En lastebil lastet med over 60 tonn kull kjører en av sine siste turer fra Svea Nord-gruva vest på Spitsbergen og bort til utskipingskaia på Kapp Amsterdam.

Det er april 2016 og en spesiell dag for gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani. For nå stenges gruva. I første omgang skal det være driftsstans i tre år, men trolig blir det for godt. Et gruveeventyr er over.

– Store Norske har en unik posisjon, ikke bare for suverenitetshevdelsen og fordi de har æren for samfunnsbygging på 78 grader nord, men det er også det gruveselskapet som har holdt ut lengst her på Svalbard, sier leder i Longyearbyen lokalstyre, Arild Olsen.

Anlegg for 70 mennesker

Store Norske feirer i år 100 år på Svalbard. Ingen andre gruveprosjekter har vært like vellykket, selv om optimismen har vært stor når de ble igangsatt.

Direktør ved Tromsø Museum, Marit Anne Hauan, har akkurat gått i land med en lettbåt på stranda i Ny-London på Blomstrandhalvøya, ikke langt fra Ny-Ålesund. Hun er deltaker på årets Outreach-tokt på Svalbard, som i juni hvert år arrangeres av UiT Norges arktiske universitet, Havforskningsinstituttet og Universitetssenteret på Svalbard.

Noe av det som møter dem her i Ny-London, er en utskipingskai i ferd med å rase sammen og to gamle hytter.

 – Her har det foregått veldig mye spennende over tid, og dette er et sted som viser at ulike aktiviteter har kommet sammen på samme sted, sier Hauan.

Den ene hytta har et skilt over døra som forteller at den heter Camp Mansfield. Oppkalt etter Ernest Mansfield fra den engelske byen Goldhanger. I 1906 fant han marmor her, og fem år etter ble Ny-London etablert.

Mansfield fikk med seg engelske finansfolk og investorer til å starte Northern Exploration Company (NEC), som var britenes store verktøy for å annektere land på Svalbard.

– De var drivere av kullrushet, og de kunne kull, for det holdt de på med i sitt øyrike. Den vakre marmoren som Mansfield fant her, tok han med seg tilbake til England. Da fikk han midler til å starte et anlegg hvor 70 mennesker skulle bo og drive marmorutvinning, forteller Hauan.

Marmoreventyret skulle imidlertid bli kortere enn noen hadde sett for seg. Restene etter marmordriften er kulturminner som ikke skal fjernes fra Ny-London.

[gallery:1]

Et hvaleventyr

Men det var lenger nord at den første utvinningen av naturressurser på Svalbard startet. Smeerenburg, nordvest på Spitsbergen, er i dag et yndet sted for turister, på grunn av restene etter en tidlig bosetting og hvalfangst, tilbake til 1600-tallet:

Forskerne mener det er en mulighet at hvalfangsten førte til forandringer i økosystemet i havet i Arktis. For når så mye som 100 000 hvaler ble tatt ut i løpet av kort tid, ble det mye mat tilgjengelig for andre arter, som torsk og sjøfugl, som har den samme kosten som hvalen.

– Men det blir bare spekulasjoner, for vi har ikke tidsserier over 400 år som kan gi oss belegg for teorien, sier biologiprofessor ved UiT, Paul Wassmann, som også deltar på Outreach-toktet.

Etter at både hvalene og hvalfangerne forsvant, kom det andre overvintrere, særlig fra Russland, til Smeerenburg. De fangstet blant annet sel og hvalross. Hvalrossen ble etter hvert også utrydningstruet, og arten ble fredet i 1952. Nå har bestanden fått et oppsving og sprer seg igjen på Svalbard.

– De hvalrossene som ligger her nå, tilhører hovedbestanden som kommer fra Frans Josefs land. Hunnene er igjen og tar seg av kalvene, mens hannene migrerer hit og tilbringer sommerferien i vest, sier Wassmann.

 – Her spiser de skjell på grunt vann, fordøyer den utmerkede sjømaten og produserer en utrolig stank, smiler han.

Nå er også hvalene tilbake i fjordene rundt Svalbard. Selv blåhval har vært observert flere ganger i år. Deltakerne på årets Outreach-tokt fikk se blåhval på nært hold utenfor Isfjord Radio:

Dør i skjønnhet

Tilbake i Ny-London har Marit Anne Hauan flyttet seg opp til selve marmorbruddet ovenfor hyttene. På veien passerer hun det gamle toget som skulle frakte marmoren fra bruddet og ned til utskipingskaia. Kulturminner og kulturarv som i dag skal stå i fred og dø i skjønnhet.

– Vi ser det som rustne biter og fragmenter. De som var her forlot området og kom aldri tilbake. Kulturminnene illustrerer hvordan landskapet og ressursene har vært utnyttet, på en visuell måte. De viser oss menneskers handlinger, sier Hauan.

Ernest Mansfield ble en legendarisk mann på Svalbard. På vegne av NEC okkuperte han store landområder, spesielt langs vestkysten av Svalbard. Han lette etter alle slags mineraler, fra gull og kull, til asbest, jern og marmor.

Langs hele vestkysten av Spitsbergen ligger hytter i varierende stadier av forfall som enten er bygd av, på vegne av eller med midler fra Mansfield og NEC.

– Han er blitt kalt for en gulljeger, en eventyrer og en lurendreier, men sies også å ha vært en sympatisk mann. Og på denne tida var det en utbredt tanke at Arktis bar med seg en fantastisk skatt av mineraler og drivverdige forekomster som skulle gjøre en rik, forteller Hauan.

Jakten på kull

Etter hvert solgte både nederlenderne og britene områdene de hadde annektert, mens russerne og nordmennene ble med videre i jakten på kull. Fram til vår tid er det Russland og Norge som har drevet med kulldrift på Svalbard. Norge i Longyearbyen, Svea Nord og Ny-Ålesund, Russland i Pyramiden og Barentsburg.

– Begge landene har hatt statseide selskaper. Selv om ingen av dem har drevet med noe særlig overskudd, har det vært viktig for den norske og russiske tilstedeværelsen og Norges suverenitetshevdelse, sier Hauan.

Ernest Mansfield ble sparket fra NEC i 1913, og Ny-London ble forlatt i 1920. I årene etter ble stedet brukt av blant annet fangstfolk, og i Camp Mansfield er det til og med født en baby. Peder Pedersen Ulsfjording og Hansine Hansen fra Troms bodde der med sin åtte år gamle datter Hanna, og Hansine fødte en sønn i 1931, mens de var der.

– Noen av husene som opprinnelig stod her, er flyttet til Ny-Ålesund, og til å være bolighus fra begynnelsen av 1900-tallet er de store og flotte. Det var ingenting å si på målene og ambisjonene, sier Hauan.

– Jeg synes det er en fantastisk idé å etablere et marmorbrudd på 79 grader nord. Tenk deg den logistikken, og hvor lang tid de brukte på å komme hit, sier Trond Hjort-Larsen som er deltaker fra Kystverket.

– Er ikke det vidunderlig? Da er ingenting håpløst, da er alt mulig, da har mennesket store tanker om det å være menneske. Vi trenger litt av det for fremtidas Svalbard, sier Hauan.

Også i Svea Nord har det vært høye mål og store ambisjoner. Da kullprisene fortsatt var høye, satte Store Norske ny produksjonsrekord nesten daglig. Etter at kullprisene begynte å falle, forsøkte staten å redde driften, blant annet med en krisepakke på 110 millioner kroner. Men i desember i fjor ble det bestemt at Store Norske skulle innføre inntil tre års driftshvile i Svea Nord, og i april i år var det altså stopp.

Lokalstyreleder Arild Olsen tror likevel ikke norsk bergverksdrift er over på Svalbard.

– Jeg tror ikke man skal avskrive gruvedrifta, selv om kulldriften går dårlig nå. Svea, og for øvrig hele øygruppa, har lange tradisjoner for bergverksdrift. Det er ikke sikkert det blir kulldrift i framtida, men Svalbard er et geologisk mekka, og vi vet det finnes mange andre mineraler her å ta ut, sier Olsen.

Han legger til at bergverksnæringen har en viktig rolle i det grønne skiftet som foregår og at man er avhengig av miljøvennlig drift og gode produkter for å nå de klimamålene man har satt seg.

Han får støtte fra Marit Anne Hauan:

– Hvis vi skal tilbake til videre utvinning, tror jeg man må finne mineraler som har særskilt betydning enten innen industri eller medisin. Og i små mengder.

– Man må ha et annet blikk på hva man leter etter, og det må prospekteres annerledes enn i dag, i stedet for at man fyller båter med store mengder. Det kan skje, sier hun.

– Så siste ord er ikke sagt?

 – Nei, tvert imot. Det skal gå flere bor i bakken her på Svalbard. Det tror jeg helt sikkert.