Forskning på dyr viser at lite mat kan forlenge livet.

Kan du spise deg til et lengre liv?

Forskning har vist at sultedietter, lavkarbo-dietter og fasteregimer kan gi et lengre og friskere liv. Hvis du er rotte i et laboratorium. Men hva med mennesker? Forskere har gjort en ny gjennomgang av kunnskapen på feltet.

Det hele springer egentlig ut fra et litt nedstemmende faktum:

Mye forskning på dyr viser at det å spise for lite ser ut til å beskytte mot sykdom og aldring.

De første studiene dukket opp allerede på begynnelsen av 1900-tallet. De viste at rotter som fikk færre kalorier enn de normalt spiste, men ellers nok vitaminer og mineraler, levde vesentlig lenger enn normalt.

Etter hvert viste andre undersøkelser at de sultne rottene var mindre syke, og at de aldersrelaterte svekkelsene i kroppen kom senere enn vanlig. Utover århundret fant forskere den samme effekten i helt ulike arter, som marker, insekter og gjærsopp.

Eldgammel mekanisme

Til sammen tyder dette på at vi har å gjøre med en svært gammel og grunnleggende biologisk reguleringsmekanisme for aldringsprosessen.

Dermed dukker det opp et par store spørsmål:

Kan også mennesker bedre helsa og forlenge livet ved å spise for lite?

Og i så fall, kan det finnes andre måter å sette i gang denne mekanismen på, som ikke innebærer å være konstant sulten?

Forsker Mitchell B. Lee ved University of Washington og kollegaene hans har forsøkt å oppsummere hva vi vet om dette.

Alternative dietter

Det er ikke uvanlig at ekte vitenskap gir opphav til motedietter, skriver Lee og co.

Ikke sjeldent i regi av forskerne selv.

Allerede på 1980-tallet skrev professor Roy Walford boka «The 120 year diet: How to double your vital years.» Her beskrev han dietten han selv levde etter, som i grove trekk gikk ut på å spise sunt, men veldig lite.

Ideen slo imidlertid aldri helt an i de store skarene. Forståelig nok. Et liv i evig sult er ikke særlig forlokkende.

Men innsikten i de livsforlengende effektene av kalorirestriksjon, ga vitenskapen nye ideer: Går det an å sette i gang de samme mekanismene ved hjelp av dietter som imiterer sult?

Fra keto til faste

I dag er det utviklet flere slike dietter, skriver Lee og kollegaene. De presenterer følgende utvalg:

  • Ketogen diett – et kosthold med mye fett og svært lite karbohydrater.
  • Proteinfattig diett – et kosthold med spesielt lite proteiner, eller lite av visse aminosyrer.
  • Fasteimiterende diett – et spisemønster hvor du innimellom spiser en spesialkonstruert fastediett med en helt bestemt sammensetning av næringsstoffer.
  • Periodisk faste – et spisemønster der du faster noen dager i uka og spiser vanlig de andre dager. 5:2-dietten er et eksempel på periodisk faste.
  • Tidsbegrenset spising – et spisemønster hvor du spiser all maten i løpet av et daglig tidsvindu - typisk på seks til åtte timer – mens man faster resten av døgnet.

Lovende resultater på dyr

Disse diettene og spisemønstrene er testet på dyr, med en del lovende resultater. Særlig periodisk faste og fasteimiterende diett har vist seg å forlenge livet hos rotter. Men også de andre diettene har vist seg å gi helseeffekter.

Et interessant trekk er at mange av disse metodene ser ut til å påvirke de samme mekanismene i kroppen. En ting som ser ut til å gå igjen, er for eksempel en hemming av proteinet mTOR.

Dette kan være med på å forklare hvordan totalt forskjellige dietter – som ketogen diett og protein-fattig diett – kan gi samme virkning på aldring.

Slik kunnskap om de bakenforliggende mekanismene er også interessant fordi de kan gi hint om hvordan vi kan oppnå de samme effektene ved hjelp av medisiner, skriver Lee og co.

Men det gjenstår fortsatt mange spørsmål som vi ikke har et skikkelig svar på.

Fungerer det i et vanlig liv?

For eksempel er det ofte uklart i studiene om en eventuell positiv effekt skyldes den spesielle dietten eller bare det faktum at dietten får dyra til å spise mindre. Altså: Er det bare den gode gamle sultedietten som står bak også her?

Kanskje handler det dette om å unngå fedme og de negative effektene det har?

I tillegg gjenstår også spørsmålet: Fungerer dette for mennesker, i det vanlige livet?

Her finnes det langt færre data, spesielt langtidsstudier. Lee og co er klare på at vi foreløpig ikke har noe skikkelig svar på om dette virker for folk.

Selv ikke den gamle sultedietten har god dokumentasjon på effekt i mennesker, skriver forskerne.

Kan også ha negative virkninger

Det er slett ikke sikkert at kalorirestriksjon gir de samme helsefordelene for mennesker i et vanlig liv, som for mus i laboratoriet.

Forsøksdyra er ofte genetisk ulik ville dyr, og forholdene i laboratoriet er helt forskjellig fra livet i det fri. I laboratoriet er det for eksempel jevn temperatur, fast døgnrytme og fritt for sykdomsframkallende smitte.

Det kan jo tenkes at sultedietter har negative virkninger på immunsystemet.

Kanskje fører de til at sår gror saktere eller at immunforsvaret blir dårligere til å takle smitte. I så fall kan fordelene ved dietten i lengden oppveies av negative virkninger i det virkelige livet.

På den annen side er det kjent at et av stedene i verden der folk lever lengst, Okinawa i Japan nettopp har tradisjon for å spise spesielt lite. Men den høye levealderen kan også skyldes andre faktorer i biologien eller livsstilen.

Svært komplisert

- Det finnes ennå ikke sterk dokumentasjon for at noen av anti-aldrings-diettene som er studert i laboratoriedyr gir noen vesentlig langsiktig helsegevinst i mennesker uten fedme, skriver forskerne.

De understreker også at virkningsmekanismene bak effektene vi har sett i laboratoriet er svært kompliserte.

Vi har slett ikke oversikt over hvilke andre faktorer som spiller inn. Men allerede nå viser forskningen at ting som kjønn og gener kan ha mye å si.

I noen studier kan resultatet faktisk bli stikk motsatt for ulike grupper: Mus med noen typer gener lever lenger med visse dietter eller spisemønster, mens mus med andre gener lever kortere. Noe lignende er vist for kjønn i enkelte studier.

Forskningen på effekten av kalorirestriksjon og ulike dietter har vist lovende resultater, konkluderer Lee og co.

Men vi trenger flere gode studier av virkninger og langtidsvirkninger før vi kan gå ut med brede anbefalinger.

Med mer kunnskap vil vi kanskje en gang i framtida kunne gjøre individuelt tilpassede tiltak for å øke levealderen, skriver de.

Referanse:

M. B. Lee, C. M. Hill, A. Bitto, M. Kaeberlein, Antiaging diets: Separating fact from fiction, Science, november 2021. Sammendrag.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS