I en kronikk i Aftenposten forteller forsker Christoffer Bratt at han ikke har ønsket å delta i innvandringsdebatten, og holder sosiologen og skribenten Kjetil Rolness ansvarlig for sin taushet. Bratt mener at Rolness, som nylig er blitt hedret av Riksmålsforbundet for sin «akademiske etterrettelighet», mangler nettopp - «akademisk etterrettelighet». Hvorfor forsøker Bratt å ta fra Rolness den æren det er å få en slik flott pris, med denne «vitenskapsbaserte» begrunnelsen?

• Les også: Holder seg borte fra media med god grunn

Gir forskere motstand

Kjetil Rolness er sosiolog og praktiserer som skribent i avisene. Han har vært berømmet for sin innsikt i teoretikeren Pierre Bourdieu’s makt og kulturanalyser. Den siste tiden er det nok enkelte som mener at Rolness har gått over en grense ved å rokke ved enkeltforskeres faglige kompetanse og faglige makt blant annet ved å kritisere Marianne Sætres voldtektsrapport.

Det at personer som ikke er forskere, kritiserer faglig kompetanse, kilder og metoder, uten å være medlem av forskerklubben, gir forskere som Bratt og meg selv en ny form for motstand utenfra.

Rolness har altså frekt og uten doktorgrad kastet seg analytisk inn i forskernes domene og har endt opp med motsatt konklusjon enn det forfatteren av voldtekts-rapporten har.

Han finner at innvandrere er overrepresentert i voldtektsstatistikken.

Det er kanskje denne inntreden i feltet, og denne konklusjon, som Bratt ønsker å kjempe mot. Men han sier det ikke i sin første kronikk. At dette kan være bakgrunnen kommer først et par dager senere i en ny kronikk i Aftenposten, der han berømmer Marianne Sætres behandling av tallene, og angriper skribenten Rolness ved å frata ham forskernes hedersord: «akademisk etterrettelighet». Han gir det heller til Marianne Sætre. Bratt poengterer at Rolness ikke har bakgrunn som forsker og derfor ikke forstår dybden i Sætres analyser.

• Les også: Forskes mye mer på innvandrere enn på samer

Bør begrunne hva som er feil i Rollnes’ kritikk

Forskere må akseptere at deres arbeid også kritiseres av andre yrkesgrupper, spesielt journalister og skribenter som også driver med en slags forskning og kunnskapsinnhenting. På grunn av høy utdannelse i befolkningen har mange gode forutsetninger for å lese, forstå og kritisere forskning. Og de må behandles seriøst, alvorlig og med respekt av forskere.

Bratt er en metodiker og statistiker og kunne ha skrevet innsiktsfullt om hvorfor han mener at Rolness eventuelt tar feil i sin kritikk av Sætres metodiske tilnærming. Bratt burde begrunne hvorfor han mener at Sætres analyser er gode og har dybde. I stedet er han overfladisk, eksemplifiserer og begrunner ikke, men prøver å skandalisere Rolness som person.

I den siste kronikken antyder han at Rolness kan ha en «grunnleggende fordomsfull personlighet», fordi han skriver kritisk om «de andre». Rolness negative voldtektsfunn blir psykologisert av Bratt og forklares, ikke med utgangspunkt i tallene, men med hentydning til at Rolness kan tilhøre en personlighetstype. Dette er en måte å argumentere på som ikke er helt saklig, og filosofen Arne Næss ville nok ha vridd seg i graven.

Jeg vil hevde at dette som ser ut som en personstrid, egentlig handler om et skifte av perspektiv i innvandringsdebatten, og er samtidig en kamp om makt og dominans mellom yrkesgrupper.

• Les også: Ikke fri og åpen debatt hos Klimarealistene

Kampen om perspektiver på innvandring

Debatten i innvandringsfeltet har vært polarisert, altså at det har bestått av to sterke sider. Men den dominerende siden har til nå vært nedenfraperspektivet. Dette betyr at innvandrerne blir forstått på bakgrunn av deres premisser. De har vært betraktet som ofre, som har flyktet fra undertrykkelse og at de har blitt undertrykket der de kommer til.

Innenfor dette perspektiv ligger det en menneskelig appell om empati og lojalitet med innvandrerne. En ugunstig tilpasning, som for eksempel lav yrkesdeltagelse, dårlige boforhold, manglende integrering, har gjerne vært forklart med å legge skylden på storsamfunnets, altså majoritetens, negative holdninger, rasisme og diskriminering. Dermed har forklaringer fra et ovenfra makro perspektiv på migrasjon og tilpasning gjerne blitt uglesett, fordi man har ønsket seg et sterkt fokus på den enkelte innvandrers lidelser fra sin plass nedenfra.

Hvis for eksempel en forsker eller journalist rapporterte om negative funn som skyldes forhold i innvandringsbefolkningen, kunne det føre til stigmatisering. Det førte til at folk ble mer forsiktige med å legge frem resultater som ga slike negative funn.

• Les også: Fri nettdebatt – ikke for pyser

Fra et ovenfraperspektiv

Det konkurrerende paradigmet som har oppstått senere, er et ovenfraperspektiv. Forskere, politikere og journalister analyserer og stiller spørsmål om systemets muligheter for å ta inn mange innvandrere, hvor sjenerøst systemet skal være, hvor mye penger som skal bevilges, hvor bærekraftig systemet er. De er også opptatt av å vise frem negative og positive sider av innvandringen, og forsøker ikke å unngå stigmatisering.

Denne posisjonen kan virke mer kynisk enn den andre fordi den er mer abstrakt, og personers lidelser kan forsvinne mellom tallene. Det er helt nødvendig å gjøre disse analysene på vegne av et samfunn som Norge slik at politikerne kan styre landet.

Det er flere journalister og skribenter som har etterlyst analyser av samfunnskonsekvenser, og stilt spørsmål om hva befolkningsøkningen vil ha av konsekvenser for kriminalitetsutvikling og integrering. De som har villet ha en makroanalyse av kostnader ved innvandringen har i flere tilfeller vært oppfattet som umoralske og fordomsfulle.

• Les også: Hvor mange muslimer er det i Norge?

Rollnes representerer et skifte

Det som nå skjer er at maktfordelingen mellom de to perspektivene er på vei til å skifte. Og da må vi følge med på ordskiftet. Nå er det ikke lenger bare risikabelt for de med ovenfraperspektiv, som til nå har mottatt beskyldninger om å ha rasistiske holdninger, men også for de med nedenfraperspektivet.

Ingen vet helt hvor kritikken kan komme fra og ingen er helt trygge for kritikk. Og dette skaper frykt hos mange forskere for å delta i mediadebatten.  

Når et paradigme faller, vil det oppstå strid mellom posisjonene og mange usaklige argumenter og personangrep vil følge.

Det er kanskje dette vi ser i diskusjonen mellom Bratt og Rolness.

Bratt med sin tynne, første kronikk appellerer til empati og innlevelse i innvandrernes situasjon, og advarer mot kritikk av «de andre» (nedenfraperspektivet) og han diskrediterer Kjetil Rolness som person og hevder at han er fordomsfull uten å begrunne hvorfor. Det er en ufin måte å diskutere på, men han vinner kanskje støtte av enkelte som mener han er modig som tar opp kampen mot denne «ikke-forskeren».

Det er flott at Bratt endelig fikk mot til å gå inn i innvandringsdebatten, og er opptatt av psykisk helse blant fleretnisk ungdom. Men hans bidrag ville vært mer troverdig og meget mer velkommen om han hadde skrevet om nettopp dette, istedenfor å kaste seg inn i en arrogant personhets mot Kjetil Rolness fordi han ikke er forsker og ikke har den rette holdning – altså den rette fordom, og derfor ikke er forankret innenfor det rette perspektivet.