Winston Churchill er kjent som britenes leder under andre verdenskrig og som en av de mest innflytelsesrike politikerne på 1900-tallet.
Men den britiske statsministeren hadde også andre evner. I et essay som først nylig har dukket opp, viser Churchill inngående kjennskap til astronomi og astrobiologi – og en fremsynt tro på at vi ikke er alene i universet.
– Kunnskapen hans var overraskende god for en person som ikke er profesjonell forsker. Men det som er enda mer imponerende, var resonnementene hans, forteller den israelske astrofysikeren Mario Livio.
I en kommentar i det vitenskapelige tidsskriftet Nature har Livio analysert Churchills elleve sider lange og maskinskrevne essay om mulighetene for liv på andre planeter.
Er vi alene i universet?
Churchill skrev et førsteutkast til essayet i 1939, mens Europa sto på randen av en ny verdenskrig. Essayet var antagelig tiltenkt den britiske søndagsavisen «News of The World», men det ble aldri publisert, forteller Livio.
Flere tiår senere – på slutten av 1950-tallet – reviderte Churchill essayet.
Han endret for eksempel tittelen fra «Er vi alene i verdensrommet?» til «Er vi alene i universet?», noe som avspeiler endringer i den vitenskapelige forståelsen og terminologien, mener Livio.
Churchill
Winston Leonard Spencer Churchill (1874–1965) var en britisk statsmann og forfatter.
Han var statsminister i Storbritannia i 1940–45 og igjen 1951–55.
Churchill ble som leder av samlingsregjeringen under andre verdenskrig, hvor han vendte truende nederlag til seier, symbol på den britiske utholdenheten i krigen mot det nazistiske Tyskland.
Før det hadde hans politiske karriere vært ytterst omskiftelig.
Churchill etterlot seg et omfattende historisk og selvbiografisk forfatterskap.
Referanse: Gyldendals Den store Danske
Churchill ikke imponert av jordboerne
– Churchills resonnement avspeiler mange moderne argumenter i astrobiologi. Han bygger på det «kopernikanske prinsippet», skriver Livio.
Det er ideen om at universet er så stort at det virker usannsynlig at jorden er det eneste stedet hvor livet har oppstått.
Churchill formulerer det slik:
– Jeg er ikke så imponert av vår sivilisasjons suksess at jeg vil tro at vi er den eneste flekken i dette enorme universet som inneholder levende, tenkende vesener.»
En mann med mange evner
Det var allerede kjent at Churchill hadde evner og interesser på mange andre felt enn politikk. Han er blant annet kjent som en talentfull taler, en klarsynt historiker, billedkunstner og forfatter – noe som ga ham nobelprisen i litteratur i 1953.
Interessen for forskning og naturvitenskap var også tydelig gjennom hele Churchills liv. Som 22-åring leste han Darwins banebrytende – men i kirkens øyne kjetterske – vitenskapelige verk Artenes opprinnelse, og på 1920-tallet og 1930-tallet skrev Churchill flere populærvitenskapelige avisartikler om evolusjon, celler og fusjonsenergi.
0 Han var den første statsministeren som ansatte en forskningsrådgiver (…) Churchill sørget for finansiering av laboratorier, teleskoper og teknologisk utvikling. Dette førte til etterkrigstiden oppdagelser og innovasjoner innen alt fra molekylær genetikk til røntgenkrystallografi, skriver Livio.
Forbilde for dagens politikere
Til tross for at Churchill ikke hadde noen vitenskapelig utdanning – han var utdannet ved Royal Military Academy Sandhurst – ble han æresdoktor på en rekke universiteter.
– I dag skyr politikere vitenskapen, og det er fint å minnes en leder som engasjerte seg på feltet, påpeker Livio.
Den danske astrobiologen Kai Finster er enig i at dagens politikere kan lære av Churchills store engasjement.
– Churchill var en person som mente at vitenskapen skulle stå i sentrum for samfunnets utvikling, og han engasjerte seg aktivt i forskningen. I dag vet politikerne lite om hva som foregår rundt på universitetene, sier Finster, som er professor ved Institut for Bioscience ved Aarhus Universitet i Danmark.
Slik ble Churchill-essayet oppdaget
Churchill og vitenskapen
Winston Churchill engasjerte seg gjennom hele livet i vitenskap og forskning.
Han var den første statsministeren som insisterte på å ha en forskningsrådgiver. Fysikeren Frederick Lindemann hadde denne stillingen i begynnelsen av 1940-årene.
Under Churchills lederskap fikk forskere finansiering og gjennomslag i regjeringen.
