Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger - Les mer
Britiske Dronning Maud, som ble gift med danske prins Carl, senere Norges konge, skulle spikre fast britenes egeninteresse i å forsvare landet vårt mot ytre farer, forteller forsker.

Norge har alltid vært avhengig av en stormakt

Helt siden 1814 har hovedsaken i norsk utenrikspolitikk vært å knytte landet til tidens ledende stormakt.

13.2 2017 04:00

Kombinert med tiltroen til den ledende vestlige stormakten, først Storbritannia og etter 1949 USA, har folkeretten vært kjernen i den norske utenrikspolitiske tenkemåten.

Folkerett er det internasjonale rettssystemet som tradisjonelt regulerer forhold mellom statene og internasjonale organisasjoner.

– Det er en 200 år lang kontinuitet i norsk utenrikspolitikk, påpeker Roald Berg, professor i historie ved Universitetet i Stavanger og forfatter av boken «Norsk utanrikspolitikk etter 1814».

Som et lite land med en lang kyst er Norge sårbart.

– Kombinasjonen av sjøgrense mot vest og landgrense mot Russland, er grunnlaget for den spesielle kombinasjonen av russofobi og anglomani som har vært kjernen i norsk sikkerhetspolitikk helt fram til den kalde krigen, sier Berg.

Forsikring


Roald Berg er historieprofessor ved Universitetet i Stavanger. (Foto: UiS)

– Folkeretten var den viktigste beskytter både av land- og sjøgrensen. Folkeretten er alltid det viktigste for et lite land som er avhengig av at stormaktene respekterer internasjonale rettsregler, utdyper han.

Slik var det også i unionstiden med Sverige fram til 1905. Selv om vi ikke hadde en egen utenriksminister på 1800-tallet, hadde Norge utenrikspolitiske interesser, som ble utformet av norske myndigheter og som kongen ivaretok i utenrikspolitikken.

Norge var ikke noe underbruk av Sverige, understreker professoren.

Meterkonvensjonen

Berg mener Meterkonvensjonen, som ble vedtatt i 1875, er et godt eksempel både på at Norge var en utenrikspolitisk aktør i unionstiden og på verdien av folkeretten.

Meterkonvensjonen er en internasjonal avtale der deltakerlandene forplikter seg til å bruke felles enheter for mål og vekt.

Norge var ikke bare med på forhandlingene som førte til Meterkonvensjonen, men ble også det første landet som sluttet seg til konvensjonen.

En sentral norsk politiker, tidligere marinestatsråd Ole Jacob Broch, ble i tillegg første direktør for Det internasjonale byrået for mål og vekt i Paris.

Meterkonvensjonen og etableringen av Meterbyrået var en følge av den industrielle revolusjon og et økende internasjonalt behov for felles mål for klær og andre industriprodukter.

Norge var avhengig av standardiserte mål og dermed like vilkår for eksport og industri og hadde derfor interesse av konvensjoner som meterkonvensjonen.

– Meterkonvensjonen bidro i tillegg til å løfte fram Norge som en selvstendig stat i unionstiden, sier Berg.

Viktig å vise igjen

Å vise igjen internasjonalt har alltid vært viktig for Norge. Men det er mange måter å være vise igjen på, påpeker historieprofessoren.

– Både den norske bistandspolitikken og kulturutvekslingen kan tjene som erstatning for den militære styrken Norge alltid vil mangle i den internasjonale konkurransen om symbolsk makt, sier han.

I 1905 søker Norge ly bak Storbritannia. Det kom til uttrykk ved kongevalget da landet, i stedet for å innføre en moderne, republikansk statsform, valgte den danske prins Carl til konge.

– Dronning Maud skulle spikre fast britenes egen interesse i å forsvare Norge mot ytre farer.

Republikaneren Arne Garborgs spydige oppsummering treffer kjernen i kongevalget i 1905: Maud skulle «vera den Tampen som bind vaar vesle Baat fast til den store engelske Skjoldbaaten», framholder Berg.

Offisielt nøytralt

Men offisielt framstod Norge som nøytralt fram til 1920, og deretter som deltaker i Folkeforbundet.

Folkeforbundet var den første verdensomspennende sammenslutningen av stater for å trygge samarbeid, fred og sikkerhet.

Roald Berg synes Folkeforbundet har fått et ufortjent dårlig ettermæle fordi det ikke kunne hindre Hitler og 9. april.

– Folkeforbundet greide å skape noe helt nytt i internasjonal politikk, nemlig prinsipiell likestilling mellom de store og de små nasjonene. Det ga Norge en talerstol for freds- og folkerettspolitikk. En merkevare norske politikere hadde dyrket fram siden unionstiden, sier han.

– Blant annet var en nordmann leder for Folkeforbundets minoritetsseksjon, som innførte prinsippet om at verdenssamfunnet har plikt til å forsvare språklige og kulturelle minoriteter. Dette har også en klar parallell i våre dagers internasjonale humanitære intervensjoner, legger han til.

Troen forsvant etter 1940

Helt fram til 1940 var det et overordnet mål for norsk utenrikspolitikk å føre en politikk som sikret at landet fikk være nøytralt i krigstid, men som bygde på at den vestlige stormakten, Storbritannia, ville forsvare oss dersom andre stater skulle krenke nøytraliteten.

– Det som gikk galt 9. april, var at kjernen i det Norge hadde stolt på helt tilbake til 1820-årene – britenes støtte – gikk i knas, sier Berg.

Etter 9. april 1940 forsvant troen på nøytralitetspolitikken, og etter 1949 har alliansepolitikken i NATO vært fundamentet for den norske sikkerhetspolitikken, supplert av FN-medlemskapet.

Den kalde krigen

– Hovedtrekket i den kalde krigen var at tanken om en samlet verden og FN som samarbeidsorgan for internasjonale interessekonflikter ble erstattet av en forestilling om en evig og naturgitt rivalisering mellom øst og vest, sier Berg.

I norsk utenrikspolitikk går denne forestillingen langt tilbake. Fordi Norge lå mellom Atlanterhavet og det mektige Russland, var vi avhengige av den vestlige stormaktens beskyttelse mot den østlige og farlige stormakten.

Dette var et paradoks, påpeker historieprofessoren.

– Det mest slående trekket i norsk utenrikspolitikk i hele perioden fra 1814 er at naboforholdet til Russland ikke har vært konfliktfylt. Tvert imot er det preget av samarbeid og samtale. Slik var det da Karl Johan fikk til landegrensen med Russland i 1826. Og slik var det da Jonas Gahr Støre forhandlet fram grenselinjen nord for Varanger-fjorden i 2010, utdyper Berg.

– Grenser blir vanligvis trukket mellom stater som er eller har vært i krig, ikke etter rolige samtaler, slik som i 1826 og 2010, fastslår han.

Heller ikke under den kalde krigen var det militære konflikter som preget naboforholdet, men derimot fredelige forhandlinger om hvor mye fisk norske og russiske fiskere skulle få ta opp uten å ødelegge den felles fiskestammen i Barentshavet.

– Tiden etter den kalde krigen har ikke ført til noe brudd i utenrikspolitikken, verken om hvem som er fienden eller hvem som beskytter Norge. Heller ikke i det fredelige regionale forholdet mellom Norge og naboene, sier Roald Berg.

Han tror heller ikke Trump som president i USA vil endre dette bildet.

– Både USAs interesse av ro og stabilitet i nord og den store supermaktens rolle som Norges beskytter, er et spørsmål om USAs interesser, ikke bare Norges, sier han.

Referanse:

Roald Berg: Norsk utanrikspolitikk etter 1814. Det Norske Samlaget, 2016.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse