Jusprofessor Øyvind Ravna deltar ofte i samfunnsdebatten. - Det er forventet at vi som jobber med juridisk forskning deltar i debatten om ting vi har spesielle forutsetninger for å debattere og formidle, mener han. Hans råd er å prøve å overse «nettrollene.» (Foto: Steinar Solaas)
– Det blir feil av forskere å ikke delta i samfunnsdebatten
Dagens debattspalter: åpne kommentarfelt, udokumenterte påstander og alternative fakta. Det er en arena ikke alle forskere er like komfortable med å delta i. Hvorfor gjør noen det likevel?
De siste ukene har det – ikke for første gang – pågått en opphetet debatt i avisa Nordlys om hvorvidt norske samer kan kalles et urfolk eller ikke, med høy aktivitet både gjennom leserinnlegg og i kommentarfeltene.
Professor i rettsvitenskap ved UiT, Øyvind Ravna, engasjerte seg i debatten. Han avklarte gjennom flere grundige kronikker hva det juridiske urfolksbegrepet innebærer, og ga også svar i kommentarfeltene.
Hvordan oppleves det å delta i samfunnsdebatten som forsker i dag – og hvorfor tar han seg bryet med å gjøre det?
– Det kom etter en oppfordring fra Nordlys’ debattredaktør, som etterlyste noe mer saklig avklaring etter en rekke kronikker i avisa som ut fra varierende begrunnelse – både i innhold og kvalitet – argumenterte for at samene ikke var urfolk i Norge, svarer Ravna via e-post, da han for tiden har forskningstermin i USA.
Han føyer til:
– Men for å ta det helt fra starten, så kom oppfordringen etter en felles kronikk i samme avis, som jeg skrev sammen med professor Ivar Bjørklund – om organiseringa av utmarksforvaltninga når Troms og Finnmark slås sammen – den er høyst dagsaktuell nå – men var kanskje litt høytsvevende for en del av Nordlys-leserne da den kom på trykk rett over påske.
– Denne debatten har gått før. Hva er det som gjør at noen betviler samenes status som urfolk?
– Argumentene er mangfoldige, alt fra uriktig oversettelse av kildedokumentene slik som ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, til finurlige forklaringer om at norrøne vikinger befolket Troms og Finnmark før samene, som samtidig anføres å være innvandret fra Finland i nyere tid, forteller Ravna.
– At samene i eldre tid ble omtalt som finner, jamfør de utdaterte begrepene fjellfinn og sjøfinn, gir vann på mølla for slike argumenter. Videre blir det hevdet at historikerne tar feil når det gjelder Norges utstrekning i middelalderen. Det blir også hevdet at for å være urfolk, må man også være stammefolk, jamfør ILO 169s to definisjoner, noe som blir brukt av de som argumenterer for at at samene ikke er urfolk, forteller jusprofessoren.
Urfolk – et rettslig begrep
– Så må vi huske på at urfolk er et rettslig definert begrep etablert som et instrument for å ivareta kultur, språk og naturressurser til minoritetsfolk med en lang og fast tilknytning til sine tradisjonelle landområder, framfor et lingvistisk eller historisk begrep begrunnet i hvem som kom først.
– Tilstedeværelse før dagens statsdannelse eller statsgrenser ble fastlagt, er tilstrekkelig med tanke på tilknytning, samtidig som andre vilkår også må oppfylles, noe som jeg omtaler i Nordlys-kronikken.
At andre folkegrupper har vært i området før statsdannelsen, fratar ikke urfolkets dets status som urfolk, sier Ravna.
Et utsnitt fra kommentarfeltene i kjølvannet av en av Øyvind Ravnas kronikker i Nordlys. (Foto: UiT)
Professoren får mange personlige og ikke så hyggelige kommentarer i kommentarfeltene, for eksempel:
«Øyvind Ravna Siden du har sånn omsorg for elitesamenes grusomme tilværelse her i landet, kan du da ikke i samme farta også legge et godt ord inn for alle de andre som har det verre som elitesamene(….) Jeg ber deg på mine knær, gjør noe, du som er så god til å argumentere for hvor grusomt elitesamene har det. Eller gi en liten sjerv til saken som sitter godt økonomisk i det. Eller du som er urfolk, og lett kan stikke hånda ned i vår felleskasse og hente penger?»
