I år markerer vi at det er 500 år siden Martin Luther åpent kritiserte den katolske kirken. Det ble starten på noe som til sist splittet kirken i flere retninger. Men det skyldtes slett ikke bare uenighet om religionsspørsmål.

– Politiske forhold var utløsende faktorer til kirkesplittelsen, sier Ola Tjørhom, professor ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.

– Forskjeller i lære og teologi spilte selvsagt også en avgjørende rolle, men det kom på en måte i etterkant, sier professor Tjørhom. 

Det var altså ikke en religiøs splittelse det var snakk om. I hvert fall ikke bare.

Forsøkte å få til enighet

De evangeliske eller lutherske reformatorene så helst på seg selv som en fornyelsesbevegelse og et religionsparti innenfor den katolske kirken. Bevegelsen startet i år 1517.

Men paven var naturlig nok ikke spesielt begeistret for motstanderne i Tyskland og hadde på den tiden en betydelig hær. På luthersk hold fant de støtte og beskyttelse hos de tyske småfyrstene, fremfor alt i Nord-Tyskland.

Martin Luther var vel ikke utelukkende en mann som søkte kompromisser: Allerede i 1520 truet paven med å bannlyse ham.

Luther brente likeså greit pavens trusselbrev sammen med en del andre katolske skrifter i all offentlighet. Han ble bannlyst rett etterpå og levde i lengre perioder i dekning og på flukt.

De evangeliske tilhengerne forsøkte uansett å komme paven i møte gjennom mange år. Sommeren 1530 gikk det likevel galt, selv om tonen var svært så forsonende til å begynne med.

• Les også: Bibelsk misforståing har skapt jødeforfølging

Augsburg-bekjennelsen

Kirken må «bli ført tilbake til den ene enkle sannhet og den kristne enighet, så vi heretter kan dyrke og bevare den ene rene og sanne religion, og for at vi, likesom vi lever og strider under den samme Kristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i én kristen kirke».

Det heter det i Augsburg-bekjennelsen, eller Confessio Augustana, som senere er blitt lutherdommens viktigste bekjennelsesskrift. Men den gangen var det like mye et høyst nødvendig forsvarsskrift og et forsøk på å dokumentere enhet med den katolske tradisjonen.

Bekjennelsen ble lagt frem under riksdagen i Augsburg i 1530. Den mektige tysk-romerske keiseren Karl 5. ville få slutt på kjeklingen mellom de evangeliske reformatorene og katolikkene, og hadde invitert partene til å legge frem sitt syn.

– Confessio Augustana var et svært åpent enhetsfremstøt overfor Den katolske kirke. Men det hadde også flere, etter mitt syn taktisk begrunnede, fordømmelsesutsagn overfor de såkalte gjendøperne og reformasjonens radikale fløyer, sier Tjørhom. 

Reformasjonen var nemlig allerede delt i mange ulike retninger. For å få til en enighet med paven i Roma var mer moderate lutheranere villige til å gå ganske langt i kritikken av de mest ytterliggående gruppene.

Augsburg-bekjennelsen ble skrevet av Luthers samarbeidspartner Philipp Melanchthon. Luther satt da i trygghet på Coburg-borgen i Bayern, i dag rundt tre timers biltur eller en SMS unna, men på den tiden atskillig mer upraktisk å kommunisere med for folk som satt i Augsburg.

Avviste de evangeliskes lære

Det gikk uansett ikke helt som Melanchthon og hans menn ønsket seg det. Enhetsfremstøtet mislyktes.

Pavens utsendinger ble ledet av Johannes Eck. De formulerte et pavelig motsvar til Augustana kalt Confutatio. Deler av teksten hadde en forholdsvis moderat form, men var likevel i stor grad en avvisning av de evangeliskes lære.