Churchill ble utnevnt til æresdoktor på en rekke universiteter, inkludert Københavns Universitet i 1950, da han også mottok den danske Elefantordenen.
Referanser: Nature, Daily Telegraph
Den israelske astrofysikeren Mario Livio fikk kjennskap til Churchills essay da han i fjor besøkte USAs National Churchill Museum i byen Fulton i Missouri.
Det var museets nye direktør, Timothy Riley, som viste ham essayet. Den nye museumsdirektøren hadde gjennomgått museets arkiver og oppdaget Churchills essay, som hittil aldri hadde blitt gransket eller offentliggjort.
– Prøv å forestille deg hvor spennende det var å være den første vitenskapsmannen som undersøker dette essayet, forteller Livio.
Ifølge Livio skrev Churchill på sin andre og reviderte utgave av essayet mens han bodde i en villa i Sør-Frankrike. Villaen var eid av forleggeren hans, Emery Reves, og Churchills essay endte i en privat Churchill-samling eid av Reves’ kone.
– Hun ga samlingen til Churchill-museet på 1980-tallet. Men så vidt den nåværende direktøren vet, har ingen undersøkt artikkelen før den nylig ble gjenoppdaget, forteller Livio til videnskab.dk.
Arven fra Churchill
Under andre verdenskrig støttet Churchill blant annet utviklingen av radar og Englands atomprogram.
Churchill møtte regelmessig forskere som Bernard Lovell – «faren» til radioastronomi.
Under en utstilling om Churchills forskningsengasjement ved Forskningmuseet i London i 2014 uttalte den ledende kuratoren på utstillingen, Andrew Nahum, følgende om Churchill:
– Under krigen var spørsmålet aldri: «hva koster det?» Det var: «hvor snart kan vi ha det?» Det etterlot en arv av ekstreme ambisjoner og en masse talentfulle mennesker.
– Det er derfor vi i etterkrigstidens Storbritannia plutselig har oppdagelsen av DNA og proteiner, røntgenkrystallografi og hvordan nerver signaliserer. Det er en opplagt kobling fra krigstidens forskning til de store gjennombruddene i fredstiden.
Kilde: Daily Telegraph
Signalverdi at det publiseres i Nature
Med andre ord har Churchills essay om liv i rommet samlet støv helt til Livio fikk tak i det. Analysen er publisert i den siste utgaven av Nature. Det er et av verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter.
– Churchills essay kommer selvfølgelig ikke i Nature fordi det inneholder banebrytende nye oppdagelser. Det er et uttrykk for et standpunkt og en signalverdi at det blir publisert der.
– Som politiker er Churchill et forbilde som ikke bare leser om vitenskap på søndager. Han forholder seg til det, skriver om det og engasjerer seg i det profesjonelt, mener Kai Finster, som har lest analysen av Churchills essay i Nature.
Også Finster er imponert over Churchills store kunnskap innen astrobiologi – han kjente til alle de nyeste teoriene på feltet.
– Livet krever vann
Churchill påpeker for det første at «alle levende ting vi kjenner til, trenger vann.»
Han noterer seg at celler og kropper består av store deler vann, og selv om han ikke vil avvise at andre væsker kan være grunningrediens for livet, så «er det ingenting i vår nåværende kunnskap som berettiger en slik antakelse».
I dag er det fortsatt vann som er peilemerke i forskernes jakt på liv i rommet, forteller astrobiologen Kai Finster.
– Churchill tar utgangspunkt i vannet og sier at det må definere mulighetene for livets utfoldelse. Det er en veldig moderne tankegang. Det er den samme tankegangen som i dag styrer Nasas jakt på liv i rommet, sier Finster.
Definerer planeters «beboelige sone»
Kai Finster er også imponert over at Churchill definerer det som i dag er kjent som «den beboelige sonen»; en smal sone rundt en stjerne der det verken er for kaldt eller for varmt til at flytende vann kan eksistere på overflaten.
Churchill skriver at livet bare kan eksistere i områder der temperaturene er «mellom frost og vannets kokepunkt», og han forklarer at på planeten jorden er temperaturene bestemt av avstanden til vår egen stjerne, solen.
Deretter analyserer han mulighetene for at det finnes andre stjerner enn solen som har planeter i bane rundt seg.
– Solen er bare en enkelt stjerne i galaksen vår, som inneholder millioner av andre, skriver Churchill.
Churchills syn på eksoplaneter
Men fantes det også planeter i bane rundt de andre stjernene?
På det tidspunktet var det et åpent spørsmål. Først i de siste tiårene har forskerne begynt å oppdage de såkalte eksoplanetene – planeter som kretser rundt andre stjerner enn solen.