Ravna sier at han og andre samfunnsdebattanter må vite at slike kommentarer kan komme.
– Den digitale hverdagen med åpne kommentarfelter tilknyttet kronikker og leserinnlegg i dagspressen gjør at dette er blitt en del av det en samfunnsdebattant må være forberedt på å møte. Og det som blir referert til her, er jo ikke det minst hyggelige, selv om Nordlys og andre aviser overvåker kommentarspaltene – og stenger dem i de mørkeste nattetimene. I tillegg ramler det jo også inn en del mindre hyggelige ting på e-post, blant annet om mitt eget slektsmessige opphav, forteller Ravna.
– Blir feil å ikke delta
– Underveis i debatten fikk jeg for øvrig et råd fra en god kollega: Han viste til avdøde politimester Willy Haugli, som angivelig har uttalt at «Man skal være kritisk med hensyn til hvem man lar seg fornærme av». Det er noe man gjerne kan ta med seg i debattene.
– Noen vil hevde at det er bedre å ikke gi oppmerksomhet til folk som heller bruker «alternative fakta» enn offisiell forskning. Hva gjør at du tar deg bryet med å gi saklige, lange svar i leserinnlegg og kronikker?
– Etter mitt syn blir det feil å ikke delta i debatten; argumentet du viser til kan kanskje et stykke på vei brukes ved akademiske debatter, men ikke her. I disse debattene er det andre regler som gjelder. Og ved ikke å ta imot utfordringen – det vil si, benytte anledningen til å svare og samtidig formidle kunnskap – oppfatter «mannen i gata» det som at man ikke har noe argument. Det er tidkrevende å delta i slike argumentasjoner – motdebattantene har på sin måte satt seg godt inn i tingene, men gjerne fra deres vinkel og arresterer deg hvis man tar for enkelt på faktum.
– Grunnen til at jeg tar meg bryet, utover formidlingsplikten vi som forskere har, er at jeg ser det nytter. Det biter kanskje ikke på den harde kjerne av motdebattanter – men åpenbart på Nordlys’ lesere. Det er noe man kan registrere ut ifra kommentarer og likes på kronikkene – noe som er dagens barometer for å registrere om ting synker inn hos leserne.
– Og at innsatsen omtales og støttes på lederplass i Nordlys, bidrar jo også til at man sitter igjen med at dette ikke har vært dårlig anvendt tid.
Forskere må overse nettrollene
– Hvordan tror du kommentarfeltene påvirker forskere som formidler – spesielt kanskje unge, uerfarne forskere?
– Kommentarfeltene kan kanskje virke skremmende for noen og gjør at det blir en høyere terskel for å delta. Mitt råd er at man må prøve å overse nettrollene; det er viktig at vi som forskere formidler den kunnskap vi har – så saklig som vi er i stand til. Og selv om det ikke biter på de mest hardbarkede motstanderne, bidrar det til folkeopplysning. Og en ting til: Tilbakemeldingene er langt fra bare negative. Det er jevnt over mye positiv tilbakemelding fra folk det teller å få slik tilbakemelding fra.
– Når det gjelder ting vi som jurister har spesielle forutsetninger for å debattere og formidle, slik som urfolksbegrepet, som først og fremst er et rettslig definert begrep etablert for å ivareta kulturen til bestemte minoritetsfolk, er det etter mitt syn forventet at vi deltar.
– Vi sitter tross alt i en privilegert posisjon som kan bruke dagene på å studere og forske på ting som interesserer oss, og slik formidling en fin måte å levere noe tilbake til samfunnet. Dessuten er vi i stand til å bruke de redskapene lovgiver, utøvende myndigheter og domstolene har gitt oss – og som er gode redskaper i slike debatter, avslutter Ravna.
