Det er ikke bare idrettskjendiser som savner snø og skiføre. Det blir varmere og varmere på kloden vår. Stadig flere bekymrer seg over følgene av klimaendringer.

Miljøspørsmål står igjen høyt på dagsordenen i samfunnsdebatten.

Nå lanserer professor Arne Jon Isachsen og professor Jørgen Randers ved Handelshøyskolen BI rapporten Fremtidsbilder 2030 - et dristig forslag som både kan løse miljøutfordringene og bidra til omfordeling mellom fattige og rike land i verden.

Klimakvoter til salgs

BI-professorene har sett for seg at vi i begynnelsen av 2020-årene kan få på plass et internasjonalt og rettferdig system for handel med utslippskvoter, basert på følgende prinsipp.

Alle mennesker er skapt like. Alle mennesker skal ha rett til å slippe ut like mye CO2 og andre klimagasser.

Omfordeling fra rike til fattige

Samlet utslipp bestemmes hvert år av FNs klimapanel. Det gir kontroll på globalt nivå. De personlige utslippskvotene kan selges og kjøpes, i et globalt marked, med kontant oppgjør garantert av et FN-basert clearinghouse.

Når hvert enkelt land får tildelt utslippskvoter proporsjonalt med antall innbyggere, kommer de rike landene i en vanskelig situasjon, konstaterer BI-forskerne. De rike landene har langt større utslipp av klimagasser per hode enn fattige land.

- For i stor grad å holde fast på sin “energitunge” levestandard, må rike land kjøpe utslippskvoter fra fattige land, antyder forskerne i sitt fremtidsbilde.

De rike ble litt mindre rike. Og de fattige litt mindre fattige.

Prisene på klimakvoter

I starten vil kvoteprisene skyte kraftig i været, og sette en stopper for mye CO2-intensiv aktivitet. Samtidig etableres det et voldsomt økonomisk insentiv for å finne CO2-effektive måter å drive virksomheter på, spår Randers og Isachsen.

Etter noen år fører den teknologiske utviklingen kombinert med atferdsendring i de rike land, til synkende etterspørsel etter utslippskvoter. Kvoteprisen vil synke og den globale omfordelingsmekanismen får mindre betydning.

På det meste når kvotehandelen opp i et beløp som tilsvarer en halv prosent av den rike verdens BNP. Det er betydelig mer enn hva u-hjelpen ved starten av århundret utgjorde, skriver BI-forskerne i Fremtidsbilder 2030.

Kvoteprisens øvre tak

Selv om kvoteprisen midlertidig blir svært høy, kan ikke prisen for “retten til å forurense” på lang sikt kunne overstige kostnaden for CO2-rensing av kullkraftverk, konstaterer Randers og Isachsen.

Ingen vil kjøpe en utslippskvote for mer enn hva det koster å bygge et anlegg for CO2- fangst og lagring i tilknytning til fossilt fyrte kraftverk.

Etter 2015 vil det komme fortgang i arbeidet med rensing av de tusenvis av kullkraftverk som da finnes. For nye verk får vi et ufravikelig krav med ren teknologi.

Et internasjonal kvotesystem med tak for samlede utslipp vil kunne få utviklingen inn på et godt spor, og bidra til at klimautslippene går dramatisk ned. Men vi vil fortsatt ha mye å ta igjen.

Kostnadene ved å handle raskt vil være beskjedne - med en regning på maksimalt én prosent av verdens BNP, eller tre-fire måneders vekst i den globale produksjonen.

Referanse:

Sju forskere ved Handelshøyskolen BI har på oppdrag fra NHO utviklet Fremtidsbilder 2030 for Norge i en global verden. Denne artikkelen baserer seg på et bidrag fra Arne Jon Isachsen og Jørgen Randers, begge professorer ved Handelshøyskolen BI.

BI-rapporten Fremtidsbilder 2030 gir deg et innblikk i hvordan Norges situasjon kan se ut på fire ulike områder i en globalisert verden anno 2030. Disse fremtidsbildene er ikke spådommer om hvordan det kommer til å gå.