– Det var et overraskende funn, sier havforsker Øyvind Foss fra Norsk Polarinstitutt.

Han er en av flere hav- og isbreforskere fra Norge og USA bak en ny studie. For aller første gang har de brukt havobservasjoner i studier av gigantbreen Austfonna på Svalbard.

Rekordvarm sommer ga smelterekord

Austfonna er en av de største iskappene i verden om man ser bort fra de enorme innlandsisene i Antarktis og på Grønland.

I likhet med de fleste andre isbreer i Arktis har Austfonna mistet mye ismasse de siste tjue årene. 

2024 ble i så måte et «annus horribilis» etter nok en rekordvarm sommer som endte med ny smelterekord for Svalbards breer.

Data fra dypet

Den utbredte forestillingen fra forskere har vært at mesteparten av smeltingen av isbreene i Arktis skyldes atmosfærisk oppvarming. De har hevdet at den stadig varmere lufttemperaturen er den største årsaken til at isbreer smelter i dette høye tempoet.

I denne nye studien fra Austfonna er det derimot havtemperaturen som trer frem som jokeren i ismassens regnskap.

– Vår studie viser at de kraftigste driverne for brefrontsmelting og kalving fra Austfonna er oppvarmingen av havoverflaten og innstrømming av varmt atlantisk vann, sier Øyvind Foss.

Havobservasjonene stammer fra en instrumentrigg som har ligget utenfor kysten av Austfonna i fire år. 

I tillegg har forskerne brukt satellittmålinger av brefrontendringer, data fra værstasjoner og modellberegninger av smeltevannsavrenning fra breoverflaten.

Det nordlige Barentshavet

• Gjennomsnittsdyp på rundt 230 meter.
• Det varme atlantiske vannet som strømmer nordover langs Norskekysten, fortsetter ferden mot Arktis i to hovedgrener – gjennom Barentshavet og gjennom Framstredet vest for Svalbard.
• I det nordlige Barentshavet og området nord for Svalbard møter det varme vannet kaldt arktisk vann.
• Siden det atlantiske vannet er salt og tungt, fortsetter det som en dyp havstrøm under ferskere, lettere arktisk vann videre innover i Polhavet. Det er et skarpt skille mellom de to klimasonene som kalles Polarfronten.
• De siste årene har isreduksjonen nord i Barentshavet vært større enn i de fleste andre områdene i Arktis.
• Les mer om klimaskifte i det nordlige Barentshavet på uib.no.
• Fakta om isbreer på Svalbard

Smelter mest om høsten

I studien kommer det frem at massetapet av is ved brefronten av Austfonna nesten utelukkende skjer om høsten. Det er da havet er på sitt varmeste. De største smelteperiodene var høsten 2018 og høsten 2022. 

Storisstraumen er det største og mest aktive breutløpet på Austfonna. I de nevnte høstperiodene mistet fronten der om lag 15 meter med is hvert døgn gjennom en hel måned.

– Dette skjedde til tross for at smeltesesongen på breoverflaten for lengst var over. Det underbygger at havtemperatur er den styrende faktoren for massetapet fra brefronten, sier isbreforsker Geir Moholdt fra Norsk Polarinstitutt.

Til sammenligning er ismassetapet om våren minimalt. Da rykker heller brefrontene fram i havet enn å kalve av is. 

Varmt hav ser altså ut til å være en forutsetning for at breene kalver.

Varmen brer seg

Forskerne tror at sesongmønstret i ismassetapet fra Storisstraumen vil gjelde for store deler av den øst- og nordvendte kysten av Austfonna. Det samme gjelder også lenger øst til russiske havområder.

– Vi antar at oppvarming og havistap i det nordlige Barentshavet vil få stor innvirkning på isbreene langs østkysten av Svalbard og tilsvarende for breene i Franz Joseph Land og på Novaja Semlja, sier Moholdt.

Fra arktisk til atlantisk klima

Havisen har tidligere ligget som et kjølende teppe over Barentshavet. De siste årene har den forsvunnet mer og mer. 

I dag rammes området av den raskeste havoppvarminga og det største tapet av vinterhavis i hele Arktis. 

Det nordlige Barentshavet er spesielt sårbart for klimaendringer og blir det første arktiske havområdet som går over til å bli atlantisk (uib.no).

