Det tyske slagordet var Kinder, Küche und Kirche. Men filmpropagandaen bød på mer:

- I slagordsform, må det bli “kone, kvinne og kamerat”, sier filmhistoriker Tore Helseth ved Høgskolen i Lillehammer.

Den tyske okkupasjonsmakten etablerte filmrevyen i august 1941. Dette var ukentlige nyhetsbulletiner som gikk som forfilm på norske kinoer.

Helseth har gått gjennom filmrevyene i perioden 1941-1945 med et særskilt blikk på hva slags kvinnelige rollemodeller som ble formidlet.

Det er tre kvinneroller som trer tydelig fram: husmoren, yrkeskvinnen og partikameraten.

Matauk og selvberging for husmoren

Rasjonering og mangel på de mest nødvendige mat- og forbruksvarer var en del av hverdagen i det okkuperte Norge. Matauk og selvberging ble derfor naturlig et tema i mange reportasjer.

Hvordan skaffe seg litt ekstra i matveien, hvordan få det lille man hadde til å vare lenger, og oppfinnsomhet innen erstatningsprodukter, var alle temaer som rettet seg mot husmoren.

- Filmrevyen inneholder påfallende mange mannekengoppvisninger, som alle er presentert i et selvbergingsperspektiv. Kanskje har de tilfredsstilt et behov for skjønnhet og sensualitet både for kvinner og menn i en tid uten mye pynt og luksus, sier Helseth.

- Det ser ut til å være viktig å understreke at vi klarer oss selv og at landet er selvberget i tider som dette, sier han.

Norske arbeidere, norske materialer og norsk smak, alt dette norske som formidles gjennom Nasjonal Samlings filmrevy kan tolkes som et forsøk på å inkludere partiet i det nasjonale fellesskapet.

Kvinnens naturlige plass i yrkeslivet

I filmrevyens reportasjer fra arbeidslivet i krigsårene, er det vanlig å se kvinner i industri og produksjonsrettede næringer, uten at revyene gjør noe stort nummer ut av dette.

- Kvinner har altså en naturlig plass i yrkeslivet utenfor heimen slik man kan se det i filmrevyene. I omsorgsyrkene dominerer hun helt, i industrien er hun godt representert, men også i kulturlivet har kvinner en plass, sier Helseth.

Slik filmrevyene framstiller det, er det som om alle krefter settes inn når nasjonen løfter i lag for å få endene til å møtes. Kvinnene har her en helt naturlig plass, og gjennom reportasjer fra ulike næringer inviteres hun til å bidra til dette løftet.

Helseth forteller at det kun er ved to anledninger at filmrevyen gjør et nummer ut av kvinners yrkesvalg. Det ene er en reportasje om kvinnelige trikkekonduktører, mens det andre er et innslag om tre søstre som har startet sykkelverksted.

- Holdningen til kommentatoren er udelt positiv også i disse reportasjene, sier forskeren.

Partikvinnen i det indre liv

Selv om det politiske liv i perioden generelt var mannsdominert, hadde kvinner en naturlig plass i Nasjonal Samling. I filmrevyen er de synlig til stede i mange reportasjer fra partiets indre liv.

- Ved store oppmarsjer og markeringer er for eksempel kvinnene alltid med som en del av partibildet. Den obligatoriske samfunnstjenesten for ungdom, hadde en egen kvinneavdeling som vi også møter ved flere anledninger.

Jentenes hovedoppgave her var matauk med skogplanting og gårdshjelp. Appellen til deltakelse i samfunnsnyttig arbeid var klar, NS-tilknytningen noe mer uklar.

- Mens disse reportasjene kunne ha en relativt bred appell, må revyinnslagene om arbeidet innenfor Jentehirden og NSK i større grad ha vært rettet mot bevegelsens kvinner og døtre, forteller Helseth.

I en reportasje ser vi for eksempel Jentehirden i gang med å strikke varme strømper til de norske soldatene på Østfronten. Blide unge jenter i uniform med solkors på armen og strikketøy.

I samtiden kan dette vanskelig ha appellert til andre enn kvinner som allerede sympatiserte med Nasjonal Samling. Kan hende var propagandaens funksjon like mye også å skape en følelse av samhold og å styrke partiidentiteten for dem som allerede hadde en plass innenfor bevegelsen.

Nasjonalt fellesskap – NS' fortjeneste

Typisk for mange av innslagene i okkupasjonstidens filmrevy, er at de søkte å etablere et nasjonalt fellesskap.

Den optimistiske tonen i framstillingen av hele nasjonen i felles innsats er også med på å underbygge dette.

- På denne måten kan disse reportasjene også betraktes som et forsøk på, om ikke akkurat å normalisere okkupasjonshverdagen, så i hvert fall å sette det daglige liv under okkupasjonen i et positivt lys, noe som implisitt var Nasjonal Samlings fortjeneste.

- Som vi vet fulgte ikke flertallet av filmrevyens tilskuere denne appellen, avslutter Helseth.