Keiser Karl 5 sluttet seg til det pavelige motskriftet og krevde at de evangeliske gruppene skulle gjøre det samme. Deretter ville han ha slutt på all denne snakkingen. Delvis fordi partene ikke hadde funnet noen felles løsninger på det Den augsburgske bekjennelse betegner som kirkelige «misbruk» og som ifølge de evangeliske teologene var uenighetens hovedårsak.

– Hvis de hadde nådd frem til slike løsninger, er det ikke utenkelig at reformasjonen og kirkesplittelsen ville ha fått et ganske annet forløp, mener Tjørhom.

• Les også: Hva er bevisene for at Jesus har levd?

Krig mot Det osmanske imperiet

Men keiseren hadde høyst verdslige hensyn å ta også. Det osmanske imperiet, med kjerneområde i dagens Tyrkia, gjorde stadige fremstøt mot Europa. Paven hadde altså på den tiden ikke bare åndelig makt, men også verdslig styrings- og militærmakt som suveren monark i Kirkestaten.

– Keiseren ønsket å samle riket i krigen mot osmanene og betraktet enhet på religionsfeltet som ideologisk basis for den politisk-militære enheten, sier Tjørhom.

Keisere foretrakk den politiske alliansen med paven og hans hær fremfor hensynet til de evangeliske. Verdslig makt var antakelig viktigere enn åndelig. Osmanene måtte stoppes. Enhet måtte til, mente keiseren. Slik gikk det ikke.

Kanskje forutså ikke keiseren protestantenes reaksjon. De ga nemlig ikke etter. Frontene ble isteden steilere enn før.

– Spenningen mellom religionspartiene eskalerte fordi partene hadde forskjellige alliansepartnere med motstridende interesser, sier Tjørhom.

Keiseren og paven var begge sentrale myndigheter med felles mål til tross for intens rivalisering. De evangeliske menighetene søkte støtte hos vennligsinnede innslag blant de tyske småfyrstene, som hadde sterke regionale preferanser og interesser. Disse småfyrstene hadde stor innflytelse.

– På den tiden eksisterte det ikke et sentralisert tysk-romersk keiserrike. Keiseren hadde visse riksinstitusjoner, men den sterkeste statsutbyggingen skjedde på det regionale nivået under keiseren, påpeker professor Erik Opsahl ved Institutt for historiske studier ved NTNU.

De evangeliske stendenes forsvarsforbund

For å skape en motvekt til keiseren og paven opprettet de tyske småfyrstene og de evangeliske menighetene i 1531 Det schmalkaldiske forbund. Dette var en militær allianse der en av forutsetningene var at medlemmene sluttet seg til den evangeliske retningens lære.

Til å begynne med var keiser Karl 5. ikke spesielt ivrig etter å komme i konflikt med dette forbundet. Han var i lange perioder under sine 37 år på tronen enten i krig eller forberedte seg på krig, og på denne tiden var han mest opptatt med osmanene og franskmennene.

Luthers tilhengere ble flere i Tyskland, småfyrstene her ble sterkere og inngikk allianser med ulike parter ettersom det passet dem best. Men siden dette også var en strid om makt, kom det til åpen kamp straks keiseren fikk en mulighet.

I 1544 ble det fred med franskmennene og i 1545 med osmanene. Keiseren kunne bruke mer energi på de religiøse utbryterne i Tyskland. Den schmalkaldiske krigen ble utkjempet i 1546 og 1547.

De tyske småfyrstene hadde en betydelig hær, men angivelig ubrukelige militærledere. Keiseren slo småfyrstene grundig ved slaget ved Mühlberg i 1547.

Men selv ikke dette store militære tilbakeslaget var nok til å stanse kamphandlingene.

I 1552 ble keiseren drevet på flukt av de tyske småfyrstenes tropper. Broren Ferdinand måtte forhandle med motstanderne og inngå store innrømmelser. Det ble først en mer varig fred i 1555, og her ligger endelig et hovedsvar på hvorfor det til sist endte med kirkelig splittelse.

• Les også: Når begynte vi med årstall i Norge?

