Forskere er bekymret for om vi beveger oss inn i et ukjent landskap med drastisk mindre sjøis i Arktis og Antarktis enn det vi har sett tidligere.

Sommeren 2023 sjokkerte ekspertene. Utbredelsen av sjøis globalt var mer enn tre millioner kvadratkilometer lavere enn normalperioden 1981–2010. Det tilsvarer et område som er halvannen gang så stort som Grønland eller nesten åtte ganger Norges areal.

Den ekstreme situasjonen har fortsatt i 2024. Sjøisens utvikling står i sterk kontrast til nivåer vi tidligere har sett.

 – I både Arktis og Antarktis er isutbredelsen nå betydelig lavere enn normalt. Det har ført til den ekstremt lave globale isutbredelsen denne sommeren, sier Signe Aaboe, klimaforsker ved Meteorologisk institutt (MET).

Rekordvarm sommer – hvorfor ikke rekordlite sjøis? 

Mange spør seg hvorfor sjøisen i Arktis ikke nådde et rekordlavt nivå i år siden det har vært ekstremt høye temperaturer i sommer.

Svaret er at det er mye som spiller inn. Det er dessuten store regionale forskjeller.

– Kombinasjonen av kaldere luftstrømmer og sørlig isdrift fra det arktiske bassenget førte til en mer normal mengde sjøis i vinter, sier Aaboe.

Etter vinteren kom en rask issmelting som virkelig skjøt fart i juli. På dette tidspunktet sank isutbredelsen fra et normalt nivå til den tredje laveste målingen på rekordtid.

– Det skyldes at isen som kom i vinter, er mindre robust enn is som har ligget over flere år. 

Førsteårsis, den som ble dannet i vinter, er på noen centimeter til rundt en meter i tykkelse. Flerårsisen derimot kan være opptil tre meter tykk eller til tider mer. Den tåler mye bedre sommerens varme.

– Når det da kommer en varm sommer, er den yngre og tynnere sjøisen svært sårbar og smelter raskere enn flerårsis, forklarer Aaboe. 

Isbjørnen må bli lenger på land

På Svalbard lever det i dag cirka 250 isbjørner. De vandrer aldri langt unna øygruppa. 

Når sjøisen ligger helt inntil land, vandrer i tillegg flere hundre isbjørner innom i løpet av året. 

– Men når sjøisen minker drastisk, må isbjørnen bli på land mye lenger enn da sjøisen oftere lå rundt øyene, forteller Jon Aars. 

Han er forsker ved Norsk Polarinstitutt og arbeider med langtidsovervåking av isbjørn.

Svalbardrein – en alternativ matkilde for isbjørn

Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard. Bestanden har doblet seg siden 1980-tallet. Rundt Longyearbyen er bestanden nesten firedoblet. 

– Den er «klimavinneren» av dyrene som lever året rundt på Svalbard, sier Åshild Ønvik Pedersen. Hun er forsker ved Norsk Polarinstitutt og leder COAT Svalbard som MET er en del av.

Tidligere trodde forskerne at reinsdyr var av liten betydning som mat for isbjørnen selv om de antydet at bjørnen trolig kunne tilpasse atferden sin til nye byttedyr. 

Men nå?

– Observasjoner og forskning tyder på at vi er midt i en utvikling der isbjørnen i økende grad finner alternative matkilder. Både svalbardrein og egg fra fugl, som ærfugl og gås, er aktuelle byttedyr og matkilder på land, forklarer hun.

Sjøisen er viktig for isbjørn på flere vis 

Isbjørnen på Svalbard har blitt påvirket av at sjøisen forsvinner rundt øyene også på andre måter. For eksempel har flere viktige hi-områder for gravide binner mistet sin verdi fordi isen rundt øyene om høsten ikke dannes tidlig nok.

– Vi tror flere av bjørnene nå går i hi vest i russisk Arktis, på Franz Josefs land. 

Isbjørnene må nå også ofte svømme opp til flere hundre kilometer mellom øyene og iskanten hvor mange av dem jakter. Dette er energikrevende, forklarer Jon Aars.

– Til tross for dette er bjørnene fortsatt i fin form. De overlever greit, ungene vokser opp og bestanden er trolig fortsatt stabil eller i vekst. 

Bjørnenes evne til å tilpasse seg er stor. Men det finnes ikke isbjørn i områder hvor de aldri kan drive jakt etter mat på sjøisen. 

