En av de viktigste grunnene til at mange kommuner samarbeider om barnevern er ønske om et større fagmiljø.
Forskerne Therese Andrews, Bjarne Lindeløv og Annelin Gustavsen fra Nordlandsforskning har studert disse samarbeidene. De finner at kvalitet i barneverntjenesten ikke nødvendigvis henger sammen med størrelse på tjenesten.
– I hovedsak finner vi at de interkommunale barneverntjenestene fungerer godt, sier prosjektleder Therese Andrews.
Men forskerne ser også noen utfordringer. En av utfordringene handler om at brukerne av tjenesten fremdeles befinner seg i distriktene og er desentraliserte, selv om barnevernet sentraliseres eller samles i et kommunesentrum.
– I flere samarbeidsregioner er det store geografiske avstander, påpeker Andrews.
– Dermed går mye av arbeidstiden med til reising. Om barnevernsarbeideren bruker store deler av dagen på å kjøre til brukeren, sier det seg selv at det blir mindre tid til faglig arbeid.
Dette viser også svar fra barnevernslederne som har deltatt i undersøkelsen. Nesten 40 prosent av dem oppgir at tid til transport går utover det barnevernfaglige arbeidet.
Forskerne har intervjuet ansatte ved Fylkesmannsembetene som har ansvar for barnevernet og alle lederne for Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker.
Therese Andrews og Bjarne Lindeløv. (Foto: Nordlandsforskning)
De har også sendt spørreskjemaer til alle rådmennene og barnevernslederne i de samarbeidende kommunene.
202 kommuner har interkommunalt barnevern
I alt er det 202 kommuner som samarbeider med andre kommuner om barnevern, og det er 63 slike samarbeid i hele landet.
Samarbeidene er ulikt organisert og kommunene som har slikt samarbeid, har ulik størrelse. To eller tre kommuner i samarbeidet er mest vanlig, men det finnes samarbeid med opptil syv kommuner.
Vanligvis er en kommune vertskommune for samarbeidet, og tjenesten er lokalisert der.
– Rådmennene i vertskommunene er i noe større grad fornøyd med samarbeidet og med barnevernet, enn rådmennene i samarbeidskommunene, sier Bjarne Lindeløv.
Rådmennene i samarbeidskommunene er for eksempel mindre fornøyd med informasjonsflyten, og de har mindre kontroll med utgiftene til barnevern.
– De mener også at barnevernet er for lite med i tverrfaglig samarbeid med for eksempel politi, helsestasjon, skoler og barnehager i kommunene, forteller Lindeløv.
Blant dem forskerne snakket med, var det bred enighet om at større barnevern ikke betyr at barnevernet blir bedre.
– Etter deres erfaring blir ikke kvaliteten på tjenesten alltid bedre selv om antall ansatte øker. Mange er også bekymret for at barneverntjenesten kan bli for stor, sier Andrews.
– Når det blir veldig store tjenester, ser de flere ulemper enn fordeler.
For eksempel blir det flere ledernivåer, mer møtevirksomhet og mindre oversiktlig. Og det blir ofte lenger reisevei til de som trenger tjenestene og lokalkunnskapen går tapt.
– De er derfor opptatt av at større barnevern ikke må brukes ukritisk som argument i debatten om kommunesammenslåing. Nettopp størrelse på barnevernet trekkes fram av politikere som grunn for at kommuner bør bli større, sier Andrews.
– Flere peker derimot på at god ledelse av barnevernet er vel så viktig som størrelsen på barneverntjenesten.
Forskerne mener at barnevernet har god kompetanse på kjerneområdene i barnevernet, men mangler kompetanse på de mer sammensatte sakene.
Det gjelder blant annet bruk av ulike kartleggings- og utredningsmetoder, flerkulturell problematikk, rusproblemer, voldsproblematikk og samtaler med barn.
Annonse
Forskerne mener at det er like mye behov for kompetanse uavhengig av størrelsen på barneverntjenestene.