Religionsfreden

– Religionsfreden i Augsburg i 1555 spiller en nøkkelrolle i prosessen frem mot kirkesplittelse, sier professor Tjørhom.

Det året møttes Det schmalkaldiske forbund og keiseren igjen, nå for å få til en langvarig fred. De tyske småfyrstene hadde kjempet seg til et godt utgangspunkt, og freden som fulgte varte stort sett helt til Trettiårskrigens utbrudd i 1618. Men ikke uten kostnader.

– Freden innebar det fundamentale prinsippet om at fyrsten bestemmer folkets religion, sier Tjørhom.

Når lederen i et område bestemmer hva du skal tro på, betyr det følgende: Evangeliske kristne i et katolsk område hadde bare to valg – konvertere eller emigrere. Det samme gjaldt motsatt.

– Augsburgfreden utelukket altså at forskjellige kirker – katolsk, luthersk og siden reformert – kunne eksistere side om side innenfor samme region eller nasjon. Den regionale delingen bidro på avgjørende vis til en formalisert, organisatorisk kirkesplittelse, påpeker Tjørhom.

Større trosforskjeller

Samtidig foregikk en religiøs konfesjonalisering, det vil si en oppdeling av kristendommen i partier som bekjente seg til ulike tolkninger av den. Det ble mer tydelig at «dette tror vi på, dette tror de andre på, og de andre tar feil».

– På katolsk hold var dette særlig knyttet til konsilet i Trient fra 1545 til 1563 – som primært handlet om å sette en stopper for den fremvoksende protestantismen, forklarer Tjørhom.

Han sier den tidligmoderne katolisismen ikke entydig var reaksjonær. Den inneholdt også flere fornyelsesimpulser og – ansatser. Men dette ble etter hvert parkert til fordel for en sterkt sentralstyrt katolisisme under pavenes kontroll.

Den lutherske ortodoksien hadde sin glansperiode mellom 1550 og 1650 og var også et uttrykk for massiv konfesjonalisering. På begge hold ble motpartens lære demonisert, mens det som kunne skape grunnlag for at de kunne samle seg, ble neglisjert.

Luther selv døde allerede i 1546. Han var blitt stadig bitrere i sitt forhold til paven og skrev mot slutten av livet det heller gretne skriftet «Mot pavedømmet innstiftet av djevelen», som er formulert akkurat slik det høres ut som.

• Les også: – Kyrkja må ta eit oppgjer med Luthers jødehat

Millioner mistet livet

Skillet mellom religion og politikk er sjelden tydelig, og religionskriger handler som regel ikke bare om religion.

Men splid mellom protestanter og katolikker var i hvert fall del av årsaken til den tyske bondekrigen, den schmalkaldiske krig, 80-årskrigen i Nederlandene, flere kriger på de britiske øyene, franske religionskriger og Trettiårskrigen.

Nå er det umulig å se hvor mange dødsfall uenighetene ledet til, men disse tidlige krigene alene førte selv etter de laveste estimatene til over fem millioner dødsfall som følge av kamphandlinger, massakrer, folkemord, sykdom og sult.

Inn i moderne tid

Etter Trettiårskrigen, der katolikker og protestanter altså allierte seg litt på kryss og tvers, kom det til fred i Westfalen.

– Freden i Westfalen i 1648 videreførte i stor grad avtalen fra Augsburg i 1555, sier Tjørhom.

Religionsfriheten ble nå utvidet til å omfatte de reformerte, med tilhengere av Huldrych Zwingli og Jean Calvins lære. Men kirkepolitikken som ga tilhengerne av hver enkelt religiøs retning sine helt bestemte leveområder, ble i hovedsak videreført.

Nå for tida er det heldigvis stort sett fredeligere forhold mellom katolikker og protestanter enn den gang. Men selv 500 år etterpå er det få, om noen, tegn til at de to skal forenes i en felles lære.

• Les også: Vi krangler fortsatt om det samme som på 1600-tallet