Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Barn kan utvikle tannlegeangst dersom behandlingen oppleves som smertefull.
Barn kan utvikle tannlegeangst dersom behandlingen oppleves som smertefull.

Veiledning av tannleger kan hindre tannlegeangst hos barn

Tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten har ulik praksis i bruk av bedøvelse når de skal behandle barn. Mange er redde for å stikke barn for å gi bedøvelse. Tannlegene har ennå mye å lære om hvordan de best kan hjelpe de minste pasientene, viser forskning.

Tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten har ulik praksis i bruk av anestesi og sedasjon når de skal legge fyllinger i munnen på barn i førskolealder.

Anestesi er enten full narkose eller lokal bedøvelse, mens sedasjon er bedøvelse gitt med beroligende midler.

Om tannlegen er nyutdannet og hvilket land de har utdanning fra er av betydning for valget de tar – og det kan få innvirkning på om barnet utvikler tannlegeangst.

Har studert tannlegenes holdninger

– I min forskning har jeg utforsket barrierer og hva som fremmer best mulig behandling av barn i klinisk praksis. Jeg har sett på tannlegers holdninger – hva de tenker og gjør, forteller tannlege og forsker Anne Rønneberg.

I forskningen har hun brukt en forståelsesmodell som tar hensyn til biologiske, psykologiske og sosiale forhold for å belyse de ulike delene, og satt problematikken inn i en samfunnsstruktur.

– Jeg har selv jobbet som tannlege, slik begynte jeg min karriere. Og jeg jobbet mange år i privat praksis før jeg ble spesialist i pedodonti eller barnetannpleie. Jeg har behandlet alle aldersgrupper, hele bredden, og det har vært fint å ta med seg videre i dette arbeidet.

Doktoravhandlingen til Rønneberg består av to studier. I den første studien har hun sett på tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten, mens hun i den andre tar for seg tannleger, fastleger og samarbeid med barnevernstjenesten.

Materialet bygger på spørreundersøkelser av et representativt utvalg av tannleger, spredt på by og land i hele Norge.

Anne Rønneberg har forsket på tannlegers bruk av anestesi og sedasjon når de skal legge fyllinger i munnen på barn.
Anne Rønneberg har forsket på tannlegers bruk av anestesi og sedasjon når de skal legge fyllinger i munnen på barn.

Selvopplevd stress

Den første studien tar for seg tannlegers selvopplevde stress når de skal legge fyllinger i tennene på barn. Barna ble delt inn i ulike aldersgrupper 3–5 år, 6–9 år og 10 år og oppover.

– Det er særlig de små barna, i aldersgruppene 3–5 og 6–9 år, som er interessante i resultatsammenheng, forteller Rønneberg.

Brukte sjelden lokalbedøvelse på de minste barna

Et av hovedfunnene er at tannleger opplever stress når de utfører fyllinger på barn opp til ti år. De ble spurt om de ble engstelige når de skulle legge fyllinger på de yngste barna.

– Da bruker de kanskje lokalbedøvelse, tenkte vi, men det var kanskje det største sjokket, forteller Anne Rønneberg.

59 prosent av de spurte tannlegene brukte sjelden eller aldri lokal bedøvelse på barn i aldersgruppen 3–5 år og 30 prosent brukte sjelden eller aldri lokal anestesi på barn fra 6 til 9 år.

Gruppen 3–5 år omfatter dem som selv ikke greier å si hvor de har vondt, og derfor var dette funnet mest overraskende. Behandlingen kan gjøre veldig vondt for barna og kan skape unødvendig angst for tannbehandling senere, derfor kan anestesi være nødvendig for å forhindre dette.

– Grunner til dette kan være at tannlegen er redd for å stikke barn. Dette kombinert med en allerede stresset situasjon kan gjøre det vanskelig. Det er viktig å være trygg som tannlege i en slik situasjon. Ledere ute i tannhelsetjenesten burde vite om dette for å kunne ta tak i det, sier Rønneberg.

Engstelige pasienter og bruk av tilvenningsteknikker

I den første studien så Rønneberg også på tannlegenes bruk av tilvenningsteknikker. Sammen med forskerkolleger studerte hun sammenhengen mellom tannlegenes utdanning og kunnskap og hva slags behandling de tilbyr engstelige pasienter.

– Med tilvenningsteknikker så tenker vi på det å fortelle og vise det du skal gjøre på pasienten. Dette starter vi med fra dag en i undervisningen i Norge. Vi bruker tilvenningstrappen tell, show, do samt en rekke andre tilvenningsteknikker, forklarer Rønneberg.