Årsaken er at det kalde, ferske arktiske vannlaget «blandes vekk». Det er det som holder varmen unna fra det varmere atlantiske vannet i dypet.

Mest is under vann

Når havisen forsvinner, stiger lufttemperaturen. Havet blir varmere.

Langs kysten av Austfonna ender breen som en stupbratt vegg mot skvulpene fra det nordlige Barentshavet. Under vannet fortsetter veggen av is ned i dypet. I snitt er den 100 meter tykk. Det er bare de øverste 20–30 meterne som er synlig over havoverflaten.

Det betyr at det aller meste av brefronten til Austfonna er i direkte kontakt med varmen fra havet.

Fattige land rammes først

Nå som havobservasjoner innlemmes i studien av Austfonna, vil forskerne kunne forstå den helhetlige utviklingen av breen bedre – og overføre kunnskapen til andre breer. Det er tiltrengt kunnskap.

Is som smelter fra breer, blir til vann. Det gjør at havet stiger raskere. I perioden 1994–2024 har årlig global havnivåstigning ligget på cirka 3,4 millimeter hvert år (sealevel.nasa.gov).

Smelting fra mindre isbreer, som de på Svalbard, forårsaker rundt 20 prosent av den globale havnivåstigningen.

Hele 98 prosent av Antarktis og 85 prosent av Grønland består av is. Hvis all denne isen smelter, vil det globale havnivået stige med omtrent 65 meter. 

– Smelting fra de mindre isbreene bidrar nesten like mye til havnivåstigning som de store innlands­isene på Grønland og i Antarktis. De vil antagelig ha stor betydning for havnivåendringer de neste tiårene, sier isbreforsker Elisabeth Isaksson ved Norsk Polarinstitutt.

Konsekvensene av havnivåstigninger kan bli svært dramatiske. Mennesker og dyr i mange land vil kunne lide. I første rekke vil oversvømmelser ramme vannforsyning, landbruksavlinger og levekår i lavtliggende og økonomisk fattige land i Asia.

Maner til måtehold

Store deler av oppvarmingen på jorden skyldes menneskets påvirkning på atmosfærens sammensetning. Fremfor alt klimagasser som karbondioksid, metan og lystgass. Det understreker mangeårig Svalbard-forsker Kim Holmén fra Norsk Polarinstitutt.

– Fordi klimasystemet forsterker endringer i Arktis, er det vi ser i nord en advarsel om hva som kommer til å skje i resten av verden, sier Holmén.

Klimagasser gjør at overskuddsvarme lagres på jorden. Mer enn 90 prosent av denne energien finnes i havene som «varmt» vann, minner han om.

– Det kan ikke overvurderes hva dette varme vannet vil gjøre med klima, økosystemer og is. Vi har bare begynt å se konturene av mange effekter. Selv om vi stopper alle utslipp ved magi i dag, vil det ta lang tid før verdenshavene blir avkjølt igjen.

Austfonna er en av om lag 2.100 små og større isbreer på Svalbard. Totalt er 53 prosent av Svalbards landareal dekket av isbreer. Men fremtiden til isbreene ser ikke lys ut om klimaendringene fortsetter i samme styrke som det vi har sett de siste 20 årene.

– Vi ser raske reduksjoner av isbreene på Svalbard, og nedgangen bare øker. Hvis det ikke skjer noe med de globale klimautslippene våre, vil volumet og arealet av isen være mye mindre om kun få tiår, sier Holmén.

Referanser:

Øyvind Foss mfl.: Ocean warming drives immediate mass loss from calving glaciers in the high Arctic. Nature Communications, 2024. Doi.org/10.1038/s41467-024-54825-7

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

• 

  Denne isen er 1,2 millioner år gammel

• 

  Hvordan kan fugleunger hjelpe oss å kontrollere miljøpåvirkningen fra forskningsstasjonen Troll?

• 

  Hvor er hval, hvalross, sel og isbjørn på Svalbard?

• 

  Hvor lyst må det være før alger kan vokse?

• 

  Polhavet vil være ugjenkjennelig i år 2100

• 

  Forskninga i Polhavet har nådd en milepæl

Les flere saker fra Norsk Polarinstitutt her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER