Når kroppen sier stopp

Med jernvilje trente de seg til et yrkesaktivt liv, men seinskader tvinger poliorammete over på uføretrygd. Kunnskap om egen tilstand gjør overgangen lettere.

Publisert

Kunnskap om egen polioskadet kropp og meningsfull innsats i frivillig sektor letter overgangen fra yrkesliv til tilværelsen som uførepensjonist.

Det hevder Vigdis Hegna Myrvang som 13. juni forsvarte sin doktoravhandling “Ut av arbeidslivet: livsløp, mestring og identitet” ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Myrvang har gjort dybdeintervjuer med 15 kvinner og 15 menn som har måttet slutte i jobb før formell pensjonsalder på grunn av seinskader av polio.

- Historiske og sosiokulturelle forhold bidrar til å forme livsløpet og legge føringer for selvforståelse, mestring og handlingsvalg i pensjoneringsprosessen, sier Myrvang.

Stå-på’ere

Personene hun har intervjuet ble født mellom 1940 og 1950. Den gangen var idealet et “normalt” liv med en friskest mulig kropp, og polioen ble “behandlet” med beinhard trening. Troen var at man kunne trene seg frisk og gjenvinne full eller delvis førlighet. Mange lyktes, og regnet med at førligheten ville være varig.

- De poliorammete ble stå-på’ere som ikke lot seg stoppe av smerter og ubehag i muskler og ledd, sier Myrvang.

Polio er en infeksjonssykdom der virus angriper de nervecellene som styrer kroppens muskulatur. Det medfører lammelser. Ved opptrening kan førlighet og funksjonsevne gjenvinnes, men nervesystemet er skadet og kroppen kan derfor bli belastet på en uheldig måte.

"- Kunnskap gjør det lettere å akseptere at livsstilen må legges om, sier Vigdis Hegna Myrvang."
"- Kunnskap gjør det lettere å akseptere at livsstilen må legges om, sier Vigdis Hegna Myrvang."

Seinskader etter sykdommen, som økt tretthet, nye lammelser, muskelplager, smerter og pustevansker kan melde seg flere tiår etter akuttfasen. Dette var lenge ukjent i det medisinske miljøet og kom som en overraskelse på de tidligere poliopasientene.

Seinskader

- Det begynner gjerne med en følelse av å være utmattet, noe de færreste umiddelbart forbinder med at de hadde polio i barndommen; de tror kanskje det har med alderen å gjøre.

- Når seinskader oppstår, bruker mange fritiden til å sove og hvile for å greie å stå i jobben lenger. De tyner seg lengst mulig og ignorerer fysiske plager, inntil de til sist kanskje kollapser, blir sykmeldt og ikke greier å komme tilbake i full jobb, sier forskeren.

Infrastruktur og organisatoriske forhold i arbeidslivet bidrar til marginalisering, men mye kunne vært gjort for å legge forholdene bedre til rette.

Når det ikke skjer, er det enten fordi arbeidsgiver ikke kjenner til helseproblemene eller fordi lederne forsømmer sine forpliktelser.

Ikke så frisk likevel

- Det vesentligste for dem som er blitt sykmeldt er å skaffe kunnskap om at kroppen ikke har vært så velfungerende som de trodde. Da er det lettere å akseptere at man må legge om livsstilen.

Myrvang har erfart at menn og kvinner takler dette forskjellig. Menn går gjerne fra 100 prosent stilling til full uførepensjon, mens kvinner trapper gradvis ned.

Overgangen til pensjonisttilværelsen kan være svært tung; man taper yrkesidentitet og sosiale relasjoner. For mange kan da frivillig sektor bli en ny arena for kompetanseanvendelse og samfunnsnyttig innsats.

- Frivillig arbeid bidrar til å tone ned negative assosiasjoner knyttet til det å være uføretrygdet. Her sikter intervjupersonene seg inn mot nye kollektive mål, vinner ny respekt, skaper nye identiteter og opplever en ny mening med livet. Her kan de innrette seg etter sin egen “personlige tid” og arbeide når de er i form til det, sier Vigdis Hegna Myrvang.

- Avhandlingen gir innsyn i en for mange ukjent tilværelse, kanskje til ettertanke over hvordan livet lar seg mestre når helseproblemer setter inn og en må akseptere sine begrensninger.

Les mer

Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Landsforeningen for polioskadde.