Denne artikkelen er produsert og finansiert av RBUP Øst og Sør - les mer.
Det å oppleve at mor eller far truer med å ta sitt eget liv eller være vitne til forsøk, truer barnets opplevelse av fundamental trygghet.(Illustrasjonsfoto: Scandinav / Shitterstock / NTB)
Når mor eller far prøver å ta sitt eget liv
Det å leve med en forelder som vurderer å ta livet sitt, er potensielt traumatiserende for et barn. I tillegg er det fare for generasjonsoverføring av selve selvmordsatferden.
Informasjonssamtalen til barnet som pårørende kan bidra til å redusere risiko for såkalt skjevutvikling og kliniske diagnoser. På tross av dette vet vi at informasjonssamtalen til barn i denne gruppen, ofte ikke gjennomføres.
Skjevutvikling betyr at barnet ikke utvikler seg slik vi forventer.
– Vi vet at barn som etterlatte, er en gruppe som har økt risiko for skjevutvikling og utvikling av egne psykiske helseplager. Barn som lever med foreldrenes pågående selvmordsatferd, er det forsket mindre på, men forskerfeltet begynner nå å få øyene opp for at denne gruppen barn har med seg en helt egen risiko, sier Kristin Frisch Moe, som er psykologspesialist og studieleder hos RBUP.
Kristin Frisch Moe, psykologspesialist og studieleder.(Foto: Kubrix_Film&Foto)
Høy risiko for at barna selv utvikler selvmordsatferd
Frisch Moe forteller at de i 2016 gjorde en kunnskapsoppsummering som viser at denne gruppen barn er i høy risiko for skjevutkling og utvikling av egen psykopatologi.
I tillegg synes de å være i risiko for å utvikle egen selvmordsatferd, også når det er kontrollert for psykiske lidelser.
– Det mest paradoksale funnet var at på tross av den høye risikoen, fant de ingen studier av behandling eller oppfølging av denne gruppen barn. Det er altså en sterk generasjonsoverføring av selve selvmordsatferden, forteller hun.
I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening fra 2019 forsøkte forskerne å svare på hva som er grunnen til den sterke generasjonsoverføringen og hva som skal til for å bryte den.
Barna tar støyten
Frisch Moe beskriver hvordan foreldres selvmordsatferd representerer en dobbel risiko for barnet.
– For barnet er det å bevare båndet til tilknytningspersonen alltid det viktigste. Barnet er følelsesmessig helt avhengig av denne personen. Det å oppleve at tilknytningspersonen truer med å ta sitt eget liv eller være vitne til forsøk, truer derfor barnets opplevelse av fundamental trygghet.
Hun forteller at de derfor kan si at foreldres selvmordsforsøk representerer potensielle traumer for barnet.
– Ofte ser vi at barn setter egne utviklingsbehov, som skole og venner til side for å passe på forelderen sin.
Er dette noe som vedvarer over tid, kan det oppstå et samspill der barnet bruker all sin energi på følge med på den voksne etter tegn på fare. Da får barnet lite erfaring med å kjenne etter egne behov.
– I tillegg lever barnet kanskje med ubearbeidede traumer og skyldfølelse. Da er det ikke så rart om det utvikles lite hensiktsmessige måter å regulere egne følelser på, som selvmordstanker eller selvskading, sier hun.
Lovfestet rett til informasjon
Frisch Moe mener at det å gi barn hjelp til å danne mening i det som har skjedd, og at familiene får mulighet til videre hjelp og oppfølging, kan hindre generasjonsoverføring.
Annonse
Barn har en lovfestet rett til å bli informert om foreldres helsetilstand og ivaretas ved selvmordsatferd i hjemmet ved at det gjennomføres en samtale med pasienten om barnets behov for informasjon og oppfølging.
Ifølge loven har behandler plikt til å spørre pasienten om barn, vurdere behov for å avholde informasjonssamtalen, eventuelt informere barnet eller barna og deretter å kartlegge barnets behov for videre støtte eller behandling.
– Vi har utarbeidet en sjekkliste for punkter man kan forsøke å komme gjennom i løpet av en informasjonssamtale, som er tilpasset barnets alder. Men vi vet at det gjennomføres svært få barnesamtaler etter selvmordsforsøk eller når forelderen er innlagt for suicidalitet, sier Frisch Moe.
