Sykdomshistorien (anamnese) er viktig bakgrunnsinformasjon i en diagnostisk undersøkelse. Hva slags fiskeart er det snakk om, alder, opprinnelse, antall, mulig smittekontakt og fôring - alt dette er det viktig å få oversikt over.

Det samme gjelder informasjon om sykdomsutbruddet, som for eksempel symptomer, fiskens oppførsel og dødelighet. Sykdomshistorien settes vanligvis sammen av fiskehelsetjenesten ute i “felten”.
 

Truende sykdom

- Når man oppdager død fisk og har grunn til å tro at det ligger en truende sykdom bak, må fisken undersøkes både utvendig og innvendig. Dette kan gjøres enten av fiskehelsetjenesten ute i distriktene eller ved Veterinærinstituttet, forteller seksjonsleder på Seksjon for fiskehelse, Atle Lillehaug, ved Veterinærinstituttet.
 

- Først vurderer vi fisken utvendig og sjekker om den har sår, blødninger og misdannelser og for eksempel synlige parasitter. Her bruker vi både lupe og mikroskop. Deretter spretter vi opp fisken og studerer størrelse, farge, form, fasthet på de indre organene for å lete etter endringer i forhold til det normale.
 

Deretter går forskerne grundigere til verks med mikroskopet. Små biter av organer legges i formalin og støpes så inn i parafin. Det lages mikrotynne snitt som farges slik at det oppstår kontrast, og disse undersøkes i kraftige mikroskop for å finne og beskrive sykdomsforandringer. Denne prosedyren kalles histopatologi.
 

Forbryteren på åstedet
 

Immunhistokjemi er en egen variant av histologien. Her behandles vevssnittene med antistoffer som er bundet til fargestoffer.
 

- Antistoffene kan være rettet mot virus, bakterier eller parasitter som vi mistenker for å være årsak til sykdommen. Dersom slike mikroorganismer er til stede i områder med sykdomsforandringer, vil det vises som fargeraksjoner. Det er et sterkt bevis - forbryteren finnes på åstedet, sier Lillehaug.
 

- Vi kan også ta blodprøver, på samme måte som hos mennesker, og få en rekke informasjoner om fiskens helse- og sykdomsstatus.
 

Fingeravtrykk fra arvestoff
 

- Virologi, bakteriologi og parasittologi er tre viktige fagområder når man skal stille diagnose på fisk. Til sammen finnes det et bredt repertoar av analysemetoder på Veterinærinstituttet, forteller Lillehaug.
 

- Fortsatt er det viktig å dyrke virus, bakterier og sopp i laboratoriet, sier han og holder fram en tradisjonell agarskål. På disse platene kan sykdomsdetektivene observere hvordan bakterier utvikler seg.
 

- Parallelt med slike tradisjonelle metoder er det i dag vanlig å gjøre molekylærbiologiske analyser ved hjelp av avansert laboratorieutstyr, hvor vi påviser mikroorganismenes arvestoff (DNA eller RNA), sier Lillehaug.

Metoden kalles PCR (polymerase kjede-reaksjon).
 

- Dersom en fisk er infisert av et kjent virus, påvises dette ved hjelp av en såkalt selektiv PCR-metode som kort fortalt kan gjenkjenne “fingeravtrykket” til det viruset vi står overfor, og hjelper oss dermed til å stille en sikker diagnose.
 

Krevende oppgave
 

En annen innfallsvinkel er å foreta kjemiske og toksikologiske undersøkelser av fisken. Disse vil avsløre om fisken har for mye eller for lite av viktige vitaminer og mineraler eller om den har blitt utsatt for skadelige giftstoffer. Slike analyser gjøres på prøver
fra f. eks. blod, lever, muskel, men også av fiskens fôr eller det vannet den lever i.
 

- Det viktige i arbeidet med å stille presise diagnoser er tverrfaglig kompetanse og at man har et bredt spekter av analysemetoder til rådighet, sier Lillehaug.

- Å stille en diagnose er en alvorlig og krevende oppgave. Først når årsaken til sykdom er avdekket, kan fiskehelsetjenestene sette inn tiltak for å bekjempe den. Feil svar kan få store konsekvenser for både oppdrettsnæringen og forbrukerne.
 

Les mer:

Om fiskesykdomsdiagnostikk hos Veterinærinstituttet