På Churchills tid kunne man bare spekulere over om planetenes fantes fordi teknologien til å finne dem ikke var på plass enda. Men siden 1990-tallet har forskerne – særlig med hjelp av Kepler-teleskopet – funnet mer enn 3500 slike eksoplaneter.
– Churchill antok at planeter dannes fra den gassen som blir revet av en stjerne når en annen stjerne passerer tett på den. Det var en modell som var foreslått av astrofysikeren James Jeans i 1917, men som senere har vist seg ikke å stemme. Han hevdet at siden møter er sjeldne, «kan solen vår faktisk være enestående og kanskje unik, skriver Mario Livio i Nature.
Tror på mange eksoplaneter
Med andre ord bruker Churchill et argument mot at det finnes mange eksoplaneter. Men med en vitenskapsmanns sunne skepsis går han straks til angrep på sitt eget argument:
«Men denne spekulasjonen er avhengig av hypotesen om at planeter ble dannet på denne måten. Det er ikke sikkert at det stemmer. Vi vet at det finnes millioner av dobbeltstjerner, og hvis de ble dannet, hvorfor så ikke også planetsystemer?» spør Churchill.
«Jeg er ikke innbilsk nok til å tro at solen min er den eneste med en familie av planeter.»
Churchill ender med å konkludere med at en stor del av planeter fra andre solsystem «vil være av den rette størrelsen til å bevare vann på overflaten, og kanskje en form for atmosfære». Noen planeter vil samtidig være «i den rette avstanden fra stjernen til å bevare en passende temperatur».
Her er Churchill mest fremsynt
Nettopp Churchills tro på at det kan finnes eksoplaneter, og at man skal lete etter liv i denne «beboelige sonen», er blant de mest fremsynte elementene i argumentasjonen, mener Kai Finster.
– Det mest interessante er nok at han mener man bør lete etter liv på planeter som er i en gitt avstand rundt en stjerne. Og at man skal lete etter planeter hvor det kan være vann, sier Finster.
– At Churchill trodde at det kan finnes liv i rommet, er i seg selv ikke spesielt overraskende eller nytt. Da han skrev artikkelen, hadde det vært en masse spekulasjoner om liv på Mars.
Spekulasjoner om liv på Mars
Spekulasjonene om grønne marsboere og liv i rommet hadde blant annet fått næring av den italienske astronomen Giovanni Schiaparelli, som i 1877 beskrev noen linjer på overflaten til Mars.
Man spekulerte over om linjene kunne være konstruert av en form for sivilisasjon, men det viste seg senere at det bare var snakk om optiske illusjoner. Spekulasjonene om liv på Mars stoppet imidlertid ikke.
I artikkelen i Nature påpekes det nettopp at Churchill begynte å skrive essayet sitt like etter at radiodramaet «The War of The Worlds» i 1938 hadde skapt «Mars-feber i media». Radioprogrammet var en dramatisering av en bok av H.G. Wells som handler om marsboere som invaderer jorden.
– Vi leter fortsatt etter liv på Mars. En av de viktige oppdagelsene vi har gjort med romsondene våre, er at det har vært flytende vann på Mars. Det har ført til nye ekspedisjoner, hvor vi snart skal grave oss dypere ned i Mars overflate for å lete etter spor etter liv, sier Finster.
Churchill spådde månelanding
Om vi noen gang finner liv i rommet, er fortsatt usikkert.
Churchill påpeker at avstandene i universet så store at vi kanskje aldri vil få vite om eksoplaneter «er hjem for levende vesener eller planter».
Når det gjelder vårt eget solsystem, ser Churchill gode muligheter for oppdagelser.
«En dag, kanskje til og med i en ikke så fjern fremtid, vil det kanskje bli mulig å reise til månen eller kanskje til og med Venus eller Mars.»
30 år etter at Churchill skrev essayet sitt, satte det første mennesket sine bein på månen. NASA har som målsetting å sende mennesker til Mars på 2030-tallet.
Artikkelen er skrevet på bakgrunn av intervjuer med Kai Finster og Mario Livio samt Mario Livios artikkel i Nature. Verken videnskab.dk eller Kai Finster har hatt adgang til Churchills opprinnelige essay, men bare gjengivelsen av essayet og sitater fra det, som er trykket i Mario Livios kommentar i Nature. videnskab.dk har forsøkt å fremskaffe Churchills essay, men Mario Livio opplyser at han ikke kan utlevere det av opphavsretthensyn.
Referanse:
Mario Livio: «Winston Churchills essay on alien life found». Nature 2017. doi:10.1038/542289a
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
