– De mest travle blant oss, altså de som realiserer flest av sine prosjekter, finner også tid til trening, forteller professor Gunnar Breivik ved Norges idrettshøgskole (NIH).

En ny rapport fra NIH viser at om aktivitetsnivået i befolkningen øker, så øker også de sosiale forskjellene. Rapporten bygger på en utredning fra 2011 til Helsedirektoratet om hvordan øke sosial utjevning og fysisk aktivitet i befolkningen.

Rapporten er basert på tall fra Norsk Monitor som gir oversikt over aktivitetsvaner i et representativt utvalg av den norske befolkningen over 15 år tilbake til 1985.

Faller du utenfor på et område, har du også større sjanse til å falle utenfor på andre. De som ikke takler arbeidslivet, for eksempel, er minst fysisk aktive, og mister derfor helsegevinstene som det gir.

– De med høyest utdanning og mest ressurser stikker fra. De mestrer det moderne samfunnets levesett bedre, sier Breivik.

De er mer aktive, både i tradisjonelle idretter og i de nye uorganiserte og kommersielle treningsformene - og de er mer involvert i frivillig arbeid.

– Gapet til de som faller for fristelsen å leve et bekvemmelig forbrukerliv – med altfor lite aktivitet – er voksende, forteller Breivik.

Livsfaseklemma herjer som aldri før

En dansk studie viser at det er vanskeligst å få til fysisk aktivitet i alderen 30–50 år. I denne alderen er det mye som skal sjongleres: Karriere, småbarn, fritidsinteresser og vedlikehold av sosialt nettverk.

Denne livsfaseklemma ble først omtalt av forskere i 1987, og den gjelder minst like mye i dag, mener NIH-professoren. Han synes det er interessant at de som får gjort mest også får plass til trening.

– De som jobber mer enn 40 timer per uke er også de som trener mest, sier Breivik.

Rapporten viser at unge, single mennesker er mer aktive enn jevnaldrende i familiesituasjon. Men etter hvert som vi blir eldre, er det de med stabile familiesituasjoner som er mest aktive.

– Dette henger sammen med at fysisk aktivitet gjerne utføres sammen med familie og venner, selv om omsorg for flere barn innskrenker muligheten for å drive egen fysisk aktivitet i en periode, forklarer NIH-professoren.

Kroppen er ikke trent for det moderne samfunnet

I løpet av en generasjon eller to har samfunnet endret seg dramatisk. Ifølge Breivik er vi ikke godt nok forberedt til å takle det nye samfunnet.

– Før måtte en husmor gå innom forskjellige butikker hver dag – og bære varene hjem. Nå kjører vi til nærmeste kjøpesenter et par ganger i uka, parkerer nær inngangen og tar heisen hvis vi må opp en etasje.

– Vi får ikke lenger fysisk aktivitet automatisk – vi må selv ta ansvar for å skaffe oss den på fritiden. Overgangen fra nødvendighetssamfunnet til frihetssamfunnet krever at vi tar ansvar for fysisk aktivitet på en helt annen måte.

Breivik mener folk må bygge inn fysisk aktivitet i sin livsstil for å holde seg aktive. Langt flere bør legge inn fysisk aktivitet på veien til jobben. Hvis du har rutiner for fysisk aktivitet blir det noe du bare gjør, uten å måtte motivere deg hver dag.

– Å skulle finne ut hvilken aktivitet man skal gjennomføre etter en krevende arbeidsdag og så gjøre den, medfører stor energilekkasje. Et alternativ til faste rutiner kan være tydelige mål som man strekker seg mot, for eksempel deltakelse i et løp eller konkurranse.

Samfunnsendringen er ifølge Breivik noe av grunnen til at vi har opplevd stor vekst i treningssenterbransjen.

– Men treningssentrene er ikke for alle. Mange foretrekker natur og frisk luft. Derfor trenger vi flere stier, veier, lysløyper og mer tilgjengelig utmark slik at vi legger til rette for fysisk aktivitet på en enkel måte.

Har verktøyene som skal til

Inaktivitet er en av våre største helsetrusler. En mer fysisk aktiv befolkning er et av våre viktigste forbyggende helsetiltak. Helseminister Jonas Gahr Støre uttalte i høst at han manglet verktøyene for å få nordmenn opp av sofaen.

– Det er feil, sier Breivik.

– Politikerne må begynne med barnehagen og skolen. Det koster penger, men det er nødvendig og det virker. Barn må få et bredt nok fysisk repertoar til å kunne få glede av mange typer aktiviteter senere i livet.

– I et vinterland som Norge er det gunstig å ha en bevegelseskapital som gjør at man har glede av å ferdes på snø og is og ikke blir sittende passiv halve året.

Breivik mener også at voksne vil bli mer fysisk aktive om nærmiljøene deres innbyr til det.

– Trivelige, utfordrende områder tiltrekker seg folk, akkurat som en spennende bergknaus er uimotståelig for barn. Offentlige kampanjer som spiller på folks dårlige samvittighet fungerer ikke.

– Men tilrettelegging virker! Se bare på hvordan Sognsvann brukes. Hit kommer T-banen hvert kvarter, vi har stor parkeringsplass, en vei rundt vannet som er fremkommelig for barnevogner og rullestoler, utfordrende stier og løyper for mer aktive mosjonister, vakre omgivelser og en kiosk.

– Det er enkelt å komme hit og hyggelig å være her. Derfor er det alltid mye folk i aktivitet rundt Sognsvann. Vi trenger flere slike steder.

Urettferdig fordeling

Eldrebølgen byr på store folkehelsemessige utfordringer. Det hjelper lite å bygge fotballbaner, som i hovedsak benyttes av unge menn i alderen 15–35 år, for å skape mer fysisk aktivitet blant eldre.

Området rundt Sognsvann tilsvarer 35 fotballbaner når det gjelder effekt på fysisk aktivitet. Utgiftene til drift er mye lavere, og tilbudet kommer en mye større del av befolkningen til gode.

– Det er et faktum at offentlige midler som benyttes til å bygge fotballbaner er til glede for en svært begrenset andel av befolkningen.

– Hvis politikerne ønsker å nå et større segment i befolkningen må anleggsbyggingen og finansieringen endres og økes betydelig. De må bygge anlegg og nærmiljøer som innbyr til fysisk aktivitet for mange flere, sier Breivik.

Referanse:

Rapporten Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet, ble levert av NIH i 2011 på oppdrag fra Helsedirektoratet. Rapporten er oppdatert, revidert og utdypet i 2012 av professor Gunnar Breivik (Norges idrettshøgskole) og Kolbjørn Rafoss (Høgskolen i Finnmark).

Artikkelen er oppdatert 19.12.2012