Det er ikke så vanskelig å snakke med barn om dette som man tror. Barn er ofte veldig konkrete.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
Hindringer for gjennomføring av informasjonssamtalen
I fagtidsskriftet Suicidologi skriver de tre kursholderne om hva som kan komme i veien for gjennomføring av informasjonssamtalen. De mener det antakelig skyldes flere forhold:
– Vi vet at det er store mørketall fordi mange som strever med selvmordsatferd, ikke søker behandling.
Hun forteller at i de tilfeller hvor man kjenner til barna og er i bedre posisjon til å snakke med foreldrene over tid, er det også barrierer for å gjennomføre informasjonssamtalen.
Forelderen på sin side kan være preget av skam eller frykt og dermed takke nei til en slik samtale. Det er ikke vanskelig å forstå at mange foreldre kvier seg for å snakke om egen selvmordsatferd med barna.
– For oss behandlere, som kanskje er usikre på om vi klarer å skape gode rammer rundt en slik samtale, kan et nei fra forelderen føles som en lettelse, sier Frisch Mo.
På denne måten kan traume ligge ubearbeidet og bli erfaring som verken foreldre eller barn snakker om.
– Fra forskning vet vi at samspillsproblemer med eget barn også kan rapporteres som utløsende hendelse til selvmordsforsøket. At foreldre får hjelp til å snakke med egne barn om det som har skjedd, kan bidra til å redusere selvmordsrisiko, sier hun.
Hvordan snakke med barna?
Annonse
Informasjonssamtalen eller barnesamtalen kan skje på alle nivå i behandlingen, om det er på akuttinstitusjonen, en poliklinikk eller i den kommunale instansen som kanskje følger opp over tid.
– Det finnes mange råd for hvordan man kan snakke med barn som etterlatte, men lite tradisjon for å snakke med og ivareta barn som pårørende når foreldre strever med pågående selvmordsatferd, sier Frisch Moe.
Her viser hun til flere punkter om hva som er lurt å tenke gjennom: Hvem skal være til stede? Hva har blitt sagt fra før? Hvilke ord har vært brukt tidligere? Vet foreldrene hva barnet har sett/hørt? Hadde det vært en god ide å dele opp samtalen?
Frisch Moe tenker at hjelpere ofte gjør det for vanskelig for seg selv.
Den første samtalen
– Det er ikke så vanskelig å snakke med barn om dette som man tror. Barn er ofte veldig konkrete.
Det kan være nok å si at: «Det vi vet, er at mamma har tatt altfor mange tabletter og at mamma fikk medisin for det i sykebilen. Nå skal mamma være her til hun føler seg bedre. Vi vet at når sånt skjer med foreldre, er det mange barn som ønsker å snakke med noen etterpå. Kanskje er det ting de lurer på og ting de bekymrer seg for».
Dette er et eksempel på en oppstart, så kan man bruke sjekklisten videre for å utforske hva barnet har fått med seg og reaksjoner barnet har erfart i etterkant.
Frisch Moe understreker at informasjonsarbeidet er en prosess og at første samtale kun er starten på noe familien kan snakke videre om eller som kanskje kan trenge videre oppfølging i kommune eller spesialisthelsetjeneste.
Barrierer i systemet
Frisch Moe er opptatt av at det ikke bare handler om barrierer i den enkelte behandler, men at det i stor grad handler om barrierer i systemet.
– Dessverre hører vi ofte fra deltakere på kurs hos oss at de opplever lite støtte fra ledelsen eller i strukturen i systemet, og at de opplever å bli sittende alene med utfordringene.
Annonse
De forteller blant annet om manglende journalsystem, dårlige systemer for å informere om informasjonssamtalen er avholdt eller ikke, manglende tid, at det ikke blir etterspurt eller prioritert i teamet og lite egnede lokaler.
– Under slike forhold er det lite sannsynlig at informasjonssamtalen blir gjennomført, sier Frisch Moe.
I sin siste artikkel viser forskerne at dersom behandlerne får tilstrekkelig veiledning og støtte, formidler de en annen trygghet til forelderen når de spør.
De aksepterer heller ikke et nei så lett som tidligere, men utforsker sammen med forelderen hva dette kan handle om og peker på mulige positive konsekvenser.
– Deltakerne i studien ga uttrykk for at den største bøygen var den første samtalen. Hadde de først avholdt én, føltes det ganske trygt å avholde neste. På slutten av studien fortalte deltakerne at det føltes unaturlig å ikke snakke om barna. Foreldrene på sin side ga uttrykk for at de var glade for at de fikk hjelp til å ivareta barna sine, noe som ellers hadde blitt liggende som en udelt bekymring, sier Frisch Moe.
