Religionshistoriker Torkel Brekke bryter radikalt med forestillinger om at humanistiske forskere ikke leverer “matnyttig kunnskap”.

Allerede i 1999 utga Brekke en bok med tittelen “Religion og vold”, hvor han undersøkte ulike former for organisert vold i blant annet kristendom, islam, hinduisme og buddhisme.

Avler religion vold?

I fjor utga han en revidert utgave hvor tittelen var endret til “Kains barn”. Her er blant annet angrepet 11. september 2001 inkludert, og refleksjoner over hvordan den nye verdenssituasjonen skal tolkes.

Brekke stiller også spørsmålet om religionene avler vold og aggresjon. Et av hovedtemaene i denne boken er å vise at religionene i dag har fått en helt ny politisk kraft, og at de spiller en ny og annerledes rolle i mange konflikter verden over.

Om dette feltet kan det utvilsomt sies mye. Er det likevel et bestemt tema som fenger deg mer enn noe annet innenfor dette komplekse området?

- I kapitlet “Korstog og politikk” i den populærvitenskapelige boken “Kains barn” tar jeg opp emnet rettferdig krig, det vil si krigens etikk. Dette må også sies å ha vært et hovedspor i min senere forskning.

- I et par nye internasjonale vitenskapelige artikler har jeg tatt for meg krigens etikk innenfor klassisk, førkolonial, førmuslimsk, hinduisme i India.

Brekke har i den senere tid viet mye tid til å redigere ferdig boken “The Etics of War in Asian Cicilizations”. Her ser en rekke forfattere på hvordan nettopp denne tematikken historisk har kommet til uttrykk innenfor blant annet jødedom, islam, hinduisme og buddhisme.

Kan du si noe om hva du legger i begrepet rettferdig krig?

- Man har i kristen europeisk tradisjon lenge beskjeftiget seg med begrepet rettferdig krig. Det føres helt tilbake til filosofen og teologen Thomas Aquinas. Han stiller opp tre kriterier for at en krig skal kunne bedømmes som rettferdig.

- Første forutsetning er at den som fører krigen må ha rett autoritet, videre må det være en rettferdig grunn til krigshandlingen og til sist må man ha rett intensjon. Med det siste menes at man ønsker å fremme det gode eller unngå det onde.

- Distinksjonen mellom når man kan gå til krig - jus ad bellum - og hvordan krigen skal utøves - jus in bello - er et grunnleggende prinsipp i den kristne tradisjonen når man diskuterer rettferdig krig.

- “Jus in bello” er de metoder man har for å skille mellom stridende og ikke stridende. Blant annet det at ikke-stridende ikke skal angripes med intensjon. Videre har man proporsjonalitetsprinsippet. Det betyr at de midlene man tar i bruk skal stå i proporsjon til de målene man ønsker å oppnå.

- Mitt poeng i den nye boken er da å se på om man finner tilsvarende tenkning om begrensninger av krig innenfor andre kulturer. Liknende undersøkelser har vært gjort i forhold til islam, men ikke i forhold til de andre store religiøse tradisjonene. Ingen har stilt dette spørsmålet før.

- Det vi har funnet er at det er ganske store variasjoner når det gjelder “jus ad bellum”. Men når det gjelder “jus in bello”, det vil si metoder for krigføring, er det ganske slående parallelle diskusjoner innenfor de forskjellige tradisjonene.

Disse problemstillingene må vel kunne sies å ha stor overføringsverdi på moderne krigføring?

- Dette er absolutt et aktuelt tema. Diskusjonen omkring krigen i Irak setter nettopp lyset på hvem som har rett autoritet til å starte en krig. Norge vil hevde at det er FN som besitter den rette globale autoriteten i slike saker, mens USA på sin side hele tiden har hevdet at de har hatt legitim grunn for sine handlinger.

- Diskusjonen nå handler derfor om mye av det samme som den vi finner avspeilet i det historiske materialet. Strukturen i utformingen spørsmålene og svarene er ganske like i fortid og nåtid.

Dette arbeidet og Brekkes tidligere forskning i religion, religiøse identiteter i kolonitidens Sør-Asia og betydningen av religion for fremveksten av India som egen nasjon, har gjort at Brekke er utpekt som en av åtte fremragende forskertalenter ved Det humanistiske fakultet.