Du trodde kanskje at Dronning Maud Land var norsk. På navnet høres det i hvert fall slik ut. Sannheten er at Norge har gjort krav på landet siden 1939, men dette har aldri blitt godkjent av resten av verden.

Det samme gjelder andre lands krav. Dronning Maud Land utgjør en sjettedel av Antarktis, og New Zealand, Australia, Frankrike, Storbritannia, Chile og Argentina har tatt andre deler av kontinentet i sin besittelse.

Alle de tre sistnevnte krever suverenitet over Antarktishalvøya, og alle landene – fra 2015 også Norge – mener at de har rett på Sydpolen.

En gruppe filosofer fra universiteter i flere land griper nå fatt i saken. De mener at det er på høy tid å se på kravene fra et moralsk ståsted.

– Det globale presset på naturressurser i Antarktis vil bare øke de neste tiårene. Nå har vi sjansen til å påvirke etikken i framtidige beslutninger, sier førsteamanuensis Alejandra Mancilla, leder for det nystartede prosjektet «Politisk filosofi ser til Antarktis» ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk.

Tror de eier en bit av Antarktis

Selv er hun oppvokst i byen Punta Arenas i Chile. Her mellomlander de fleste som flyr til Antarktis. I denne byen ligger også forskningsinstituttet Chilean Antarctic Institute (INACH), der Mancilla var besøkende forsker i to år.

I Punta Arenas erfarte Mancilla hvor viktig Antarktis er for flere land.

– De fleste chilenere vil si at de eier en del av Antarktis, men så enkelt er det jo ikke. Da jeg innså hvor komplisert dette er, tenkte jeg at her er det ting som kan forskes på, sier hun.

Les også: Anonyme breer og fjell i Antarktis får endelig navn

Et spørsmål om moral

Forskere innen flere fagfelt har studert spørsmålet om eierskap til Antarktis. De har blant annet kartlagt hvilke mål de ulike aktørene har. De har også undersøkt hvilke spenninger og utfordringer dette bringer inn i Antarktistraktaten, som legger de juridiske rammene for aktiviteten i området.

For første gang legger filosofer nå kontinentet under lupen.

– Politikk handler ikke bare om makt og retorikk, det handler også om å følge noen grunnleggende moralske prinsipper. Det har man en tendens til å glemme i internasjonal politikk, sier Mancilla.

Forskerne skal forsøke å finne svar på flere moralske spørsmål. I den ene delen av prosjektet spør de hva som er en rettferdig fordeling av kontinentets naturressurser. De spør også om det finnes noen nasjon eller gruppe av nasjoner, som har bedre grunner for sitt territorielle krav enn andre.

Og hvilken plikt har de som krever territorium til å ta vare på miljøet på det sårbare kontinentet?

Er Antarktistraktaten en rikmannsklubb?

I en annen del av prosjektet ser forskerne nærmere på Antarktistraktaten, en helt unik internasjonal avtale som trådte i kraft i 1961. Traktaten legger rammene for forvaltningen av kontinentet, og et stort spørsmål er om traktaten er politisk legitim.

– I dag er 53 stater del av Antarktistraktaten, og 29 av disse har stemmerett. Alle disse 29 driver forskning på kontinentet. De møtes hvert år, så setter de seg ned og gjør beslutninger. De resterende 24 statene kan prøve å påvirke, det samme gjelder observatører og eksperter, forklarer Mancilla.

Men er det egentlig et rettferdig system at bare de landene som driver forskning, kan få være med å bestemme, undrer filosofene.

– Kravet til forskningsaktivitet betyr blant annet at fattige land aldri vil få muligheten til å være med å bestemme over Antarktis. Av afrikanske land er det kun Sør-Afrika som er representert. Er dette et rettferdig system eller blir Antarktistraktaten en rikmannsklubb? Hvordan kan man gjøre det mer rettferdig? spør Mancilla.

• Les også:  6000 fossiler avslører dramatisk utryddelse i Antarktis

Suverenitetsspørsmålet til side

Samtidig er traktaten et godt eksempel på at stater faktisk har klart å enes om noen retningslinjer, uten at suverenitetsspørsmålet har fått et endelig svar.

– Historisk kunne dette vært mye verre! Statene har klart å sette seg ned sammen og lage noen regler. I artikkel IV har de blitt enige om å legge suverenitetsspørsmålet til side og heller se hva de kan oppnå sammen uten å være besatt av hvem som eier hva, sier Mancilla.

Partene i traktaten har klart å enes om viktige beslutninger for å verne natur og miljø. I 1991 ble de enige om at ingen skulle utvinne mineraler på kontinentet, en beslutning som bare kan endres ved enstemmighet fram til 2048, og som sannsynligvis også vil vedvare etterpå. I oktober 2016 ble det dessuten vedtatt at Rosshavet, vest for Antarktis, skulle bli verdens største marine verneområde. Ingen får lov til å drive kommersielt fiske der de neste 35 årene.

Det er fremdeles mange uavklarte spørsmål. Antarktis står foran store utfordringer blant annet som følge av klimaendringer og vekst i turisme, og kravet til konsensus i Antarktistraktaten gjør at det tar tid å komme fram til beslutninger.

– Systemet er langt fra perfekt. Likevel kan det hende at Antarktistraktaten er et eksempel til etterfølgelse for andre områder der ingen stater har råderett, for eksempel internasjonalt farvann, sier Alejandra Mancilla.

• Les også: Skal feire jul blant pingvinene