Trondheim 17. mai 1945: Med dress, bunad og penklær hadde hele byen samlet seg på torget i Trondheim for å høre ordførerens tale. Det var tid for å hylle den stridende nordmannen, samholdet og fedrelandet.

Til stede var trolig også noen av jødene i byen som hadde overlevd krigen. 

Da krigen brøt ut, var omkring 300 mennesker tilknyttet det jødiske samfunnet i Trondheim. I 1945 var antallet redusert til 124. 

Tapet av disse borgerne, hendelsene i Auschwitz og deres grusomme skjebne ble ikke nevnt i ordførerens tale.

Først åtte dager senere kom en liten artikkel i Adresseavisen med overskriften «Jødefamilie fra Trondheim myrdet i tyske gasskamre».

Et typisk eksempel

Samtidig begynte jødene selv å samle inn kilder og dokumentasjon på hva som hadde foregått i krigsårene i Trondheim.

– Denne 17. mai-talen er et ganske typisk eksempel på manglende forståelse for jødenes særegne skjebne. Den gangen tror jeg ikke at storsamfunnet maktet å sette seg inn i sorgen, tapene og traumene som preget dem som kom hjem igjen, forteller Jon Reitan.

Han er forsker ved NTNU og har ledet et prosjekt der han har samlet inn minner fra jøder som bodde i Trondheim før og under andre verdenskrig.

Til sammen har han samlet inn 19 fortellinger. De gir et bilde av hvordan det opplevdes å skulle vende tilbake som overlevende til det lille samfunnet i Trondheim, en by der flere av byens borgere og institusjoner var en del av mekanikken i utslettelsesmaskineriet.

Jødene godt integrert før krigen

I Trondheim var det jødiske samfunnet godt integrert i byen og handelslivet. Det mosaiske trossamfunnet i Trondheim, den jødiske menigheten, ble stiftet i 1905, av blant andre Aron Mendelsohn. 

Han drev en konfeksjonsforretning i byen. Frem til krigens start eksisterte det totalt 150 jødisk-eide forretninger i Trondheim sentrum.

– Det er liten tvil om at det fantes et blomstrende og rikt jødisk miljø i Trondheim frem mot krigsutbruddet. Jødene fant seg til rette i Trondheim og så muligheter for et godt livsgrunnlag her, forteller Reitan.

Jødene innvandret til Trondheim på slutten av 1800-tallet fra den såkalte Sulwalki-korridoren ved Polen og Litauen. De kom på grunn av fattigdom, nød, krig og forfølgelse. Dampskipindustrien gjorde det mulig for dem å komme seg til Skandinavia og Trondheim.

I 1924 ble den tidligere jernbanestasjonen i Trondheim kjøpt av trossamfunnet og bygget om til en ortodoks synagoge. Verdens nordligste jødiske samfunn fikk et samlingssted. Det inkluderte også de som bodde i Ålesund, Kristiansund, Narvik og Tromsø.

Det jødiske samfunnet i Trondheim var lite og gjennomsiktig. Flere hadde flyktet fra brutale møter med nazismen i Tyskland. En av disse var Josef Grabowski. Han var kantor og religionslærer i Trondheim.

Reitan forteller at selv om vi ikke kan vite sikkert hvor mye de snakket om deres opplevelser, så er det rimelig å anta at slike historier spredde seg i et lite jødisk miljø.

Krigen bryter ut

Den 9. april 1940 ble Trondheimsfjorden fylt med tyske krigsskip som satte i land 1.700 soldater.

– Flere av de yngste jødiske mennene sluttet seg raskt til de norske styrkene og bidro blant annet i kampen om Hegra festning. Mange begynte tidlig med motstandsarbeid. Andre jøder valgte å ta seg over svenskegrensen med tog, men flesteparten returnerte igjen etter noen uker, forteller Reitan.

Forholdene for jødene i Nazi-Tyskland og Krystallnatten var allerede godt kjent. Frykt og engstelse spredte seg i hjem og familier.

I april 1941 ble jødenes synagoge og samlingssted konfiskert av Nazi-Tysklands Wehrmacht-soldater. De tok den i bruk som innkvarteringssted. 

Aron Mendelsohn ble vitne til at synagogen han var med å etablere, ble rasert.

Lysekronen ble brukt som skyteskive og det ble malt hakekors på vinduene. Men Aron Mendelsohn og Josef Grabowski holdt likevel trossamfunnet i gang. 

De flyttet gudstjenestene og religionsundervisningen til sine egne hjem.

Antijødisk politikk øker

Senere samme år, oktober 1941, kom Gerhard Flesch til Trondheim. Han var en dekorert SS-offiser. Han kom rett fra et tre måneders langt Gestapo-kurs og ble kommandør for det tyske sikkerhetspolitiet i Trondheim. 

Han fikk tilnærmet fri lisens.

Med dette trappet den antijødiske politikken opp. Hitler hadde store planer for Trondheim eller Neu Drontheim som byen skulle hete når krigen var vunnet. Byen skulle koloniseres og bli den nordligste hovedbasen for den tyske flåten.

Allerede i november samme år etablerte Flesch fangeleiren på Falstad, SS Strafgefangenenlager Falstad. Leiren fungerte som straffeleir for politiske fanger, rettersted for østeuropeiske krigsfanger og transittleir til Auschwitz.

Samme høst ble også Forvaltningskontoret i Trondheim etablert. Det ble ledet av NS-mannen Reidar Landgraff. De fikk ansvar for å konfiskere jødenes forretninger og bedrifter, boliger, formuer og verdier.

I dette arbeidet var flere av byens institusjoner involvert, ikke bare Forvaltningskontoret. Arbeidsplasser for «vanlige folk» som likningsmyndighetene, banker, forsikringsselskaper og auksjonshus hadde en rolle i konfiskeringen. 

Det var med andre ord lokale folk som bidro i den økonomiske likvideringen.

I dokumenter SS-sjefen sendte til Berlin, rapporteres det om godt samarbeid mellom det tyske og norske politiet. Reidar Landgraff fortalte at det var «ingen vanskeligheter med noen av bankene» i avhørene etter krigen.

Reitan legger vekt på at det er nettopp de økonomiske stadiene i folkemordet som gjør at det ble et annet forløp i Trondheim enn i Oslo.

– Gerhard Flesch spilte en veldig viktig rolle under holocaust. I en kombinasjon av utstrakt terror, vold og grådighet skjedde ødeleggelsen av det jødiske samfunnet i Trondheim tidligere enn i resten av landet, sier Reitan.

Opptrapping og unntakstilstand

Tidlig på morgenen 6. oktober 1942 ankom et tog fra Oslo. Om bord var rikskommisær Josef Terboven.

Samme dag erklæres det umiddelbar unntakstilstand i Trondheim og standrett. Standrett er en militær særdomstol. Det norske politiet bidro i arbeidet og innførte portforbud.

Deretter følger flere dramatiske døgn. På Falstad ble innsatte henrettet uten lov og dom. Inne i Trondheim arresterte politiet alle jøder over 15 år. Mennene ble transportert til Falstad. Kvinner og barn ble internert i leiligheter i Trondheim.

Den 25. november ble jødene gjenforent på togstasjonen i Trondheim. De settes på et tog til Oslo, men toget blir forsinket, så de rekker ikke lasteskipet «Donau». Det legger fra kai i Oslo 26. november med 529 jøder om bord på vei til Auschwitz.

Hvor overraskende jødeaksjonen i Oslo egentlig var med tanke på hva som allerede hadde foregått i Trondheim fra tidlig i oktober, er et spørsmål Reitan mener trenger mer forskning.

Vet mer om hva som skjedde med jødene i Oslo

– Vi vet foreløpig lite om hvordan erfaringene i Trøndelag ble oppfattet og fortolket i hovedstaden. Tidligere forskning har nok hatt større slagside mot hva som skjedde med jødene i Oslo under andre verdenskrig. Det var jo der det store flertallet av jødiske nordmenn bodde. Det var herfra deportasjonene skjedde, sier Reitan.

Fangene fra Trondheim transporteres til Bredtveit fengsel i Oslo. De blir der til 25. februar 1943. Denne dagen tok dampskipindustrien, som i første runde gjorde det mulig for jødene å flykte til Skandinavia og Trondheim, med seg jødene tilbake til Øst-Europa med Auschwitz som endelig mål. 

Denne gangen sammen med deres barn og barnebarn. Om bord var 158 jøder fra trossamfunnet i Trondheim, Narvik, Tromsø, Kristiansund, Stavanger og Bergen.

– Med dette var Norge tømt for såkalte «deporterbare jøder», sier Reitan.

Tomhet og ensomhet, frykt og redsel

Flere av tidsvitnene Reitan snakket med, fortalte om hvordan de opplevde frigjøringen og etterkrigstiden.

– Beskrivelser som går igjen, er tomhet og ensomhet, frykt og redsel for at ikke omgivelsene ville forstå deres erfaringer, eller enda verre – ikke tro på hva de hadde å fortelle. Og midt i denne traumebearbeidingen skulle de også gjenreise sitt eget og trossamfunnets liv, forteller Reitan.

Fredsommeren 1945 tok Oskar Mendelsohn, på seg ansvaret med å lede arbeidet med å gjenreise det det jødiske samfunnet i Trondheim. Han var sønnen til Aron Mendelsohn. På planen sto det å restaurere synagogen, gjenopplive trossamfunnet og opprette et minnested.

– Det er vanskelig å tenke seg større kontraster til frigjørings-gleden som preget størsteparten av majoritetssamfunnet, sier Reitan.

Den 13. oktober 1947 innvies og avdukes minnesmerket på den jødiske gravlunden i Trondheim. Samme dag ble også lederen av det tidligere Forvaltningskontoret, Reidar Landgraff, dømt til 15 års tvangsarbeid.

– Det er verdt å merke seg at det var jødene som reiste de første minnesmerkene over holocaust i Norge. Generelt var man nok opptatt av å samle seg, se framover og gjenreise landet etter lange og harde krigsår. Jeg tror nok ikke at trønderne på dette tidspunktet kjente på skyld eller skam for det norske medansvaret for holocaust, sier Reitan.

Han poengterer at uten innsatsen jødene i Trondheim gjorde i etterkrigsårene for å samle inn kilder og dokumentasjon – når resten av landet fokuserte på de patriotiske heltefortellingene – så hadde holocaust vært en blind flekk i vår kollektive hukommelse.

Referanse:

Jon Reitan: Holocaust i Trondheim. Agora, 2024. Innledning. Doi.org/10.18261/agora.42.1-2.5

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Disse åtte amerikanske presidentene døde før de var ferdige med jobben

• 

  Dette kan forbedre rekkevidden til elkjøretøy

• 

  Slik skal forskerne pusle seg fram til hvordan billedvever fra vikingtiden så ut

• 

  Nye funn kan gi bedre behandling mot blodkreft

• 

  Folk med positiv innstilling er bygd annerledes

• 

  – Prisen for å unngå snøkaos er skyhøy

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER