Ifølge folkediktningen hadde sagnfiguren Pillarguri en viktig oppgave under slaget ved Kringen. Hun skulle gi signal når den norske bondehæren kunne starte angrepet på skottehæren. Det gjorde hun ved å stå i på en høyde og blåse i en lur. Hun er en skikkelse som stadig dukker opp i historiebøkene som forsker Brit Marie Hovland har gransket nærmere. (Illustrasjonsfoto: NTB scanpix )
Historiefaget endret seg i takt med politikken
Lærebøkene i historie endret seg mye fra slutten av 1800-tallet og fram til andre verdenskrig.
– Da historiefaget ble obligatorisk i norsk folkeskole i 1889, var det lærerne og ikke vitenskapsmennene som utviklet skolefaget, sier forsker Brit Marie Hovland ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Hun har forsket på de mest brukte historiebøkene fra 1889 og fram til andre verdenskrig og tok nylig doktorgrad i pedagogikk ved Universitetet i Oslo.
Førsteamanuensis Brit Marie Hovland har finlest historiebøker fra 1889 til 1940. (Foto: Kari Aamli/ HiOA)
Da historiefaget ble obligatorisk var det ikke de sentrale myndighetene som bestemte hva faget skulle innholde. Dette var også tiden før bindende læreplaner. Dermed ble det innholdet i lærebøkene som i stor grad bestemte fagets ramme og retning.
Og lærebøkene ble skrevet av lærere. Det var altså de som formet fortellingen om Norge og nordmenn i klasserom og lærebøker før 1940.
En rekke sterke symbolske historier, som historien om Tordenskiold, Pillarguri og Anna Kolbjørnsdatter, går igjen i bøkene i hele perioden 1889 til 1940. Men historiene forandret mening i takt med endringer i det politiske miljøet.
– Historiebøkene gjenspeiler den politiske historien i Norge, sier Hovland.
– Forandringen skjer stegvis fra utgave til utgave gjennom alle disse årene, sier forskeren.
– I unionstida stod svenske erkefiender sentralt i bøkene og de fokuserte på fiendebilder, grenser og kriger.
I denne perioden ble Norge fremstilt som en svak og lidende nasjon som kjempet for selvstendighet. Men i årene som fulgte, endret lærebøkene seg:
– Etter første verdenskrig skulle historie bygge bro over fiendskap og avstand. Det ble stilt andre forventninger til historiefaget og hvordan skolen bidro til dannelsen av elevene.
Hun forteller at de samme delhistoriene formidlet verdien av nasjonalt samhold gjennom å vektlegge den norske hæren og den sterke norske bonden. Den drivende svenske fienden i historien ble erstattet av en sterk indre vekst, hvor den norske nasjonen ble helten i historien om Norges utvikling.
– Historiene om Tordenskiold, Prillarguri og Anna Kolbjørnsdatter hadde fått en symbolsk plass i den store fortellingen om Norge og nordmenn, men historiene kunne på 1900-tallet ikke lenger handle om grensekamp mot en svensk erkefiende. Da skulle vi tro at historiene ble borte, men i stedet ble de tilpasset eller refigurert, forteller hun.
I begynnelsen bestod bøkene bare av tekster uten illustrasjoner. De var lite tilpasset små barn. Men etter hvert endret de seg. I mellomkrigstiden kom det mer illustrasjoner, sammen med oppgaver og arbeidsbøker.
Annonse
– Det var tett kopling mellom skolefaget i klasserommet, lærerne og reformarbeidet som skjedde i grunnskolen, sier Hovland.
– Lærerne og lærebokforfatterne var premissleverandører og deltok direkte i forarbeidet for Norges første læreplan med Normalplanen av 1939. Lærernes bidrag inn i fagutvikling og skolepolitikk i denne perioden er hittil ikke vektlagt. De hadde tette bindinger til både vitenskapsfaget og den skolepolitiske eliten, fortsetter hun.
Hovland har funnet en mye mer kompleks og annerledes utvikling av historiefaget før andre verdenskrig enn hun hadde trodd på forhånd.
– Lærebokanalysen viser historiefaget som del av skolens dannelsesprosjekt og som et politisk prosjekt av sin tid.
Referanse
Brit Marie Hovland: Historie som skolefag og dannelsesprosjekt 1889–1940. En historiografi ut fra folkeskolens historielærebøker. Universitetet i Oslo, Doktorgradsavhandling, 2016. Sammendrag.
