To grupper mus fikk dietter som blant annet inneholdt miljøgiften alfa-HBCD. Den ene fikk fiskeolje, mens den andre fikk soyaolje. Dette påvirket innholdet av miljøgiften i leveren. (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)
Fiskefett kan hjelpe kroppen med å håndtere miljøgifter
Et museforsøk viste at fiskeolje ga mindre miljøgifter i lever og fettvev enn for eksempel soyaolje. Men kan fiskeolje beskytte oss mot miljøgifter?
Hvordan fungerer næringsstoffer og miljøgifter sammen i kroppen?
Det har forsker Annette Bernhard prøvd å finne ut av. Hun har sett på samspillet mellom fett og miljøgifter, nærmere bestemt det som på fagspråket kalles persistente organiske miljøgifter.
Bernhard har studert stoffet alfa-HBCD i to ulike museforsøk. Det gikk litt annerledes enn hun hadde forventet.
I den første studien ønsket forskerne i utgangspunktet å se på hvordan alfa-HBCD påvirket fettavleiringen i hovedpulsåren. To grupper mus fikk dietter som blant annet inneholdt alfa-HBCD.
Den eneste forskjellen på diettene var at den ene inneholdt fiskeolje, mens den andre inneholdt soyaolje. Fiskeoljer inneholder marint omega-3 som er en gruppe essensielle fettsyrer som vi finner spesielt i feit fisk, og som blant annet er kjente for å virke forebyggende mot hjerte- og karsykdom hos mennesker.
Fettet er viktig
– Det viste seg at hverken miljøgiften eller fiskeoljen hadde noen effekt på fettavleiringen i hovedpulsåren, sier Bernhard, som disputerte med doktograd fra Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) tidligere i år.
Derimot oppdaget forskerne noe annet interessant. Musene som fikk fiskeolje, hadde mye mindre alfa-HBCD i leveren og fettvevet enn musene som hadde fått soyaolje.
– Dette viser at maten og fettkilden har stor betydning for hvordan kroppen håndterer miljøgifter, forklarer hun.
Foreløpig har ikke forskerne funnet ut hvorfor musene som spiste fiskeolje lagret mindre alfa-HBCD i kroppen enn musene som spiste soyaolje.
– Vi har enda ikke funnet ut av mekanismene bak denne sammenhengen, så dette er noe vi må forske videre på, sier Bernhard.
En kombinasjon som skader leveren
I den andre studien ønsket forskerne å undersøke om de marine omega-3-fettsyrene også kunne beskytte kroppen mot miljøgiften alfa-HBCD. Men slik var det ikke.
Musene fikk to forskjellige dietter, der den ene inneholdt marine omega-3-fettsyrer. Begge diettene inneholdt en stor konsentrasjon av alfa-HBCD. For å fremprovosere effekter av alfa-HBCD hadde forskerne gjort konsentrasjonen av stoffet betydelig større enn det man naturlig får i seg gjennom maten. Dermed ble det enklere for forskerne å kunne se hva som skjedde.
Etter fire uker gjorde forskerne en overraskende oppdagelse. Musene som hadde fått i seg både alfa-HBCD og omega-3, hadde utviklet leverskade, og i tillegg hadde de fått mer fett i leveren.
– Det er kjent at omega-3 reduserer lagring av fett i leveren, og dette kan skyldes økt fettforbrenning. I kombinasjon med denne miljøgiften skjedde imidlertid det motsatte, sier Bernhard. Hun understreker at det nå er viktig med flere studier for å bekrefte funnet.
– Resultatene kan ikke direkte overføres til mennesker, ikke minst på grunn av den kunstig høye konsentrasjonen av alfa-HBCD, sier hun.
Forskerne ønsker derfor videre å se om de finner den samme effekten i mus når de gir en mindre dose med alfa-HBCD over lengre tid.
Påvirker fettforbrenningen
Resultatene viste også at musene fikk en endring i fettsyreprofil, noe som er et tegn på endret fettsyremetabolisme.
– Dette tyder også på at alfa-HBCD påvirker fettforbrenningen. Det er mulig at den endrede fettsyremetabolismen og fettforbrenningen kan være bakgrunnen for samspillseffektene vi så mellom alfa-HBCD og marine omega-3-fettsyrer, sier Bernhard.
Referanse
Annette Bernhard: The Role of Seafood Nutrients and Persistent Organic Pollutants in the Development of Metabolic Diseases. Københavns Universitet / NIFES, doktorgradsavhandling 2016. Sammendrag.