– Fortsetter isen å forsvinne, går de trolig hardere tider i møte de kommende tiårene, påpeker Aars.

Issmelting i Arktis, langsom isdannelse i Antarktis 

Marine hetebølger i Atlanterhavet og i Barentshavet og den rekordhøye lufttemperaturen på Svalbard i sommer førte til raskere issmelting enn vanlig i Arktis. 

Den årlige minimumsverdien endte som den sjette laveste vi har registrert siden målingene startet i 1978. Selv om det ikke er rekordlavt, er det langt under gjennomsnittet.

I Antarktis, hvor det har vært vinter, har isdannelsen foregått mye langsommere enn normalt. Den 29. september ble årets maksimum isutbredelse målt til 17,69 millioner kvadratkilometer.

– Det er en av de laveste maksimumverdiene vi noensinne har registrert, bare litt over fjorårets rekordlave vinterutbredelse, sier Aaboe. 

Årets dato for maksimumsnivå av sjøisen i Antarktis er også en av de seneste noen gang registrert. Normalt snur isutbredelsens vekst rundt midten av september.

Brudd i satellittdata 

I år ble det ekstra problem i overvåkingen av sjøisen. Leveransen av satellittdata ble brutt mellom 12. og 17. september. Dette er den perioden hvor forskerne normalt ville ha fastslått de årlige minimums- og maksimumsverdiene for isutbredelsen. 

Til tross for dette datahullet anslår forskere at det årlige minimum for Arktis er rundt 4,6 millioner kvadratkilometer og forekom akkurat rundt 12. september. 

Heldigvis er overvåkningen av sjøisen tilbake i sin vanlige kjøring igjen.

– Vi ser nå at vi går mot vinter og at isen begynner å fryse til i Arktis. Men det skjer mye saktere enn vanlig. Akkurat nå har vi ekstrem lav isutbredelse for denne årstiden. Senere tilfrysing av havene er en av de konsekvensene vi forventer fra et varmere klima, sier Signe Aaboe.

Derfor rapporterer MET om sjøis i Arktisk og Antarktis

Havis er en viktig indikator for klimaendringer. Reduksjon av sjøis kan akselerere den globale oppvarmingen. Derfor overvåker sjøis- og klimaforskerne sjøisens tilstand både i Arktis og i Antarktis.

På grunn av sjøisens lyse overflate reflekteres store deler av sollysets energi tilbake til atmosfæren. Når sjøisen forsvinner, blir en større del av havoverflaten mørkere og havet kan absorbere mer varme. Dette kalles albedoeffekten.

Når isutbredelsen blir mindre, vil mer solvarme bli absorbert og varme opp havoverflaten, som igjen vil forsinke eller forhindre dannelsen av ny is. Et isdekket hav fungerer derfor som en varmeregulerende beskyttelse mot oppvarming.

Maksimums- og minimumsutbredelser skjer i forbindelse med sesongskifte. Når det er vinter i Arktis, er det sommer i Antarktis. Derfor inntreffer tidspunktene for maksimums- og minimumsutbredelse på hver hemisfære stort sett samtidig.

Sjøisens minimumsutbredelse er særlig viktig å rapportere om fordi den sier noe om hvor mye flerårsis som blir igjen. Flerårsisen er normalt ett til fem år gammel og til vanlig tykkere. Ny is som oppstår gjennom vinteren, er tynnere og dermed mer utsatt for smelting den påfølgende sommeren. 

MET overvåker den globale sjøisutbredelsen med satellittobservasjoner som en del av den europeiske Ocean and Sea Ice Sattelite Application Facility (OSI SAF) -tjenesten. Tjenesten er tilknyttet EUMETSAT (eumetsat.int), som Norge er medlem av – og er et samarbeid blant annet med det danske meteorologiske institutt DMI. Følg med på sjøisutbredelsen her. 

Normalperioder: 30-årsperioder som brukes som en referansebasis man kan sammenligne nyere data mot. For overvåking av sjøisen benyttes som oftest fortsatt normalperioden 1981–2010. Denne normalperioden bruker også OSI SAF i sine isprodukter. Forøvrig benytter instituttet 1991–2020 som normalperiode og følger den internasjonale definisjonen på gjeldende normalperiode.

Artikkelen er produsert og finansiert av Meteorologisk institutt

Meteorologisk institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.