Hun sier videre at de så at de som ikke brukte tilvenningsteknikker var dem som ikke hadde kurs eller etterutdanning i behandling av tannbehandlingsangst eller de hadde tannlegeutdannelsen sin fra land utenfor Norge.

Det var en klar forskjell på dem som var utdannet utenfor Norge sammenliknet med de som hadde grunnutdanning fra Norge. Opplevelsen deres av å behandle engstelige pasienter var også dårligere. De scoret lavere på følelse av egen mestringsevne.

Ulik behandling av alvorlig karies

I studien inviterte også Rønneberg inn spesialister i pedodonti. Denne gruppen med spesialister i barnetannpleie ble brukt som en gullstandard for hva som er beste praksis.

De fikk presentert to tenkte tilfeller av femåringer, et barn som hadde mye alvorlig karies med smerter og et barn med alvorlig grad av karies uten smerter.

Undersøkelsen presenterte ulike alternative behandlingsmåter tannlegene kunne krysse av for:

  • Vente til pasienten var mer moden for behandling.
  • Innkalle etter 3–6 måneder.
  • Akuttbehandling samme dagen, holde barnet fast om nødvendig, bare for å få gjort det.
  • Gi time for tilvenning/behandling innen noen uker.
  • Behandling under sedasjon (bedøvelse gitt med beroligende midler).
  • Gi antibiotika og gi ny time for behandling innen noen uker.
  • Henvise pasienten for tannbehandling i narkose.

– Vi fant ut at 50 prosent av tannlegen ville ha brukt sedasjon ved det første tilfelle, forteller Rønneberg.

83 prosent av spesialistene mente også at sedasjon eller beroligende midler var den beste løsningen og beste praksis. 65 prosent av tannlegene ville gi ny time med tilvenning og ikke gjøre noe der og da, mens 12 prosent av tannlegene ville behandle med en gang og om nødvendig holde barnet.

Det var en klar forskjell på dem som hadde utdannelse i Norden og dem som hadde utdannelse utenfor. Flere av dem med utdanning utenfor Norden ville holde barnet under behandling.

De eldste tannlegene med mest erfaring ønsket oftere å henvise til narkose og de yngste ønsket oftere sedasjon. Spesialistene ønsket å gjøre noe med en gang ved hjelp av sedasjon.

Ikke alle fylker ansetter spesialister

Rønneberg forteller at barn kan utvikle tannlegeangst dersom behandlingen oppleves som smertefull. Det kan være en barriere for å ta kontakt med tannlege for nødvendig tannbehandling senere i livet.

– Som privatpraktiserende «ute i distriktet» har jeg sett hvilke konsekvenser det skaper om pasienter har opplevd smertefulle tilstander i tennene som barn, sier hun.

Barn har krav på tannlegebehandling betalt av det offentlige fram til de er 18 år. Den offentlige tannhelsetjenesten i distriktene administreres av Fylkestannlegen/fylkeskommunen og ikke alle disse vil ansette spesialister i pedodonti.

Dermed får barna i mange distrikt et dårligere tilbud enn der de har spesialister på barn og tenner.

– Dette mener jeg er et overgrep mot barn. Det er ikke i barnets beste interesse. Det er fremdeles mye strid om denne problematikken, derfor var det så viktig for meg, for selv om du bor i verdens rikeste land, så opplevde jeg at det var forskjell på hvor du vokser opp og hva slags helsetjeneste du får.

– God munnhelse er viktig for den generelle helsen, sier Rønneberg.

– Vi hadde barn som ble henvist til Det odontologiske fakultet for viktig behandling og så nektet fylket å betale. Det kostet for mye penger å betale for behandlingen. Den skulle heller gis lokalt. Det er ikke alle fylker som har spesialistbehandling for barn, derfor henvises de til Det odontologiske fakultet.

For voksne finnes ulike typer spesialister som kjeveortopedister og endodinister, men kun en for barn, pedodontister, og de er det ikke mange nok av i Norge.

Overgrep på barn kan fanges opp hos tannlegen

I privatpraksis hadde Rønneberg mange voksne pasienter med tannbehandlingsangst. Hun lurte på hvorfor voksne var så redde for å gå til tannlegen. Hva har gjort dem så redde?

– Å få et direkte spørsmål om hvorfor du opplever tannbehandling så angstfullt og samtidig sette av tid og lytte til pasientene, gjorde at jeg fikk flere historier om overgrep og seksuelle overgrep, forteller Rønneberg.

Historiene fikk Rønneberg til å reflektere rundt rollen som tannlege for barn.

– For dette skjer med barn. Ingen helseinstans ser barn så hyppig og jevnlig. Tannhelsetjenesten hadde til da ingen rutiner som følger opp mistanke om barnemishandling, forteller hun.

Samarbeid med Byrådet og fastlegene i Oslo

I den andre studien tok Anne Rønneberg og tidligere professor Ivar Espelid kontakt med Byrådet i Oslo for et samarbeid.

Hensikten med undersøkelsen var å se om det var noen gjensidig samarbeid mellom tannhelsetjenesten, helsetjenesten og kommunens barnevernstjeneste ved mistanker om barnemishandling eller overgrep.

Av tannleger og tannpleiere i Oslo rapporterte 67 prosent om usikkerhet som en barriere for å melde bekymring til Barnevernet. 40 prosent av fastlegene rapporterte det samme.

Mange er redde for å gjøre feil, og 33 prosent av tannhelsepersonellet, og 17 prosent av fastlegene oppga å ha hatt mistanke om barnemishandling uten å melde fra om sin bekymring.

Nesten halvparten av fastlegene og 62 prosent av tannleger og tannpleiere rapporterte at de savnet faglig rådgivning i saker med mistanke om barnemishandling.

– Vi har jobbet for at Barnevernet også skal ta kontakt med tannhelsetjenesten i saker hvor de utreder bekymring om et barn. Tannhelsetjenesten ser barn jevnlig og kan ha mye verdfull informasjon i sakens anledning, forteller Rønneberg.

På spørsmål om de hadde blitt kontaktet av barnevernet for opplysninger om et barn, bekreftet henholdsvis 90 prosent av tannhelsepersonellet og 99 prosent av fastlegene at det hadde de.

Forbedring av tannlegers hverdag

– Utfra resultatene kan man tenke å vurdere en type mentorordning når studentene uteksamineres, slik at nyutdannede tannleger kan få støtte i starten av sin yrkeskarriere, sier Rønneberg.

Hun mener at bruk av lokalbedøvelse ved fyllingsbehandling må få fokus. Barn er en sårbar gruppe og forstår ikke alltid å sette ord på smerte og be om smertelindring.

Videre mener hun at tilvenningsteknikker bør ha fokus for å forhindre utviklingen av tannbehandlingsfrykt- og angst. Også bruk av sedasjon og henvisning for tannbehandling i narkose bør belyses.

Usikkerhet ved bekymring for et barn kan være en barriere for å melde fra til barnevernstjenesten. Samarbeid og kommunikasjon mellom tjenestene er viktig.

Referanser:

Anne Rønneberg mfl.: Barriers and factors influencing communication between dental professionals and Child Welfare Services in their everyday work. International Journal of Paediatric Dentistry, 2019. Doi: 10.1111/ipd.12507

Anne Rønneberg mfl.: Klinisk rettsodontologiske undersøkelser ved Statens Barnehus - veier til tverrprofesjonell samhandling til barnets beste. Den norske tannlegeforenings tidende, 2019.

Anne Rønneberg mfl.: Variation in caries treatment proposals among dentists in Norway: the best interest of the child. European Archives of Paediatric Dentistry, 2017. Sammendrag. Doi: 10.1007/s40368-017-0298-4

Anne Rønneberg mfl.: Dentists’ self-perceived stress and difficulties when performing restorative treatment in children. European Archives of Paediatric Dentistry, 2015. Sammendrag. Doi: 10.1007/s40368-014-0168-2

Kjetil Strøm mfl.: Dentists’ use of behavioural management techniques and their attitudes towards treating paediatric patients with dental anxiety. European Archives of Paediatric Dentistry, 2015. Sammendrag. Doi: 10.1007/s40368-014-0169-1

Veronicha Larsen mlfl.: Tannhelsetjenestens rolle ved barnemishandling. Den norske tannlegeforenings tidende, 2015.

Anne Rønneberg: -Kan tannhelsetjenesten være en viktig samarbeidspartner i forbindelse med omsorgssvikt og barnemishandling? Paidos: Tidsskrift for Norsk barnelegeforening, 2015.

Kathrine Kloppen mfl.: Tannhelsetjenesten - en viktig samarbeidspartner og informant for barnevernet når barn utsettes for omsorgssvikt og mishandling. Tidsskriftet Norges Barnevern, 2010. Sammendrag

Powered by Labrador CMS