hadde ved siden av to beboelseshus og lager, radioanlegg med antenne, diverse meteorologiske installasjoner og så videre.

Rammet av tragedier

Maudheim-ekspedisjonen økte naturkunnskapen om Antarktis, men ble også rammet av alvorlige hendelser.

Tre av ekspedisjonsmedlemmene omkom i februar 1951 etter at kjøretøyet de satt i, havnet i vannet. En overlevde ulykken og ble reddet av sine kolleger etter å ha drevet i 13 timer på et isflak.

En annen alvorlig episode oppstod da geologen Alan Reece fikk en steinsplint i det ene øyet da han hugget etter geologiske prøver i fjellene. Han ble blind på øyet og fikk  infeksjon i det andre øyet. Det ble nødvendig å operere ut det blinde øyet i forsøk på å redde det friske. Operasjonen ble foretatt av den unge ekspedisjonslegen med hjemmelagde instrumenter og assistenter uten medisinsk kompetanse. Operasjonen ble likevel vellykket og øyet ble berget.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

• 

  Hvordan kan fugleunger hjelpe oss å kontrollere miljøpåvirkningen fra forskningsstasjonen Troll?

• 

  Hvor er hval, hvalross, sel og isbjørn på Svalbard?

• 

  Hvor lyst må det være før alger kan vokse?

• 

  Polhavet vil være ugjenkjennelig i år 2100

• 

  Forskninga i Polhavet har nådd en milepæl

• 

  Kikker inn i fuglelivet med spesialkamera

Les flere saker fra Norsk Polarinstitutt her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER