Fedre opplever å bli møtt med gammeldagse holdninger fra barnevernsansatte.

– Mor blir fortsatt ansett som den viktigste omsorgsgiveren og fedre som kontakter barnevernet med bekymringsmeldinger om mor, opplever å ikke bli tatt på alvor, forteller Anita Skårstad Storhaug.

Tror ikke på fedre

Forskningen hennes viser at barnevernet i langt større grad tilrettelegger for at forholdet mellom mor og barn skal fungere, framfor forholdet mellom far og barn.

Fedre som kontakter barnevernet fordi de mener mors oppførsel er til skade for barnet, føler at de ikke blir trodd. De opplever også at de ikke blir kontaktet når det åpnes en barnevernssak for et barn de ikke bor sammen med.

Storhaugs doktoravhandling baserer seg på intervjuer med 15 fedre som hadde barn med tiltak i barnevernet, og intervjuer med 14 saksbehandlere i barnevernet. Hun har også brukt en spørreundersøkelse hvor det deltok 715 foreldre med erfaring fra kontakt med barnevernet.

Kjønnsnøytralt i teorien, ikke i praksis

Saksbehandlere i barnevernet åpnet gjerne med å fastslå at de ikke gjorde forskjell på fedre og mødre i saksbehandlingen.

– Deretter begynte de å nyansere, forteller Storhaug.

– De fortalte at de syns det er viktig å involvere far, men at «vi konfronteres med virkeligheten». Saksbehandlere har mange argumenter for å kvittere ut far. Resultatet er at han bare trekkes inn dersom han framstår som en ressurs i utgangspunktet, sier Storhaug.

Dette innebærer at det ikke settes inn ressurser på å involvere far dersom han ikke allerede er godt integrert i barnets liv.

– Åpenbar forskjell

Mors beskrivelser tillegges dessuten stor vekt. Hvis hun framstiller far i et dårlig lys, tar saksbehandler gjerne hennes ord for sannhet og velger å ikke kontakte ham.

– Det er helt åpenbart en forskjell på hvordan barnevernet i praksis behandler fedre og mødre. Et typisk eksempel er at dersom foreldrene bor sammen, og mor blir psykisk syk, vil barnevernet sette inn tiltak.

– Dersom det er far som er syk, er bekymringen mye mindre: Barnevernet forventer at mor kompenserer og beskytter barnet, sier Storhaug.

Forvirring rundt lovverket

Halvparten av alle barn som er i kontakt med barnevernet, bor sammen med bare mor eller med mor og stefar. Mange av barna har begrenset kontakt med sin biologiske far. Å skulle involvere disse fedrene i barnas liv i en situasjon hvor mor sliter, er krevende.

– Saksbehandlerens tidspress oppgis som en årsak til at far ikke involveres i slike tilfeller. I tillegg er mange saksbehandlere usikre på om lovverket åpner for å informere en forelder som ikke har daglig omsorg for barnet, forteller Storhaug.

• Les også: Føler seg forhåndsdømt av barnevernet

Det er uklarheter mellom barnevernloven og barneloven som fører til denne forvirringen. Barneloven sier at også foreldre uten foreldreansvar har rett på opplysninger om barnets situasjon. Forhold som gjelder den andre forelderen, kan derimot være taushetsbelagt.

– I barnevernssaker kan det være vanskelig å skille opplysninger som handler om barnet og hjemmesituasjonen, fra opplysninger som handler om den andre forelderen, sier forskeren.

For eksempel er opplysninger om at mor har alvorlige psykiske problemer, i utgangspunktet taushetsbelagt.

– Samtidig er det av vesentlig betydning for barnets omsorgssituasjon. Det kan derfor være viktig at far får informasjon, slik at han kan vurdere å foreta seg noe overfor barnet. Men mange saksbehandlere velger for sikkerhets skyld ikke å informere om forhold som nærmer seg grensen for taushetsplikten, forklarer Storhaug.

Å overse far er til skade for barnet

– Kan barnevernets holdning være basert på realiteter snarere enn på gammeldagse holdninger om kjønnsroller?

– Barnevernet jobber selvsagt med mange saker hvor fedre har en negativ påvirkning på barnet sitt. Det må de ta hensyn til, men jeg opplever at holdningene er ureflekterte. Negative erfaringer med noen fedre bør ikke få danne grunnlag for negative forventninger til fedre som faktisk kan være en ressurs.

– Men like viktig: Barnevernet må fange opp de fedrene som oppfører seg dårlig mot barnet. Når en saksbehandler avgjør at far ikke er relevant, eller ikke bør ha kontakt med barnet, setter barnevernet heller ikke inn tiltak rettet mot far, sier Storhaug.  

• Les også: Barnevernet skylder på manglende likestilling i minoritetsfamilier

Forskeren har flere eksempler i sitt materiale hvor far får beskjed om å flytte ut fordi barnevernet mener mor da har større sjanse for å beholde omsorgen for barnet. Når far så har flyttet ut, forholder ikke lenger barnevernet seg til ham. Men det kan godt hende at han fortsetter å ha kontakt med mor og barn selv om han har en annen bostedsadresse.

– Resultatet er at barnet ikke skjermes slik det har krav på. Det er med andre ord svært viktig at barnevernet har kontakt også med de fedrene som ikke treffer eller skal treffe barna sine, påpeker forskeren.

Nesten bare kvinnelige saksbehandlere

Av de 14 saksbehandlerne Storhaug intervjuet, var det bare to menn. Dette gjenspeiler mannsandelen i etaten. Barnevernet ønsker å rekruttere flere menn, men det er en lang vei å gå.

– Mitt materiale er for lite til å kunne si noe om forskjeller blant mannlige og kvinnelige saksbehandlere. Men saksbehandlers kjønn kan selvsagt ha betydning for hvordan man forholder seg til mødre og fedre, og hvordan man vurderer fedres betydning, sier Storhaug.

Blant de saksbehandlerne som hadde jobbet lenge i barnevernet, var det noen som mente å se en økt bevissthet om fedres betydning, i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig.

• Les også: Sosiale medier utfordrer barnevernet

Andre fortalte at de aldri hadde snakket om eller tenkt på disse spørsmålene før de ble konfrontert med forskerens spørsmål.

– Det er håp om at refleksjonsnivået vil øke ettersom fedre blir stadig mer involvert i barnas liv. Men det er en utfordring at så mange barnevernsbarn ikke bor sammen med far og kanskje aldri har gjort det. Det kan bidra til at selv om ideologien forandrer seg, kan praksis bli hengende etter.

– Barnevernet må involvere begge foreldrene

Storhaug har klare meninger om hva som skal til for å øke kvaliteten på barnevernstjenestene – for barnets beste.

– Det må innføres rutiner som sikrer at begge foreldrene blir involvert, med mindre sterke hensyn tilsier at en av dem skal holdes borte fra barnet. Tiltak må ta hensyn til den helhetlige situasjonen barnet lever under.

• Les også: Barnevernsbarn velger yrkesfag

Den forelderen som ikke bor sammen med barnet sitt, må rutinemessig informeres om at barnevernet er involvert.

– Men selvsagt er det svært mange skjønnsmessige vurderinger i barnevernsarbeid. Rutiner og prosedyrer kan ikke sikre alt. Derfor må refleksjonsnivået hos barnevernet bli høyere. Holdninger til fedre kontra mødre må bli gjenstand for kursing og diskusjoner i barnevernet, avslutter Storhaug.

Referanse:

Anita Skårstad Storhaug: Barnevernets forståelse av farskap, doktoravhandling, NTNU 2015.