– Mange forskere er redde
Nina Kristiansen, redaktør i nettavisen forskning.no, mener mange norske forskere er altfor redde for å delta i samfunnsdebatten. Slik formidling må avdramatiseres, mener hun, og oppfordrer ledelsen til å gi positive tilbakemeldinger i etterkant. (Foto: Erik Norrud)
Langt fra alle forskere bidrar i samfunnsdebatten. Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no mener det er viktig å sette søkelys på forskere som velger å delta:
Annonse
– Fordi det er så mange forskere som er så redde for det, sier Kristiansen.
Hun synes ikke forskerne har grunn til å være så redde.
– Jeg tror de påvirkes altfor mye av kommentarfeltene, og det synes jeg er synd. De er redde for å bli misoppfattet eller at folk skal være uenige, eller at det blir for politisk. Jeg vet ikke hvorfor forskere er så redde for motstand fra folk flest, for de er jo supertøffe med hverandre! I akademia kan de diskutere så det ryker, men med vanlige folk er de redde, og det skjønner ikke jeg, sier Kristiansen.
Misforhold
– De er også veldig redde for at de ikke skal oppfattes som faglige nok, at «forsker-imaget» skal bli svekka. Det skjønner jeg heller ikke. De er jo Norges smarteste, med doktorgrader og alt mulig – så hvorfor skulle noen oppfatte dem som lite flinke? spør redaktøren og konkluderer:
– Det er et misforhold mellom hvor redde de er for å bli oppfatta som ufaglige, med hvor faglige de faktisk er!
Det blir helt stille
– Hva bør gjøres for at flere forskere skal bidra i samfunnsdebatten og ikke bare publisere for smale forskertidsskrift?
– Ledelsen ved universitetene har en helt konkret oppgave: Forskere sier ofte etter de har vært i media, at de «hører ikke noe» på jobben: De blir ikke kritisert for det de har sagt og får heller ikke høre noe positivt. Det er bare helt stille!
Kristiansen mener ledelsen – og også kollegene – bør gi positiv oppmerksomhet til de forskerne som har deltatt i mediene.
– Selv om man ikke har vært enig, eller at det ikke var perfekt; send et par ord på mail eller gi dem et klapp på skuldra, oppfordrer redaktøren.
All forskning er interessant
Kristiansen mener intervjuer som dette er viktige. At de forskerne som har erfaring med slik formidling, deler av sine erfaringer:
Annonse
– Å delta i mediene må avdramatiseres!
Redaktøren etterlyser også at forskere generelt blir flinkere til å dele av kunnskapen sin. Også de som tror at deres forskning ikke er interessant for folk flest.
– For en stund siden snakket jeg med en forsker som sa at hennes forskning ikke egnet seg for formidling i det offentlige, for hun forsket på spytt. Da sa jeg «Hva? Spytt er jo kjempeinteressant! Det har vi jo alle midt i ansiktet.» Jeg tror mange forskere synes det er lettere å bare holde seg unna allmenn formidling.
– Hva med et meritteringssystem for formidling for forskere – som gir poeng for å delta i medier og debatter?
– Nei, det har vært diskutert før i to nasjonale utvalg som begge ga opp å finne en god løsning. Det tror jeg i så fall man må vente på til man blir blå. Jeg har mye mer tro på at det er aksept blant kollegene og ledelsen som hjelper.
Lovpålagt å formidle
– Øyvind Ravna mener det er forventet at forskere deler av sin kunnskap – er det et ansvar for få kjenner på?
– Ja, helt klart – forskere er jo faktisk lovpålagt å formidle kunnskapen sin; det er jo folk flest som betaler lønna deres! Det er viktig for samfunnet – verden trenger dokumentert forskning mer enn noensinne, avslutter Kristiansen.
