Saken er produsert og finansiert av NILU - Norsk institutt for luftforskning - Les mer
Bildet er tatt i november 2005. Det viser forskere fra NOAA - National Oceanic and Atmospheric Administration, sender opp en ballong som skal måle ozonlaget over Sydpolen.

Hullet i himmelen

«Det er et hull i himmelen» sang DumDum Boys i 1989 med klar referanse til ozonhullet og farene det førte med seg. Men hva er ozonlaget, og hvorfor hører vi så lite om dette hullet i dag?

16.9 2015 05:01

16. september er den internasjonale dagen for bevaring av ozonlaget.

– Ozon er en gass som er naturlig til stede i jordas atmosfære, sier seniorforsker Tove Svendby ved NILU – Norsk institutt for luftforsknings avdeling for atmosfære og klima.

Ozonet fordeler seg oppover i atmosfæren, med cirka 10 prosent i den delen som er nærmest jorden og kalles troposfæren. Troposfæren ligger som et 15 kilometer tykt lag over jordoverflaten.

Der troposfæren slutter, begynner stratosfæren som når sitt ytterpunkt omtrent 50 kilometer over hodene våre. I stratosfæren finner vi de resterende 90 prosent av ozonet i atmosfæren.

Til sammen kalles all ozongassen ozonlaget, og det dekker hele jordkloden i varierende tykkelser.

Jordas solkrem

I forhold til andre stoffer i atmosfæren er det ikke så mange ozonmolekyler der ute. Dersom vi kunne presse alle ozonmolekylene i hele ozonlaget sammen i ett lag som bare inneholdt ozon, ville det bare bli tre millimeter tykt, omtrent som høyden av denne streken: I

Men la ikke tykkelsen lure deg.

Dette er et svært viktig lag: Uten ozon i atmosfæren ville vi alle sammen blitt fryktelig solbrente i løpet av få minutter.

Ozonlaget beskytter oss nemlig mot skadelig ultrafiolett stråling fra sola. Det er jordas solkrem.

– Den globale solbeskyttelsen fungerer slik at sollys med en bølgelengde mellom 290 og 320 nanometer absorberes av ozonlaget, sier Svendby.

– Dette spekteret av solstråling opp til 320 nanometer kalles UV-B, og det er denne strålingen som gjør at vi blir solbrent. Det er også denne strålingen solkremen vi kjøper i butikken primært beskytter oss mot.

Ozonlaget er dermed veldig viktig for oss, for jo tynnere ozonlaget blir, jo større doser skadelig ultrafiolett stråling (UV-B) når jordoverflaten.

Når det er ozonhull over Antarktis er ofte UV-strålingen mer intens enn i solrike San Diego, California.


Bildetekst: Til høyre ser vi ozonhullet over Antarktis slik det var på sitt største, 24. september 2006. Til venstre ser vi ozonlaget slik det så ut 4. september i år. De lilla og blå feltene er der det er minst ozon.

Viktig for helse og liv

Noen minutter med soling er bra, understreker Svendby. Da dannes det D-vitamin i kroppen, som er bra for oss. Det er imidlertid viktig å sole seg med måte. Mye UV-stråling gjør oss ikke bare solbrente, det kan også svekke immunsystemet vårt og gjøre at faren for hudkreft og infeksjonssykdommer øker.

Øynene våre er særlig ømfintlige, så økt UV-stråling kan gi større risiko for skader på øynene. Øyesykdommen grå stær, som gjør at øyelinsen blir mer uklar, har en klar sammenheng med langvarig UV-eksponering.

Økt UV-stråling kan også føre til skader på planter og dyr, og føre til reduserte avlinger og svikt i matvareproduksjon. Havets økosystemer vil også kunne skades.

Ozonhull en gang i året

Når Svendby og andre forskere snakker om «ozonhullet» tenker de på den kraftige reduksjonen i ozon som finner sted over Sydpolen hvert år i perioden september–november.

Dette er altså et årlig fenomen som ble kjent for folk på 1980-tallet, og det varer i to til tre måneder.

Ozonhullet ble oppdaget i 1985 av britiske forskere, og funnet ble snart bekreftet av amerikanske satellitt-data fra instrumentet TOMS.

Man hadde bakkeobservering av atmosfæren over Antarktis helt tilbake på 1950- og 1960-tallet, så de kunne se den naturlige fortynningen hver vår lenge før, ifølge Svendby.

Vanligvis er ozonhullet på det dypeste i begynnelsen av oktober.

Hvorfor ikke hull over Arktis?

Menneskenes utslipp av klorholdige stoffer (KFK-er) er en viktig årsak til at ozonhull dannes over Antarktis. Grunnen til at vi ikke har tilsvarende store ozonhull over Nordpolen er todelt:

Stratosfæren er som regel varmere over Arktis enn Antarktis. Temperaturforskjellen gjør at de klorholdige stoffene ikke har den samme ozonnedbrytende effekten i nord.

I tillegg har Antarktis en vedvarende, kraftig syklon oppe i den midtre og øvre troposfæren og i stratosfæren. Denne kraftige vinden hindrer ozonrik luft fra lavere breddegrader fra å komme inn i det antarktiske området. Den tilsvarende virvelen over Arktis er mindre stabil, dermed får vi sjelden kraftige og langvarige ozonhull i nord.

– Vinteren og våren 2011 var et unntak i så måte, kan Svendby fortelle.

Da ble det observert et langvarig ozonhull også i nordpolområdet, og dette skyldtes en unormalt kald stratosfære over flere uker, i tillegg til at det kom lite ozonrik luft inn fra sørligere breddegrader.


NILU måler ozon og UV-stråling ved observatoriene Zeppelin på Svalbard, Trollhaugen i Antarktis (bildet), ALOMAR på Andøya og i samarbeid med Fysisk institutt, UiO, fra toppen av kjemibygget på Blindern.

Er ozonlaget friskmeldt?

Takket være internasjonale avtaler har produksjon og utslipp av ozonnedbrytende gasser blitt kraftig redusert.

I 2014 ga FNs miljøprogram (UNEP) og FNs World Meteorological Organization (WMO) ut en rapport. Den som viste at dersom den positive utviklingen vi har sett de siste årene fortsetter, vil ozonlaget være tilbake på 1980-nivå rundt år 2050.

I rapporten påpekes det at utfasing av flere ozonnedbrytende stoffer har hatt stor positiv virkning også på det globale klimaet. For klimaforskere som Svendby er det hyggelig å kunne komme med slike gode nyheter av og til.

Spiser av gevinsten

Men det er fremdeles grunn til en viss bekymring. Montréalprotokollen fra 1987 satte i all hovedsak en stopper for å bruke klorholdige stoffer og flere andre stoffer som ødelegger ozonlaget. Problemet er at vi erstattet dem med stoffer som kan skade miljøet på andre måter.

De nye stoffene, blant dem hydroklorfluorkarboner og hydrofluorkarboner, brukes blant annet i isolasjonsmaterialer, i kjøleindustrien, ved renseanlegg og til brannslukning. Begge har også vist seg å være kraftige klimagasser.

De siste målingene fra Zeppelin-observatoriet på Svalbard viser at nivåene av de fleste ozonnedbrytende gassene synker som forventet, men forskerne ser også at nivåene for hydroklorofluorkarboner og halon-1301 fremdeles øker. 

– Det foregår en stadig utvikling og forskning for å finne fram til erstatningsstoffer som både er gunstige for ozonlaget og for klimaet – men dette er et omfattende arbeid som vil ta tid, sier Svendby.

Kilder:

NILU – Norsk institutt for luftforskning, om UV-stråling og ozonlaget

Research satellites for Atmospheric Sciences, 1978-present. NASA

The Ozone Hole

Miljostatus.no, om ozonlaget

Wikipedia-artikkel om ozonlaget

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Den internasjonale dagen for bevaring av ozonlaget

16. september er den internasjonale dagen for bevaring av ozonlaget – også kalt den internasjonale ozondagen. På denne datoen i 1987 undertegnet de første 24 landene Montréalprotokollen, og forpliktet seg dermed til å slutte å bruke KFK-er, haloner og andre ozonnedbrytende gasser.

Historien om ozonlaget

1930-tallet: Klorfluorkarboner (KFK-er) ble utviklet og brukt til en rekke ulike formål – blant annet i kjølevæske, drivgasser i spraybokser og i rengjøringsmidler. 

1961: World Meteorological Organization (WMO) stifter sitt World Ozone Data Centre.

1974: Hypotesen om at KFK-er bryter ned ozonlaget formuleres. 

1978: NASA sender opp TOMS – Total Ozone Mapping Spectrometer for å undersøke hvordan det står til med ozonlaget. 

1985: Ozonhullet over Antarktis blir oppdaget. Tidsskriftet Nature publiserer en artikkel om det store ozontapet som finner sted i Antarktis om våren.

1987: De globale utslippene av ozonnedbrytende stoffer når sitt høydepunkt, og det er enighet om at menneskeskapte stoffer er hovedårsaken. Det blir inngått en internasjonal avtale 16. september 1987, den såkalte Montréalprotokollen. 24 land, i tillegg til EØS, forplikter seg til å slutte å bruke KFK-er, haloner og andre ozonnedbrytende gasser.

2010: Produksjon av KFK-er og haloner forbys på verdensbasis. Det vil likevel ta mange tiår før stoffene forsvinner fra stratosfæren.

2011: Vinteren 2011 ble det observert rekordstor ozonnedbrytning over Arktis, og i forskningsmiljøer diskuteres det om dette er første gang vi har ozonhull også i Arktis. En foreløpig analyse av NILUs målinger på Svalbard viser at det var ca. 40% ozontap over Svalbard denne vinteren.

2014: Globale målinger antyder at ozonnedbrytningen har stoppet opp. WMO og UNEP varsler at ozonlaget kan være tilbake på 1980-nivå rundt år 2050, dersom den positive utviklingen fortsetter.