Denne artikkelen er produsert og finansiert av RBUP Øst og Sør - les mer.
Forskere har prøvd å finne ut hva de unge selv og de som jobber med dem, faktisk ønsker å vite mer om.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
– Forskere bør lytte til barn med angst
Barn og unge som opplever angst eller depresjon er kanskje ikke mest opptatt av reduksjon i symptomer. For dem kan god fungering i hverdagen eller det å ha gode venner bety mest.
Brynhildur Axelsdóttir mener forskere bør lytte til hva barn og unge vil ha kunnskap om når de planlegger nye studier.
Hun er en av forfatterne av en nylig publisert vitenskapelig artikkel om en studie der barn og unge blir spurt om hva de mener det er viktig å forske på.
Pasientenes eget perspektiv må med
Forskerne forsøkte å finne ut hva de unge selv og de som jobber med dem, faktisk ønsker å vite mer om.
I studien spurte de barn og unge med angst og eller depresjon, deres foreldre og de som jobber i spesialisthelsetjenesten (BUP) og kommunale helsetjenester om hva de synes er viktigst å undersøke i fremtidig forskning.
– Svarene deres har identifisert kunnskapshull. Det vil si noe det mangler forskning på. Når forskere vurderer effektene av behandlinger, bør de først identifisere kunnskapshull på området. Studien vår kan derfor være et startsted for ny forskning, sier Axelsdóttir.
Hun mener slike nye evalueringer bør ta med perspektivene til pasienter, klinikere og omsorgspersoner for å sikre relevans i praksis.
Brynhildur Axelsdóttir, en av forfatterne i en nylig publisert studie der barn og unge blir spurt om hva de mener det er viktig å forske på.(Foto: Kubrix_Film&Foto)
Tretrinns metode for å finne svar
I studien brukte forskerne en fremgangsmåte med tre trinn. Axelsdóttir og hennes kolleger brukte denne metoden til å kartlegge hvilke forskningsspørsmål som er viktige for pasienter, pårørende og klinikere.
Denne måten å jobbe på har som et av hovedmålene å sikre brukermedvirkning.
Resultatene kan påvirke forskningsagendaen og skal til syvende og sist komme barn og unge som lider av angst eller depresjon til gode.
Først gjorde de en dokumentanalyse. Gjennom denne identifiserte de hvilke behandlinger og effekter av behandling som det allerede er forsket på.
– Dette gjorde vi for å kartlegge hva det allerede er gitt svar på gjennom forskning og for å sikre at vi avdekket kunnskapshull, forteller Axelsdóttir.
Videre ble det sendt ut et spørreskjema til barn og ungdom med depresjon eller angst, deres omsorgsgivere og klinikere. Her skulle de foreslå behandlinger og utfall som var viktige for dem.
Kom opp med topp-ti-lister
– Vi fikk over 1.200 ulike forslag fra over 600 respondenter. Forslagene fra spørreundersøkelsen ble videre sendt til en gruppe deltakere som vi rekrutterte til en prioriteringsworkshop. Dette var ungdom som jobber i Mental helse ungdom, og klinikere som jobber i ulike tjenester i psykisk helsevern for barn og unge, forteller hun.
Disse personene deltok i to separate prioriteringsworkshoper, et for ungdom og et for klinikere.
Underveis i verkstedene valgte de ut og prioriterte først individuelt blant forslagene som var kommet inn. Deretter måtte de sammen bli enige om en topp-10-liste av prioriterte forslag over behandlinger og behandlingseffekter.
Annonse
Til slutt var resultatet fire uavhengige topp-10 prioriteringslister.
– Vi fulgte en metode som skal sørge for en rettferdig diskusjonsprosess, der alle kommer til orde. Og det er viktig å poengtere at resultatene fra disse verkstedene kunne ha blitt annerledes med andre deltakere, sier Axelsdóttir.
– Både klinikerne og ungdommene mente at det å fungere i dagliglivet og i familien var avgjørende. Begge grupper rangerte det på sine topp 10-lister over hva som var viktigst å undersøke, forteller hun.
Vil styrke miljøet rundt ungdommene
Klinikerne rangerte familie- og foreldrebaserte tiltak som sin topp-prioritet både for angst- og depresjonstilstander, mens ungdommen rangerte det som sin topp-prioritet for behandling av angst.
Resultatet viste også andre samsvarende prioriteringer som var av stor betydning for både klinikere og ungdom. Det var blant annet økt samarbeid mellom psykisk helsevern og skole, og tverrfaglig samarbeid mellom profesjonene som behandler ungdommene.
– I tillegg var enkel tilgang til behandling en av de viktigste prioritetene hos de unge, sier Axelsdottir.
Klinikerne la vekt på behandlinger som styrker miljøet rundt ungdommen. Skolebaserte terapier, skolefungering og tilgang til skolepsykolog var blant disse.
Indre personlig vekst og mestring
Ungdommen så ut å ha et større behov for behandlinger som danner relasjoner, såkalte resiliensgrupper og strategier for livsmestring, noe som ikke er nevnt i det hele tatt i klinikernes liste. Resiliensgrupper er grupper for å bygge opp psykologisk motstandskraft og robusthet hos hver enkelt.
– Det kan synes som klinikerne framhever sammenhengen ungdommen er i som viktigere enn ungdommene selv, mens ungdommen i større grad vektlegger personlige mestringsevner, som tro på seg selv og motstandskraft.
Axelsdóttir mener denne forskjellen muligens kan fortelle oss at faktorer som venner, skole eller frafall fra skolen anses som mindre viktige for individer som sliter med psykiske helseutfordringer, og at indre personlig vekst og mestring er nøkkelfaktorer for de unge.
Annonse
Ulike innfallsvinkler
Ungdommene var alene om å ha forslag til terapi for transpersoner. Spesielt la de vekt på dette ved angstproblematikk.
Dette kan ha å gjøre med en generasjonsforskjell når det kommer til oppmerksomhet rundt kjønnsidentitet og behovet for å takle slike problemstillinger.
Det som kom fram av andre viktige fellesforslag, var langtidsoppfølging av tiltak og det å se på tilfredshet ved behandling og brukerinvolvering.
– Det er imidlertid verdt å merke seg at det som var viktigst for ungdommene å forske på, var utvikling av personlige egenskaper. Dette gjaldt både for angst og depresjon. De la stor vekt på motstandskraft, tro på seg selv, livsmestring, identitet, dagliglivsfunksjon og tillit til andre mennesker.
Håpet er at resultatene med disse fire topp-ti-listene kan være med å påvirke hvilke behandlinger og utfall som settes på fremtidig forskningsagenda, slik at barn og unge og klinikere får svar på noe av det som de faktisk mener at det er viktig å finne ut av.
